Freya.no

Fra Sognefjorden

Den friske bris, som tidligere på dagen hadde blåst inn over Sognefjorden og brakt kjøling og svalhet fra havet, tok mer og mer av, og varmen og lummerheten ble nesten uutholdelig for folkene mine, som fra tidlig morgen hadde sittet ved årene eller drevet med bunnskrapen efter dyrene i fjorddypet. Nu led det mot aften; jeg visste at jeg først på morgensiden kunne nå frem dit jeg skulle, og besluttet derfor å ta i land på den første odden vi kom til, for å holde kveldsverd og ta hvil, inntil det ble svalere utpå aftenen eller natten. Åretakene falt nu lengre og kraftigere, og båten skjøt raskt hen over fjordens blanke, grønnlige flate mot nærmeste nes. Det så ikke ut som det var så langt unna, men likevel tok det tid før vi nådde frem, for den klare luften, de høye fjellene og omgivelsenes uvante storhet hadde mer enn vanlig narret oss på avstanden.

Endelig var vi der. Det er friskt og grønt på dette neset, et rikt teppe av mose og gress, så bløtt og innbydende som silke og fløyel. Nedved stranden i bukten står det en eldgammel ek; den brer de knudrete grenene og det mektige løvhvelvet ut over det mosedekte taket på et fallferdig naust og over et gammelt opplagt jekteskrog, som halvgjemt titter frem gjennom en skog av hassel og klunger. Skarpt tegner den mørke veldige ekekroner seg av mot det finere og lysere løvverk på hengebjerkene, som sammen med ville epletrær og annen løvskog dekker de bratte lier og innrammer en skinnende grønn flekk med en utløe under en utoverhengende bergvegg. Det går et sakte sus gjennom skogen og hasselkrattet; der inne ringer visst småvetter til aftensang med revebjellene, for de purpurfarvede klokkeradene svinger hit og dit, enda det ikke er et vindpust å kjenne.

Mens et par av folkene bar i land fra båten det vi behøvde, og en av dem ga seg til å gjøre opp varme mellom noen store stener for å koke kaffen, som de lenge hadde stundet efter og snakket om, tente jeg meg en sigar, og trett av den lange stillesittingen i båten strakte jeg meg med velbehag ut i gresset på en gammel dragonkappe. Røken fra bålet steg tungt til værs, og førtes av det svake drag som ennu var i luften, hen over båten med dens eventyrlige ladning av alle de underlige greiene til å fange dypvannsdyr med, og innover den blanke fjord.

I flere dager hadde det vært solgangsvær med vekslende landvind og stille, havvind og klar luft, som bare av og til ble svakt fordunklet av lette sommerskyer eller tettere skybanker som trakk opp med havgulen om eftermiddagen. I dette herlige augustværet viste fjorden seg riktig i sin glans. Bak hverandre sprang fjell og mektige fjellrader frem med sine mektige former, med bøyde, brutte og styrtede linjer, og lå der i samstemte, fine farveoverganger, fra det dypeste blå og blåsort til horisontens luftige himmelfarve, som i solnedgangen gikk over til klart fiolett eller gyllent i et mildt rosenskjær over snefonnene; og så langt vi øynet i dette blånende fjerne, var fjorden i kveldingen som et speil, og gynget i sin blanke flate de mektige fjell, og himmelens og solnedgangens prakt. Elvene og bekkene, som skummet ned fra de høye kammer og topper, suste sterkere i aftenstillheten, og brummet villere om breene og jøklene og de øde høyfjellsvidder de kom fra. – Her så jeg like for øynene mine hvordan de snakker som blinde om farvene, disse superkloke fremmede og innfødte stuesitterne som, uten å kjenne høyfjellets og fjordens natur, vennlig kommer og forteller oss at bare Syden har slik luft, klarhet og farverikdom som den malerne gjengir våre nordiske landskaper med! Vi har så titt og ofte fått høre at det bare er linjene de gjengir sant, ellers gir de landskapene en fantasidrakt; at fjellenes blånende, fiolette luft bare er en konvensjonell tone, som hører skolen eller maleren til, men som ingenting har med norsk natur å bestille. Men la dem med opplatne øyne ferdes i høyfjellet eller vugges på fjordene, til naturen viser seg for dem i sitt høytidsskrud, og de skal få se en herlighet de aldri har ant, og erkjenne at virkeligheten i gripende storhet og prakt står der uoppnådd og uoppnåelig.

