På høyden av Aleksandria

Fra korvetten Ørnen så jeg ut over det urolige hav, som vidt og bredt rullet sine bølger i skiftende lys og skygger; i det fjerne var havet blå-fiolett, skygget med sortblått, – her tindret det lysegrønt og klart i solglimtene, når det gikk en rift i de jagende skyer. Men hist nede under havet og bølgene ligger Egypt; hvert øyeblikk kunne vi vente å se vidunderlandet stige opp i synskretsen.

Mens jeg sto og stirret ut over bølgetoppene efter det forventede land, brummet båtsmannen til en klynge skipsfolk som sto ved siden av meg, at nu var han snart lei av disse “tyrkerhòla”. “Hva skal vi i Aleksandrien?” sa han; “der er det slikt et drekkevann at det yngler firfisler i magan på en, dersom det ikke blir silt gjennom kammerduk, eller halvblanda med rom.” -“Ja,” ble han ved å brumme, da de andre satte i å le av kraftuttrykkene hans, “hosdan gikk det ikke han Nils Klubb? Han var skrøpelig sia han var her sist, og han blei ikke bra før et år etter, da han hadde gitt fra seg ei halv vassbøtte med firfisler. Det er jammen vann å by folk; tordne meg, må det ikke minst halvblandes med rom!”

“Det var ikke noe dårlig drekke; en skal ikke få lus i magan av det, båtsmann,” falt en inn; “er det nok av det å få, så er det ikke så ille enda å væra i tyrkebyene.”

“Å ja, men hva rart er det forresten? ikke veit jeg det,” brummet båtsmannen.

“Skulle jeg regne opp det, blei vi ikke ferdig på ei vakt,” svarte den andre; “men det rareste jeg så da jeg var der sist, det var at tryntyrken ikke hadde tryne, og at bikkjene gjødde på norsk.”

“Mers og vev!” sa båtsmannen. “Jeg har liggi her og gnudd med dissa skutene, så jeg er likså godt kjent i Middelhavet som i Fantefjerdingen hjemme, men tordne meg om det er mer enn én real by i hele Middelhavet og det er Gibraltar. I dessa tyrkerhòla er det søkka fullt av snytere og skøyere, og det eneste rare der, det er at de går julebukk hele året. Jeg var like glad med hele Egypt,” la han til, “dersom jeg fikk ture jula hjemme, så som jeg gjorde i gamle dager.”

Denne båtsmannens lengsel efter hjemmet førte også meg i tankene hjem til sne og is under Nordens vinterhimmel; jeg mintes sledefart og bjelleklang, julefred og lune stuer med sprakende ovnsvarme hos venner i nord. Det var vanskelig å bli fortrolig med tanken på at det var vinter og at julen sto for døren, uten noen av nordisk vinters merker. Og likevel var det så at det led mot jul; det var den tyvende desember, men vinteren kom ikke til Egyptens land, den dvelte i Norden. Vi syntes riktignok vi øynet spor av den da vi for en stund siden seilte forbi Naksos og andre av de greske øer, som noen mente lignet aldeles på Finnmark; men på Kos vandret vi kort efter på skinnende gresstepper, i sitronskoger fulle av gylne frukter; og da vi for et par dager siden seilte forbi Rhodos, var været så lunt og mildt som på en varm sommerdag i Norden, mens havet lå blankt som et speil og blått som den klare himmel. Også her hvor vi nu krysser, er det lunt når man er i le for vinden, og solen kommer frem; men været er stormende og ustadig, og sjøen går høy. Havet, som før var så vakkert og skinnende blått, er nu skittent og grågrønt, og man sier at denne farven skriver seg fra Nilens mudrede strøm.