Denne klarhet i luften hadde alt fra den tidlige morgen av latt oss se selv de fjerneste ting i skarpe omriss, og den hadde fremkalt alle disse fine blånende overganger, som særlig kommer frem under frisk kuling en sollys dag. Men nu vek den mer og mer for en dis, som gjorde farvene mattere og tyngre og lot fjellene synes enda veldigere, enda mer storslagne og truende. Mørke skybanker, gulaktige, kobberglinsende og sammenvredne i midten, fanget aftensolens stråler og gjød dem atter brutte, glødende og gyllende ut over fjelltinder og snebreer; gjennom en flenge i skyen faller en tindrende stråleflod inn i det grønne løvet oppe i lien, og den står likeså grelt og skrikende mot de mørke skygger og dype farver i landskapet, som glammet av hunder opp gjennom brattene efter en smaleflokk med ranglende bjeller, lyder forstyrrende i aftenstillheten.

Solen sank snart bak fjellkammens snerand og efterlot bare et skjær av sin glans i skyene og sin rødme på breene; og hundeglammet tapte seg oppe i høyden, bare ljomen av det klang ned til oss sammen med det sterkere, dypere sus av alle elver. Men dette elvesus, lummertheten, disen og de opptrekkende skybanker, alt varslet uvær.

Mine folk hadde kokt “den brune nektar” og kastet dyktig på bålet, som om luften ikke var varm nok for dem; nu lå de og dro seg omkring ilden, bare basen sto oppreist og talte med meg om været; han trodde knapt det ville bryte løs før midnatt. Slik som “Bård i Skuggjen” sto der foran ilden, så han enda mer kjempemessig ut enn han var av naturen, og han passet derfor så meget bedre inn i de storslagne omgivelser. Han var en høy, sterkbygget kar, med en litt for sterkt utviklet overkropp, som så oftes hos sjøfolk. Men hans liv og virke på hav og fjord hadde ikke holdt ham rent vekk fra bondens syssel og ferd i fjellet, og hans fot var derfor likeså sterk og sikker som hans hånd og arm; hans legeme var herdet likeså meget ved den trettende jakt efter bjørnen i lien og renen på fjellet, som ved kamp mot storm og sjø. Ansiktet var godt skåret, og hadde kjekke, djerve trekk; de store buskete brynene, som var vokset sammen over en krum, sterkt fremtredende nese, og det rike, på disse kanter uvanlige, røde skjegget, gjorde uttrykket nesten vilt; når det rant i ham, og han heftig ga de andre ordre eller påminning med den mektige ølbasse han imellom lot høre, fikk hele hans adferd noe så forvovet og utfordrende at han i Marokko eller på de greske øer bare hadde trengt andre klær for å gå for en sjørøver. Men Bård var ikke så farlig som han i slike øyeblikk så ut til, for han lot aldri sol gå ned over sin vrede; så snart han hadde snudd seg rundt, spilte munterhet og lune igjen i de klare, mørkeblå øynene; og en bøyelig stemme, ofte med en mild og vennlig klang, støttet hans livlige foredrag, både i samtaler og i de historiene han jevnt og titt fortalte på sitt vakre, klingende sognemål. Han kjente alle, og alle kjente ham; i de åtte dagene vi hadde ferdes sammen, hadde vi ikke vært i land noe sted uten at han var kjent der, og vi hadde neppe møtt en båt eller jekt uten at han kjente en eller flere, undertiden alle i laget; og med alle hadde han vekslet ord fulle av lystighet og skjemt, selv når de ikke dreiet seg om annet enn været. Det var imidlertid ikke alltid for spøkens skyld han ga seg i prat med reisende fra andre steder; det var ett emne han allesteds søkte opplysning om, og det var ølet; å skaffe seg greie på hvor de nylig hadde brygget, eller hvor det var flust av denne drikken lot til å ligge ham svært på hjertet, og hvor leilighet bød seg, ble alltid dunken eller den lille kaggen forsynt med friskt forråd av det maltrike, humlesterke hjemmebryggede “drikke”. Sitt vidstrakte kjennskap til godtfolk fra forskjellige kanter av landet sa han han hadde fått rundt om på fiske, eller i de mange år han tidligere hadde fart som kjentmann, jekteskipper og lignende; da hadde han, som han selv sa, “vært inne i hvert hull mellom Varanger og Arendal”. Det lot også til at han hadde lært lykkens omskiftelser å kjenne; for mens han tidligere hadde eid gård og jekt, måtte han nu nøyes med en liten plass, og lå i skyss og på dagarbeid med leid båt. Men enten endringen i hans kår skrev seg fra uhell, eller fra ølet som han var så glad i, eller fra hans lette ustadige sinn, som lot hver dag ha nok med sin plage, – eller av alt dette til sammen, det fikk jeg ingen opplysing om.

Fra en samtale med de andre folkene om det siste vårsildfiske han hadde vært med på, kom han inn på et av sine yndlingsemner, strilene, og deres særegne, skittenferdige levevis og husholdning, som han skildret i løyerlige, til dels overdrevne trekk, og nu gikk han gjennom motsetningen over til å fortelle om den beundringsverdige kraft og utholdenhet som mange av dette folkeferd la for dagen i hin redselens tid da koleraen brøt ut under sildefisket i 1849. Å gjengi disse fortellingene slik som de ble fortalt, ville være en vanskelig oppgave: vi fulgte dem under den angstfulle hjemreisen, hørte samtalene mellom de syke og døende og deres trofaste kamerater, som slet seg opp til siste stund for å få dem hjem, eller berede dem en roligere og mildere død under båthvelvet enn under den ublide vinterhimmel; og i disse samtalene malte det seg en fortvilelsens høytidelighet og dødsforaktens humor, som sto i den skarpeste motsetning til all den overdrevne latterlige frykt og alle de urimelige påfunn hos hjemfolket på de steder hvor de søkte tilflukt og hjelp.

Fra slike fortellinger om skrekk og død var overgangen til det overnaturlige lett; vi var snart inne i alskens historier om gjengangere eller “dauinger”, og de var så meget morsommere å lytte til, som Bård var en mester i å fortelle, og det kjernefulle sognemålet ga hans skildringer et fynd og et preg som skriftsproget med all sin bøyelighet har vanskelig for å gjengi.

Da han gjorde en stans i fortellingene, kom en annen av laget til orde. Mens han talte, karvet Bård tobakk, stappet den lille metallpipen sin og tente den ved varmen, som nu brente friskt, og sterkere enn det siste dagsskjær kastet sitt lys over eken og naustet og revebjellene. Da kameraten var til ende med sin fortelling, gikk Bård i gang med en ny.

“Ja, detta va øye til spøkri,” sa han; “men dan verste dauingjen eg ha høyrt gjete, da va Gamle-lensmannen på Dalsøyri, og da va ikkje undarleg; for mea han livde, va han ein fæle stygge mann med ei stor bjødnaskinnshua, og han hadde gjort alt da idla so noken kann gjera; han hadde soge sveitten og blode av fatigstakkaren, han hadde flådd armoi og flytta marksteina; men så fekk han òg ein bråe og ufjelge ende, for han stupte daue i vegaveiti før han kunne nebna Jesu nabn. Alder hadde noken høyrt um slike styr med noke lik so da va med hass; ja da va ei makaløyse til spøkri. Då han låg lik og dei vakte og brende yva han, vart ljosi sløkte, og då dei kom innatte med dei, sat da ei stor svart kjette ved hove åt likje, og dan va da ingjen so va kar te flytta. Ikkje fleire enn tvo hjarta og herdige kara torde vera dar; dei låg i ein sengjakarm, men heila natti kjende dei kòrleis fjøledna dysste under dei, nett so dei skulle ha lege på bylgje. Då dei skulde slå atte kista, vart da ei haglbyga so varde so lengje gravøle sto på, og klokkedna kunde dei ‘kje få te ringja, før han Ringar-Daoe i Bergsbøen gjekk upp i tårne og løyste dei; då fór da so mykje trollskap og develskap ner i gjennom at han kunne mest ikkje berga seg. Men han va no av dei so kunde mangt og mykje. Lensmannen va ein store svære kar i livande live, men kista va ‘kje tyngre enn han skulle ha hatt ein hanaskrott, og da va dei so både sa og meinte at dan svarta kjetta hadde reist med han, før han kom i kista. Då han kom under torva, vart vere like so fint og yndeleg, so da hadde vore ufjelgt og meinsleg under gravøle. Men på gròvi voks da upp alslags ris med nåle på, so ingjen hadde sett før. Sia dan ti’i fere han med julaskreii, og der e han med dei høgste. Han fere nærmaste nykkjen, so rie fyre på ein svarte øyk, og difor får ingjen i fylgje seia: “nykk i beitle”.”

“Da va fint fylgje dan karen var kommen i,” sa Ådne Utigarden, han tørket seg om munnen efter ølslurken han hadde tatt, og langet dunken over til Bård; “eg ha høyrt gjete denna skreii i Nordfjord, og dar seie dei at da e’kje andre i henne enn marksteinsflyttara og illgjerningsmenn og kvinnfolk og styggeheit. Men kor helst ho kjemme frå, edle kor ho ha upptakje sitt, da ha eg alder høyrt.”