Se nu, fjernt nede dukker en lav kyst opp i synskretsen: palmekroner henger svevende over den oppe i luften, for på så lang avstand ser man ikke stammene. Lenger mot vest hever seg en høyde med et palass. Det er Aleksandria, det er Egypt, som vi bare er noen mil borte fra. Men vi er for langt mot øst til å nå havnen i dag; vinden er gått om til sydvest, og vi må vende. Skipet står igjen til havs; Egypt svinner atter under bølgene, og værets og vindens herre må råde for om vi skal ture jul under palmene ved Egypts kjøttgryter, eller på en huskende planke over salte vover.

Mot natten hadde skipet fjernet seg en fjorten til seksten mil fra land; det blåste sterkt fra samme kant; av og til kom en byge som pisket havet, pep i tauverket og hyllet himmelen i mørke skyer, for så igjen å flenge rifter i dem, som stjernene skinte gjennom med blankere og mer stille lys enn i Norden. Skipet arbeidet mot sjøene, det løftet og senket seg, men vugget oss ikke på noen lempelig måte; imellom slo en bråttsjø over baugen, sendte tusener av lysende gnister gjennom luften, og sprøytet vannet og morildens tindrende småstjerner langt inn over dekket; bølgekammene glimtet i hvitlig lys, kjølvannet skinte som glødende malm, og en stim av delfiner som fulgte skipet, fór som brede lysstriper eller uhyre blålige raketter hen under havet. Av og til kom de opp for å dra luft, og da lød det som dype sukk og stønn. Under havets larm og brøl, gjennom vindens hyl og hvin, var det noe spøkelsesaktig, noe nesten overnaturlig i disse stønnene, som gjorde det forklarlig hvorfor folkene, som hadde samlet seg i klynger mellom kanonene i le av storbåten, nu var kommet i snakk om trollkjerringer, nisser og slikt. En av dem lot nettopp til å ha fortalt en historie som den om jungmannen og de tre trollkjerringene, og nu la en annen i vei med en om en prestekone som entret til himmels:

“Det var en prestegård i en bygd ved Kristiansand, og der kunne de ikke holde på tjenestefolkene. Om de fikk aldri så sterke og friske folk, så ble de snart maktstjålne og skrøpelige, når de hadde vært der en stund; de fikk både mosott og annet, og trivdes ikke ved maten heller. Men så kom det en gutt dit; ham gikk det bedre med, for mor hans bodde et lite stykke derfra, og der var han og fikk seg litt fremmed mat iblant. Men om julenatta kjente han det rykket og reiv så underlig i kroppen og hodet på’n, og da han våkna om morgenen, rant svetten av ‘n, og han var så trøtt og sliten som om han skulle ha gjort et tungarbeid. Gutten var mye hjemme hos mor si det året; han syntes maten smakte bedre der, og han holdt ut nokså godt. Da det led til jul, satte han seg fore det, at han ikke skulle sove om julenatta; men han var ikke god for å stå imot. Om natta kjente ‘n den samme rykkingen og rivingen i kroppen og i hodet, og da han våkna, var ‘n så trøtt og matt at svetten rant av ‘n. Det gikk et år til, og han holdt seg nokså bra; men da julenatta kom, satte ‘n seg ved bordet i drengestua med noe brennevin – for det var nok av det slaget i prestegården til jula – og han ville ikke sove på noen vis; men alt han stridde imot, så sovna ‘n da det lei mot midnatt, og han kjente den samme rykkingen og slitingen i kroppen igjen. Han ville så gjerne bli våken, men han kunne ikke, alt det han stridde og syntes han skulle stå imot; jo, til slutt så våkna ‘n og da sto ‘n i snøen utafor ei kjerke. Ved føttene hans lå det ei grime, og rundt omkring ‘n sto det mangfoldige oppsâla hester. Han undres på dette, og da han fikk se det var lys i kjerka, og hørte det var folk der inne, så kløv han opp og titta gjennom det ene vinduet. Men der kan det vel hende det var huskestue; det var så fullt med trollkjerringer at det krydde, og de som var de første og fornemste i møtet, det var prestefrua og ei skarvekjerring som bodde ved en bekk ikke langt fra prestegården.