“Jau da skal eg plent seia deg,” svarte Bård, som hadde greie på alt mulig, eller iallfall alltid hadde et troverdig utsagn på rede hånd. “Inni Luster va da tvo jente so va usams um ein dreng dei likte godt beggja tvo. Men drengjen likte berre dan eina, og ho vart fremmeleg. Då dei skulle til støls dessa jentedna, òg dei rei forbi Kringelvatne på stupe, so ville dan eina skua hi uti. Men da gjekk ikkje likare te, anna dei valt neri vatne, beggja tvo. Når julaskreii kjemme dar, så kjemme jentedna òg riande upp frå vatne. Og Gamle-lensmannen kjemme te attmed ei stor osp på Øygardsbøen, for dar ha han vore med og flytta marksteina. Og kvar gong han kjemme, brenne da i ospi, nett so ho sto i logje; men elden e’kje soleis so vår; da e ikkje ljose eld; men han e myrkraue – myrkare enn glø og vindskye om morgonen. Da va elleve kara so såg da på ein gong. Dei andre so fylgje skreii, kjemme te i kver sin fjerding, summe på hesta, summe på sala, summe på tønne og summe på kjerre. Og dei fere med store dun og dynjing, nett so ei heil øykjadrift skulde ha fore nedgjennom Dalsdalen, – forbi Øygaren og igjennom Skåragaradne i Dalsøyri. Dar helde dei dans. Attmed Maltgroi e dei òg vande til å stogga. Dar trefte han Halvor Bringe dei ein gong på hålken, og rædde vart han, for da va eit fælt fylgje te møta dar, da va både hålt og bratt. Ja han vart so redde at han lovde ein måle kodn til dei fatige, berre han slapp ifrå dei. Og da skulle visst mykje te, når han Halvar Bringe tok soleis i – ha eg høyrt seia. Ho Svarte-Ragnelda møtte dei på ei klopp attmed Morsmyri. Ho laut ut i myri, og ho sette atte både skodna og sokkadne, og mjelkji ho skulde ha til julegrauten, skvatt ut or butten for henne, då ho fekk sjå at da va ein i skreii so rei med hòve under armen.”

Nu ble det en lang prat om juleskreien, og for om mulig å kalle frem andre minner og fortellinger, fortalte jeg noen av sagnene fra Telemark, Setesdal og Valdres om åsgårdsreien. Det lyktes imidlertid ikke. En av dem hadde en dunkel erindring om at skreien fór om i Uddland før jul og var inne i alle kjellerne og smakte på juledrikken; dette gjorde selvsagt at Bård fikk meget til overs for ferden, så han mente på at han ikke skulle være uvillig til å fare med til jul, om han bare hadde strupe til å romme ølet, og hest som kunne holde skritt med skreien. Heller ikke kjente de sagnet fra Nordhordland om at den farer omkring ved juletider med to hunder, og lik den tyske “Frau Holle” eller “Bertha” gir lønn og gode gaver til dem som hjelper den. Det eneste de visste, var at den i gamle dager hadde vært mere på ferde enn nu, fordi folk nu hadde mistet troen, og til prov på det ble nevnt at i Justedalen hadde det vært skikk i gamle dager åha stål på låven, i fjøset og i bekken, for at skreien ikke skulle stjele og trolle i dem, og at man hadde brukt å fri seg fra dens besøk ved å sette tjærekors på dører og fehus; slike kors kunne en se den dag i dag; men nu sa folk som oftest at de var ute av troen. Da det ikke var mere å få tak i om juleskreien, ga Bård seg til å fortelle en gammel historie om Svartesmeden; først måtte vi høre litt om det kjennskaps- og slektskapsforhold oldefedrene hans hadde stått i til smeden, og så kom historien:

“Svartesmeden budde på Bjedla i Sogndal; han va ein store, svære kar, so alder va fælen korkje for ølkrus elde slagsmål, elde trodl elde dauinga. Men han hadde ikkje bo å vera da helde, for sterke va han so ein bjødn, og han hadde eit lita trodla-sverd han kadla Flusi, og da bar han på seg støtt. Så va da ein gong ein tysdagskveldn seinhaustes at Svartesmeden hadde vore til sjøs. Med samma han kom upp på Lundemyri – midt i-mydlo fjorden og Bjedla – fekk han sjå Lundemyrstrodle. Da låg flatt på myri og let månen skina på seg. Da va meste so langt so myri va brei, og auge hadde da so store so bakstehedle. Svartesmeden vart korkje redde edle fælen. Han sprang beint fram og stakk Flusi i hjarta på da. Då trodle skjønte kó slag stål da hadde fått i seg, og da kjende at da ville te å sælast, hadde da hug te få tak i smeden; men so lengje Flusi sat i da, kunne da ‘kje røyra seg. “Stikk og dra,” sa trodle. “Lat stå so står til måndags,” sa Svartesmeden. Han visste be’re, enn å dra sverde ut or såre, og darmed vart trodle liggjande. Då da hadde mist åndi, og live va vel or da, såg smeden at sjau gloande jednporta opna seg i fjedle på hi sia av fjorden, og ut or desse portadne krukte da so mange småtroll at dar kom veltande ein stim, nett so ein laurdagsmorgo på Triangedlen i Bergen, og adle bar dei seg idla og skreik; “no e han bestefar daue, no e han bestafar daue,” og så tok dei han imydlo seg og bar han inn igjennom dan støsste av portadne. Sia va da ingjen so høyrde noke til Lundemyrstrodle.”

De andre folkene i båtlaget hadde ikke noe av det som særmerkte Bård i Skuggjen; det var alminnelige fjordbønder, og på én nær nokså trege og enfoldige. Til tross for Bårds ironiske tone, hadde de antatt at han i ett og alt trodde på de fortellingene han ga til beste, og de nektet ivrig at den siste historien var å lite på; det var bare eventyr og fabel, påsto de. Den ene av dem, Trond på Plassen, var den ivrigste; det var en gammelaktig, bredskuldret mann med kort hals og et kantet hode som satt nedimellom skuldrene på ham, et par øyne som blåsur melk og en lys, nesten hvit hårlugg; han var ilter til sinns og fremfusende i sin tale, og dette sammen med en løyerlig stamming, bevirket at ordene ofte falt ham litt bakvendt av munnen, så han kom i skade for å forsnakke seg alt i ett, og kom med de urimeligste og fabelaktigste påstander. Dette forfeilet nesten aldri sin virkning på kameratenes lattermuskler; men da ble han gjerne enda hissigere og ørsket enda verre.

“Vetige folk so e spikande galne,” utbrøt han hissig, “kann ikkje tru slikt so han Bård fortele, at Flusi køyrde smeden i trodle.” – “De kann høyra eg e sannspådde: ruskevere e’kje langt unna, for han Trond på Plassen teke te å snakka bakvendt,” sa Bård og lo. De andre stemte i, men han fortsatte enda hissigere: “No ha eg gått i badndomen i femti år – ja eg vil seia da, at no e da femti år sia eg va slikt eit badn at eg va so fabelaktige at eg kunne tru dan rispa so Flusi fortele, at Svartesmeden køyrde han Bård inn i Lundemyrstrodle – ja De skjønna sjølve kò eg meina,” rettet han seg, da han på ansiktene til de andre kunne merke han var på gal vei og hadde forfuset seg. “Men da va da eg vilda sagt – eg skal fortelja dikka ei rispa so eg veit e sann, for da eg veit da. Da va ein so heitte Bratten, og han va goe vene med Svartesmeden. Desse tvo va dei likaste te sigla på ski i manga sokne, og dei va so svære te gå på ski, at da va ‘kje noken so fekk so mykje fisk so Bratten; for kver gong han hengde skii i vatne, so beit Bratten på krokjen – so reint overhendige va han. Ein gong gjekk han i fjedle; då kom han til ei liti rund tjødn so låg uti ei fjellmyr. Han hadde alder høyrt at nokon hadde fått fisk dar; men ikkje før hadde han kasta uti, so fikk han ein aure. Ja, han va sikkert meste so store so ei liti kviga, og so feite at han va nett so flesk. Slik ein rugg hadde han alder sett før. Han sputta i guss nabn og sa “tvi deg” i halsen på ‘an, for da gjorde han jamt med dan fyste fiskjen. Han hadde ikkje før bite, før han sette agn på og kasta uti; og soleis ga han på heile kvelden, han agna og beit, og fiskjen dro upp da fortaste han vann – ja De skjønna da sjølve – so han fekk ei stor kipa full med fisk. So ville han heim-atte, men te nærare han kom kipa, te lettare vart stova hass.”

Dette ble altfor ille, og med all hakkingen og stammingen hans tok det seg så løyerlig ut at vi ikke kunne bare oss for å le, og latteren ble ikke mindre da Bård utbrøt: “Meir ruskevér.” Men nu ble Trond på Plassen fornærmet og sa at den som ville, kunne fortelle resten; han sa ikke et mukk mere; at hvalpene flirte og gliste som noen tøser, det kunne så være, men Bård var jo ikke et hår bedre; han knegget verre enn en gast.

“Ver no berre ikkje idle bestefar, so skal eg fortelje resten,” sa Ådne Utigarden, en av de yngste i laget, og godsnakket for ham. “Då Bratten kjende at kipa vart lettare og lettare,” begynte han, og ble ved på den jevne og enkle måten som slike fortellinger gjerne blir fremført på, “tykte han at detta va undarlag, for kipa va ny, og da fans ikkje hòl i hene; men han vart reint forbina då han sette ho ifrå seg, og fekk sjå at da fanst ikkje atte meir enn ein fisk. Han sa ‘kje noke til kjeringji, si; men då da lei um nôn andre dagjen, kunne han ikkje halda seg – han laut på fiskje atte. Og fiskjen beit likaso friskt so dagjen før. Etter kvert han fekk dei or vatne, trædde han dei på ei vidja, for han ville sjå kòleis da gjekk te at han miste dei. Men då han kom på heimvegen, vart auradne vekke, ein etter hin; og han kunne ikkje sjå kor da vart av dei. Han skjønte sakte da at da va haugafolkji so ikkje unnte han fiskjen. Og han skjønte nok da òg at dei va med og tok han frå han. Men harme var han for han ikkje kunne sjå korleis dei tok han. So strauk han til Stedjekyrkja med kipa, og fyllte ho med vigd mold, og strauk so til tjødni i atte i eitt gåande. Då han kom fram, strødde han ein ring med kyrkjemold rundt heila tjødni, og reiste so heimatte. Jonsokkekvelden strauk han til fjells atte. Då ville han sjå kòleis da no va laga. Med samma han kom til tjødni, høyrde han da gret og let so idla. Da va haugafolkji, og då dei fekk sjå han, tok dei av seg hatten, so dei vart synlege, og ropte og skreik: “Idla gjorde du, kristenmann, du stengde tjødni for oss.” “Verre gjorde de – de tok fiskjen frå meg, so eg hadde fiska,” svarte Bratten. “Tjødni e vår, og fisken va vår, sa nær so den fysste; dan sputta du i halsen på og sa kristenmanns ord til. Men vil du etla oss berre eit lite le’ i moldringen, so skal du få fiska alt med du vil.” Bratten gjorde so dei ba han, og skrapte vekk moldi på ein stad, so dei kunne koma igjennom nett so i le’e på ein gard. Men fysste laut haugafolkji lova at dei ikkje skudle forgjera fiskjen, so han vart trå-biten elde utidige, og at dei ikkje skulle gjera han noke annaslag meinspikk. Sia dan ti’ va han goe vene med haugafolkje, og fiska so mykje han ville alde sine daga.”