“Hå, hå, er det slik fatt,” tenkte gutten, og kløv forsiktig ned og stilte seg på plassen sin igjen, og da frua kom ut, smaug ‘n grima over hue på a, og med det samme blei hu til ei svart merr. Han var ikke sein om åkomme opp på ryggen på a, det bar avsted, og han sparte hverken på grima eller hælen. Da han kom hjem, satte ‘n inn merra på stallen, og bandt a væl, men han aktet seg nok for å ta av grima, og så gikk han inn og la seg til å sove.

I otta om morgenen reiste presten til kjerka og skulle holde fropreika, og sanset ikke at frua var borte; men da hu ikke var kommet igjen til han kom hjem fra kjerka, blei det spurlag etter a i nabogårdene, men det var ingen som hadde sett prestefrua, og det gikk over heile bygda; men nei, det var ingen som hadde sett a eller visste om a; men gutten sa: “Gi tål, så kommer a nok!” Når han kom inn i stallen, sto merra og sleit i grima og stampa i spiltauet og slo i bolken med bakbeina, som hu ville rive ner hele stallen. Men gutten aktet ikke mer på det enn på det han aldri så.

Presten var i lag med ‘n mange ganger, og ville vite hvor frua var henne. Men gutten blei ved sitt, og sa hu kom tidsnok hjem.

“Du må vite noe om henne, eller om hvor hun er,” sa presten, “siden du så sikkert kan si at hun kommer igjen, og nu vil jeg du skal si meg det, enten det er så eller så.”

“Ja, siden I vil ha det, så får jeg si det, far,” sa gutten. “Det er ei fin kjerring I har; nå skal I få se hossen hu er skapt,” sa ‘n og tok med seg presten ner i stallen.

“Hva er det du sier? Er mor i stallen?” sa presten.

“Der står a,” sa gutten. Dette syntes presten var underlig, for denne merra hadde han aldri sett før, og hu sto der og slo i spiltauet så flisene flaug, og var så vill at hu togg skum.

“I får gå opp i spiltauet og ta av henne grima,” sa gutten. Presten gjorde så, og da grima var av, sto prestefrua der så flygende gal at hu ville sette like i synet på gutten. “Nei stopp, min kone,” sa presten, “nu blir det nok en annen dans!”

Gutten fortalte alt i hop, men prestefrua nektet og sa det var løgn hvert evige ord. Så fikk de fatt i skarvekjerringa ved bekken, og lovte at hun skulle få slippe med livet, om hun ville angre, og tilstå hvem som var trollkjerringer i bygda. Da hu hørte det, betenkte hu seg en stund; men så navnga hu åtte til, foruten seg sjøl, og fortalte hva for kunster de hadde gjort, og sa at Gamle-Erik og prestefrua hadde dansa føre både i kjerka og på sankthansbakken. Da det var kommet for en dag, ble de satt til lensmannen og forklaget til øvrigheten, og siden ble de dømt til å brennes alle åtte. De bygde opp en firkantet mur, som de stablet full med ved og tente fyr på. Kjerringene satte de opp på muren og skjøv dem oppi varmen, den ene etter den andre. Da prestefrua skulle i veien, var hu så arg og gælen at hu mest ville flyge i flint, for det hu ikke hadde fått tak i gutten. Men det var ingen pardon, hu måtte på gloa.

“Ja, det hjelper ikke, mor,” sa presten, “retten må ha sin gang; nu får du til, du også, for du har vært den verste av dem alle.” De fikk henne opp på muren; men da sa hu, at hadde hu tenkt det skulle bli slik ende på dansen, så skulle hu nok ha stelt det så at fanden skulle fått ei klo i presten. “Men det kan nå være det samme,” sa a, “jeg blåser i både dere og denne pinnevarmen deres,” og dermed så tok hu opp et grått ullgarnsnøste, kasta det ende til himmels, og entra oppetter tråden som ei katte. Siden den tid så de aldri mer til henne.” –

“Du er grei kar du,” sa skipssersjanten; “du juger da så en både kan ta og kjenne på det; for alt slikt vev om trollkjerringer og nisser og spøkeri det er – klinke meg – løgn, ser du!”