Det glødet bare så vidt i brandene og asken, skyene var trukket mer og mer sammen fra havkanten, og da vi begynte å gjøre oss ferdige til å dra avsted, skumret det sterkere mellom de høye fjellene enn vanlig på denne tid av aftenen, men sommerkvelden var ennu lys nok til at vi kunne se et par båter med stort mannskap stevne innover fjorden mot neset vi sto på. Snart kjente Bård en del av mannskapet også; det lot til han tok øret likeså meget til hjelp som øyet, og det falt just ikke vanskelig; for de som kom, var svært høymælte, og et umerkelig drag som sto inn fra havet, bar til oss nesten hvert ord som ble talt på båtene. De bar staselige klær og skravlet og bråket, så vi forsto snart at de var på hjemreise fra et bryllup. Det var også kvinner i følget. Bård regnet snart opp en remse med navnene på dem som var på den første, og på dem på den andre båten. Det var han Ola i Hagen og Hans i Hammaren, han Haldor på Haugen og Per i Vallen, han Åsmund på Øyren og Knut i Viken, og mange andre. Men hvordan han Fleske-Hans, Mjøltråver-Ala og matpresten Lesar-Per var kommet i dette følget, som ellers var svært skikkelig, ihvertfall efter sogningsvis, det var noe som hverken Bård eller de andre kunne forklare. Når de var med, var det lett å spå slagsmål og brotne panner innen ferden kom hjem; for det var et ord som var på hver manns tunge, at mjøltråveren og matpresten engang hadde hjulpet Hans med å stjele stabburskost, og det var ikke å vente at de andre, i den oppspilte og øllete tilstand de var i, skulle la være å terge dem for dette. Nu ble det imidlertid sang og klang istedenfor slagsmål. For til melodien av “Stuslé sundags-eftan eingong for me va”, som spillemannen strøk på felen, ga de på den ene båten seg til å synge en vise: det var “Purkevisao”, sa Bård, og den inneholdt nettopp spiren til krangel; de sang den saktens bare for å terge de tre elskere av stabburskosten. I den stille aftenluften lød sangen klart inn til oss:

Tre ao beste bøndo her uti vaor bygd
skulde sta å henta purkao.
Dao dei kom pao vegen, møtte dai no ain,
so dai gjedna vilde møta.
Atle Snaueskadle han var fysste mann,
Einar Tambarskjelvar han bar purkao fram,
Purke-Snakupp me;
sai va adle tre.
Draingen ette kom me hòve.

Trur du slike folk kan ha sitt rette vet?
Hòve da va laonge speke.
Denna stolna purkao drepi va pao Fet,
ho va gjødd i tvo tre veke.
Snakupp kom å la seg ne pao sine kne,
snydde, svor og bante, purkao skulle te.
Purkao ho bortfór,
ho kom pao hass bor,
kjerringi slapp te å eta.

D’e’ kje vandt å vera gilde bønde no,
gao kring garadne å skrota,
naor dai kann bekoma svinaslakte so,
hengja lengjedna i roti.
Da va da so gjorde kjeringi so stolt,
ho fekk utor purkao yv’ eit hallpund smolt.
Kò kan da forslao,
naor dei ska ut å gao?
Da staor inkji’ aotta daga.

Vi hadde støtt fra land, og da visen var til ende, lå vi tett ved de to båtene; mellom mannskapet der ombord og folkene mine ble det nu vekslet en del av disse talemåter som er gjengse og gjeve når bønder møtes, om godt vær, om at det var hugsamt å ses, om hva slags skyss de fór i, hva jeg var for en kar, om traktementet, skålgavene og dansen, og mest om ølet i bryllupet; det var helt utmerket, ble det sagt, og Bård beklaget at han ikke hadde litt av dette gode drikket på dunken sin; – nu var det ikke mer igjen enn en sluttsup av det han hadde fått overlatt av Åbmund i Reina for gode ord og for gammelt kjennskaps skyld. Da kjøkemesteren hørte det, gikk det et stort smil over det blanke ansiktet hans, som tydelig nok vidnet om hvor gjevt bryllupsølet hadde vært; – han nikket hullsalig og rakte Bård et mektig krus med frohatt på, friskt tappet av en “nysprettet hjemferdsdunk”.

Mens kruset gikk rundt og ølet ble prist etter fortjeneste, og hver snakket sitt snakk, begynte Lesar-Per å utbre seg om drikkens og brennevinets fordervelighet og forfengelighet, i en sangrende og sutrende preketone og med hengehodenes vanlige vesen og fakter; men hakkingen og stammingen, det stive blikket og usikre setet, viste at han hadde tatt til seg vel så meget av mosten som noen; til sist vendte han seg like frem til Bård med formaninger og trusler om svovelpølen og helvedes ild; han syntes nok Bård drakk for tett. Men Bård var ikke den mann som ble noen svar skyldig; han målte ham skjeppen full, som man sier, under de andres latter og høylytte bifall.

“Kanskje,” sa han og rakte ølkruset tilbake med takk og ære, “kanskje eg gjorde rettast i ikkje å svara deg, Per; da e eit gammalt ord at da e skam å snakka til presten på preikestolen. Men da va da eg ville seia deg, at um Sankte Peder noken gong skulle setja deg te gjæta porten i dan hellige staden, so skal eg strjuka på segle og lufta på hatten tl deg; men til eg får himmelbrev på da, skal segle stå og hatten sitja. Og so va da da, at brennevine, so du snakka so mykkje um, da ha eg brukt for helsa sin del på fiskje, og so ofta eg kunne få da, når da røynte på. Men elles skal ingjen kunna seia,” la han til med fynd og klem, “at han Bård i Skuggjen e kommen heim frå byreis med tome brennevinskaggje og fudle skolt. Sia eg ha høyrt kò gåve du ha, og kòleis du leggje ut skrifti, kann eg nok skjønna at du trengje gå til skåpe og ta deg ein tår te styrkja deg på – um da so var midt i preikji. Elles kunne da verta for turt og tomt i bringa både på deg og dei so skal lya på. Men da du sa um øle, held eg ikkje med deg i – og da helde dei ikkje med deg i dei rette nykterheitskaradne heller. Du korkje e elde verte so passa du so dei; dei ha sagt eit ord so e verdt meira enn sjau av preikjedna dine; ja, da orde e so eg skulde ha sagt da sjøl. Veit du kò da e? Nei da veit du ikkje! Difor får du sjå be’re etter når du vil stikka nòsi i nykterheiti. Har du ‘kje,” ble han ved, halvt i spøk og halvt foraktelig, idet han tok ølkruset som hadde gått båten rundt og nu ble rakt ham på nytt, og igjen drakk likeså hjertelig til ølets pris som han talte, “ha du ‘kje set dan store plakaten til dessa nykterheitsfolkji? – Han e meste so store so eit færingssegl. Han e greie nok te lesa og skjønna, skal eg tru. Ein trengje korkje vera brevsynte elde bibelsprengde te da; for bokstavadne e meste so lange og greie so siderevi i ein svolten gris. Har du ‘kje set han?”

“De siger så,” ble han ved og ga seg til å lese opp “Plakaten”, først i en dyp, høytidelig tone, langsomt og på skriftsproget, men snart gikk han igjen over til sin egen mere livfulle fremstilling: “Våre forfedre vare store – og sterke – og kjekke, – og de undertvang den halve verden; thi de berusede sig ikke i vin eller brennevin eller i nogen med brennevin tillavet drikk – – Men kò drakk dei, meina du? – Dei drakk øl, står da; heimabryggja sognaøl drakk dei, far min; – da va da so ga dei merg i beini, da seie plakaten, og dei so ha gjort han, desse nykterheitskaradne, da e mine folk. – – Øle e da, – da e da so styrkje. Drikk øl, so skal du kjenna kor sterke du verte i ryggjen og kor kjeike du verte. Då trengje du ‘kje hengja med hòve og rengja augo, når du skal sjå på ein gasta kar. – – -Trur du eg hadde vore kar til å ta ei sildatynna på nakkjen, lika so lett so ‘an Ola slengje ein skarve mjølpose på ryggjen, elde du og ‘an Hans renne avsted med ei fleskelengja, når eg ikkje hadde drukke øl? Øle – da e basen!”