“Ja, men jeg har hørt det av ‘n Stener Sundet,” innvendte han som hadde fortalt; “og bestemor hans hadde vært der og sett stedet der de ble brent.”

“Jeg blåser i bestemor hans, den pulverheksa, – hu burde visst ha vært brent hu også, – men løgn er det, det er sikker, for det fins ikke trollkjerringer og slikt spøkeri.”

“Du sier det, min kjære sersjant,” sa en kvartermester, “at det ikke fins spøkeri og slikt; men slikt må du ikke komme til meg med, for det var bror min nissen firte ner ombord på Gamle-Ørnen. Det var ingen andre ombord enn Søren og en innrullert; køyene lå i finkenettet, og dagen etter skulle kommandoen heises. Nå, forut under bakken hadde de strakt et par køyer og der lå de. Men best som Søren ligger lys våken, ble køya firt ner, så han sto med hue i dekket og beina til værs. Han fór bort og kjente på kameraten, for han trodde det var han som hadde gjort det, men han sov som en sel, og da han vekte ‘n, visste ‘n ikke av noen ting. Han spurte bare hvor langt det lei på natta. Men han Søren tenkte som så, at kan jeg ikke få lov til å ligge uten jeg skal stå på hue, så kan jeg bli på beina, og dermed så surra ‘n køya, la den i finkenettet og ga seg til å drive på dekk. Men det varte ikke lenge, skal jeg tru, før den andre også ble firt ned, og det så det sakk i dekket. Hvem var det vel som gjorde det, mener dere, hvem annen var det vel enn nissen?”

“Tordne meg, holder jeg ikke med sersjanten,” bante båtsmannen, “det er løgn er det, det må vel jeg veta som har stått ombord der så lenge; jeg hørte ingen ting, og ikke så jeg noe heller på hele Brasil-turen, og ikke i Middelhavet heller. Jeg har nok hørt snakke om detta; men han Søren var ei fyllebøtte -“

“Ja, men gamle Tiks da, gamle Ole Tiks,” la en inn. “Båtsmannen ble ved å brumme at Ole Tiks, det var da også den rette; om vinteren var han drankekjører, og syttende mai og sankthanskvelden var han nestkommanderende på Røstberget. Men han som holdt på Ole Tiks, lot seg ikke stagge, han la i vei:

“Ole Tiks var ombord i gamle Ørnen, og én til med ham – hvem det var, mins jeg ikke. Det var også før den skulle ut på tokt, for kommandoen skulle heises den andre dagen, så som han Ulrik der fortalte. Men de var akter i hytta disse to, og flere var det ikke ombord. Da det lei på natta, våkna de og hørte en dur forut; det slo og hamret i forlugarskottene, kastet med kasser og jern, og ramlet i kjettingen som hele tampen av den skulle rause ut. Da det var slutt med det, tok det til å tromme på messebordet i forlugaren, og dundre med trommestokker over hele banjerdekket. Vel, de gikk forut begge to og så nerigjennom forluka. Tiks syntes han så ei rau lue og ingen annen ting, og den andre han så slett ingen ting. Men nissen var det, det var greitt å skjønne.” –

“Ja det er greitt å skjønne at det var nissen,” tok en pipende stemme opp igjen – den tilhørte en båtsmannsmat som satt nede under storbåten. “Det er noe vi alle veit at nissen har rau lue, og at nissen er til, det er visst, for jeg har hørt det av far min, og han løy aldri. Han hadde ikke sett ‘n, men han hadde vært enstan oppe i landet der nissen hadde vært. Men der til den gården kom det en gang reisendes en studentermestersvenn, en slik som hadde stått ut prestelæra, og han hadde ikke vært hjemme på mange år. Han måtte ta inn der, for det kom et slikt overhendig vær på ‘n, med regn og storm. Men han stundet hjem og ba de skulle la hesten stå i stallen med selen på. “Bare vi tør for Vesle-tuss,” sa mannen på gården. Studenten aktet ikke på dette, men gikk inn og ut og så om ikke været skulle bedage seg, for han ville ut og på hjemveien så snart det lettet. Men mannen sa det satte i med regn, det var ikke å spørre om; det var best de selte av hesten, og at han fikk ei køye der om natta. Studenten ville ikke høre på det øret, og spurte bonden hossen han kunne være så sikker på at det skulle sette i med regn. “Hm, hm,” sa mannen så smått, “jeg har mine merker for meg sjøl på låven,” og annen klaring fikk ‘n ikke på det. Som han gikk der og glodde på været, fikk ‘n se det kom en liten tusse med ei høybør så stor og diger som et hestelass, og kastet inn på låven. Han undres på hva dette kunne være for en, og da han gikk etter ei ny høybør, gikk studenten inn på låven og kjente på høyet; det var så knuspende tørt som det aldri hadde kommet annet enn godvær og solskinn på det. Rett som det var, kom tussen med ei bør til som var enda større, men ikke snakket studenten til ‘n, og ikke han til studenten heller. Da tussen la i veien igjen, gikk han bort og kjente på den høybøra også, og det var ikke et strå som var vått i den heller, enda det dreiv på å regne så det øste ner. Dette syntes han var rart, men han snakket ikke om det da.

Om kvelden laget de til bordet med mat og stell, men omfram rigget de til et lite bord med rømmegraut borti en krok. Studenten undres på om det skulle være til ham, og likte ikke dette, for han ville ikke ete for seg sjøl, han ville helst holde lag med de andre; men kjerringa sa det var til gårdsgutten.

“Det er nok en ferm gårdskar dere har,” sa studenten.

“Å ja, er det det,” sa mannen.

“Hvor lenge har dere hatt ham?” spurte studenten.

“Jeg veit ikke så nøye,” sa mannen. “Han har vært her lenge før mi ti’.”

“Hvorledes skal jeg skjønne det?” spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte ‘n for dem både i det vide og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen eter ikke maten de gir ‘n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok ‘n fatt på nissen og leste Pauli ord for ‘n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde lagt ‘n bort i ei bergkløft. Så spurte ‘n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.

“I tre mannsaldrer,” svarte ‘n.

“Hvor mange sjeler har du fått her,” spurte studenten.

“Jeg har fått sju,” sa nissen, “og jeg får vel snart to til.”

Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte ‘n hvor langt det lei med de folkene som bodde der nå.

“Å,” sa nissen, “mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå,” – med det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.

Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans.” –

De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.

Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, – som det lot til på skøy: “Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?”

Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett ‘n full uten i jula, og noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:

“Da jeg var yngre, var jeg ofte med ‘n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde ‘n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det samme stedet ved Kalven der vi lå, var ‘n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett ‘n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var det så fullt av fugl, av alker og ær, som klekket der, at en mann gjerne kunne raske i hop ei tønne egg om dagen. Nå ja, fælen blei ‘n, og han begynte å dra på årene det beste han orka. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tru, for da den andre så han tok til å herde på, rodde han rundt om ‘n så titt han ville, og han morfar kunne ikke se han tok i mer for det. Nå ja, han halte ut det meste han kunne, og da han kom opp til Larkollen, la ‘n i land og fikk seg en dram eller to, for han syntes ille om følget han hadde fått, og tenkte han kanskje skulle bli kvitt det mens han stoppet og hvilte en stund. Ja, det skal jeg tru! Da han kom ner til båten, så ‘n ingen, men da han kom ut på fjorden, kom han fram bakom Kollen, denna som var i den halve båten, og var i følge med’n og rodde rundt ‘n så titt han ville. Jo lenger det lei, dess mer fælen blei ‘n morfar, og han måtte innom både Revsnes og på Bevøya og få seg en styrkedråpa, og hver gang tenkte ‘n at når han kom til folk, så blei ‘n kvitt ‘n. Å ja, det skal jeg vel tru! Når han kom i båten, så han ikke noe til ‘n, men aldri før var ‘n litt utpå fjorden, før han i den halve båten var der igjen. Han morfar rodde så svetten silte, men det monna ikke mer enn om han skulle sitti og kava med et øsekar; den andre rodde rundt ‘n gang etter gang. Ja vel, gammeln måtte stoppe opp i Filtvet og få seg en tår, og i Drøbak måtte ‘n også inn, men han blei ikke kvitt ‘n for det, og da han kom til Sandbukta, syntes ‘n morfar han ikke orka ålette årene. Han gikk inn og hvilte en stund, og fikk seg en tår brennevin, – det var ikke vondt for det den tida, skal jeg tru, når en hadde skillinger i lomma. Ja vel, da han syntes han var hjerta til å ta på igjen, betalte ‘n for seg og skulle nerover til båten. Men på stranda møtte ‘n en gammal mann, som han syntes han skulle kjenne au, og mannen spurte ‘n om han ikke ville setta ‘n over til Håøya; han skulle dit i brøllop, sa ‘n, og han skulle forskylde ‘n væl for det, så han skulle visst ikke angre på umaken; det var ikke så nøye med ei halvskjeppe penger for ham, sa’n. Han morfar syntes nok detta var underlig snakk, men han lovte han skulle setta ‘n over, og betalinga var det ikke så farlig med, for han rodde samma veien. “Men er ikke du fra Strandgata,” sa mannen. “Jo visst er jeg det,” svarte ‘n morfar; “jeg syns jeg skulle kjenne Dere også, men jeg veit ikke rektig hvor jeg skal ta Dere igjen.” – “Å, det er ikke så greitt å ta meg igjen,” sa mannen, “men ellers så er vi naboer, på en måte, for jeg er Ekebergkongen,” sa ‘n, “og i natt skal jeg holde brøllop med stedatter til kongen i Håøykollen. Det tar til å li uti åra med meg,” sa ‘n, “for nå er jeg så gammal som sju skaufall på Nesodden, og så syns jeg det kan være på tie å gifte seg.” – “Ditt gamle stygge troll!” tenkte ‘n morfar, og hadde han vært fælen før, så blei han det da enda mer nå.

“Gæli var det da jeg rodde om kapp med nøkken,” tenkte ‘n, “men detta er verre; jeg trur mest det er fanden sjøl jeg har fått i båten;” men så skjøt ‘n hjertet opp i livet og tenkte at den som hadde tatt fanden på nakken, måtte bæra ‘n fram, som dom sier for et gammalt ord, og så spytta ‘n i nevene og trakk på årene. Rett som det var, var ‘n ute igjen, han i den halve båten, men han gjorde inga kroker på veien nå, han rodde beint imot Håøya så spruten sto, og fór forbi dem som en vind. Da Ekebergkongen fikk se ‘n, blei ‘n reint utav seg, og huia og skreik: “Ro, ro, ro, alt det du kan, ei hel skjeppe med penger, om du er først i land!”

Han morfar brumla for seg sjøl at kappfly med kalver og kappri med skyfloken var mest ikke gælnere enn detta, og slik bortover dekket. Men han trakk på årene det han orka, for han så at pengesekken alt lå i båten. Men alt det han rodde, så monna det ikke, de var ikke god for å hale inn på nøkken. Da de kom nærmere oppunder kollen, så ‘n morfar at det lå et gildt slott der, som han aldri hadde sett. Det skinte ut av alle vinduene, og det var så mange tyrilyser utafor, og det var så lyst som på klare dagen. Spillemenn og musikk og lystighet var det, så de hørte det langt utpå fjorden, og da de kom nærmere, var det et stort følge med troll der, både store og små; noen satt på hestene, med neser så lange at de nådde til sâlknappen, og noen holdt på å stige opp; det var kjøkemestere og spillemenn akkurat som det er skikk i store brølloper på landet, og brura hadde kronen, slik som de brukte det i gamle dager; hu var pynta i silke og sølvstas og gullstas, så det lavde av henne, og hu var så vakker og vén at det var ikke måte med det, og han morfar ble både avendsjuk og harm, at slik en tørr vissen trollmann, som var så gammal som sju vedfall, skulle få slik ei ung, vakker jente. Hu sto også og maka seg, og skulle stige opp på en hest, men hu både gråt og ba, så ille var a ved, og hu var redd for å ri også. Men så kom det en grå hest med forgylt sâl og biksel opp fra standa, og la seg for beina hennes som ei bikkje, og så satte hu seg på den; men den hesten, det var nøkken som hadde skapt seg om, og ingen annen.

Da Ekebergkongen så det, blei ‘n reint vill; han både skreik og huia på ‘n morfar, at han skulle ro på svarte livet. Men innifra kollen ropte en, som var så grov i målet:

“Setter du kongen i land
skal du druknes ved stand!”

Da Ekebergkongen hørte det, hoppa ‘n fra båten og langt opp i land med ett hopp. Men i det samme satte nøkken avsted med brura på ryggen, så gnistene spruta under hestebeina; det bar oppetter den grønne dalen som deler Håøya på det smaleste, og følget etter med fakler og tyrilyser. Noen skjeva hit og dit på hesten, og noen rei nokså strunke; men Ekebergkongen kasta seg på en hest og satte etter, som han var både full og gælen.

Alt detta sto ‘n morfar og så på, og han kunne ikke annet enn le av tullemuten og de syndige trolla som kongen rei over ende så de rulla utover bakken, mens ilden og gnistene fraste om øra på dem; så måtte de hinke hestelause etter. Men gammeln hadde ei ladd selbørse i båten, og en sølvknapp hadde ‘n fått tygd sammen og putta neri, og den skjøt ‘n over brudefølget da Ekebergkongen var på låringen av nøkken og brura. I det samma det small, blei det så kølande mørkt at han ikke så hvor han var henne engang. Pengesekken hadde ‘n igjen, den lå i båten; men da han kjente på det som var i ‘n, vå var det ikke annet enn neper, slike bråtaneper. Da blei ‘n så harm at han tok sekken i begge snutene og rista dem til fjords, men da han helte dem ut, klang det som sølvpenger, og han syntes noen trilla inn i båten også. Om morran da det blei lyst, og han blei riktig våken, fant han et par store gammaldagse sølvdalere i båten, som ingen skjønte seg på; men da var det for seint å syte for dem han hadde kasta til fjords.”

“Men jenta, men brura, hvor blei det av henne?” spurte flere i munnen på hverandre.

“Ja, det fikk jeg aldri greie på; når noen spurte ‘n morfar hvor det blei av henne, så sa ‘n det visste ‘n ikke, men hu var vel hos trolla i Håøykollen ennå, dersom hu ikke er kommet ut igjen, sa ‘n.”

Det ble kommandert “klart til å vende!”. Mannskapet skyndte seg på post for å utføre de forskjellige ordrer som nu fulgte. Da vendingen var fullført, slo det åtte glass; det var midnatt. Båtsmannpipene pep og hvinte for å kalle kongens kvarter, den andre halvparten av mannskapet, opp til hundevakta, mens de forkynte hviletid for dronningens, – og det ble slutt på historiene for denne gang.