Den rungende latter som overdøvet knurringen fra dem som ble rammet, fortalte at Bård hadde truffet hodet på sømmet; den godtgjorde hans talent som folketaler, og avverget dertil det utbrudd av vrede som en kunne vente seg av de sure miner og hatske øyekast fra de hårdt fornærmede. Kvinnene skyndte seg å gi tanker og stemninger en annen retning; de satte i med en vise, som spillemannen også med én gang tok opp på hardingfelen. Den snodige teksten og den kvikke melodien fikk snart også noen av mennene til å synge med, og under sang og klang skjøt båtene igjen for raske åretak hen over det mørke fjordspeil:

SVARTERABBEN

Svarte rabben skulde sta å køyra ve,
kjerringi skulde truska; rett so han kom me
lasse i le, sunde se gjekk hass buksa.
Mannen å merri valt i ai vait, dar lang no
dai å ropte å skreik, ropte pao Knut
åBrita, å kjeringi me te lika.

Knut å ho Brita, gjenta å draing
haurde da tok te skrika,
spraong dai pao dyri adle so ain,
hunden me dai telika;
summe me staong å summe me staur
krydde kring merri nett likso maur;
adle me merri bala,
slepa å slait å hala.

Hundra å nitti vindespel,
nye so sku’ dai vera,
laga dai te å smurde dai vel,
laut so aot vaiti bera.
Adle vindespel i stykkje dai brast,
dar stod dai adle endao lika fast,
alt te dar kom ai kjempa
å bar pao ai byr med lenkje.

Kjempao ho kasta byri si ne,
so da i marki glumde,
traiv so i merri nett so i ait kjé,
merri ho laog å stunde:
traiv han i merri, gjorde so ait kast,
kasta ho uppao marki me hast;
dar laog ho spent’ å sparka,
rudla seg å grov upp marki.

Svarterabben sku’ gje kjempao brø,
hundra å nitti laiva,
sjau smalafall å sjau vaoge smør
å skinn utao sekstan raina,
tolv tønne rjomme, tolv tønne øl,
tolv tønne skyr å tolv tønne mjøl,
slire me kniv å belte,
fyre da han merri hjelte.

Bård og de andre folkene mine brummet også med i førstningen, men de lot ikke til å kunne teksten, og tidde derfor snart still; i bryllupsbåtene var det større mannskap ved årene også, så vi ble snart til akters, og om litt hørte vi bare melodien klinge over til oss.

I den skumring som nu har bredt seg, stiger fjellene jettehøye opp over våre hoder; enkelte av dem taper seg i skyene og synes ved det å bli enda høyere. Fjorden ligger i et halvmørke, som blir dypere ved de tette skylag og skyggene av de himmelstrebende fjell, som sorte og truende synes å stige nærmere sammen for å trampe ned den forvovne som drister seg til å ferdes innunder dem. Men der oppe i et skar ser vi gjennom en flenge i de lavere liggende skyer, at høyt over de andre hever det seg enda høyere fjell; mørkt blånende svever det over de tunge uværssvangre skylag, og den snekledde toppen er hyllet i matt glans fra natthimmelen, som skinnende hvelver seg over den.

Ut fra de dype kløfter og daler, som lik svarte skygger kaster seg inn mellom fjellradene, faller en gufs, som med ett rifler fjordflaten, som når et menneskepust dugger og mørker det blanke stål. I dette øyeblikk er det ingen annen forstyrrelse i den nattlige fred enn disse naturens åndepust, som vi også synes vi fornemmer i det sterke sus fra elver og bekker, og i den krydrede duft som bæres ut over fjorden fra trær og urter,og kveger og styrker oss efter lummerheten. Men freden er ikke å stole på; disse brå vindkastene er de nærmeste forbud om uværet. Her i fjordene er et tordenvær en stor sjeldenhet; men nu glimter lynet med ett over fjell og breer, og skyenes eventyrlige hærskarer trer frem i den flyktige glans av lynslangene, for i det dype mørke efterpå å stå enda eventyrligere for innbilningen. Lyn følger på lyn, skrall på skrall, som rullende og dundrende blir gjentatt av dvergmålet. Det lyder som om den gamle tordenguden er ute og aker i spissen for åsgårdsreien.

Uværet nærmer seg med utrolig fart, og folkene mine, som nu først lot til å fatte hva slags vær det var, halte ut av alle livsens krefter for ånå det eneste landingssted som fantes på lang lei under de stupbratte fjellveggene.

“Da verte ska-vér,” sa Bård, da båten var halt på land, og det første voldsomme vindstøt hev seg ned; “vinden kjemme so han skulle vore slepte utor ei hit; gu hjelpe dei so e på fjorden i natt!”

Det varte ikke lenge, så styrtet stormen ned fra breene; hvinende og brusende som et fossefall pisket den fjorden så den sto i et rykende skum; det pep og ulte ut fra kløftene, som om alle troll var sloppet løs og ville overby hverandre i hyl og huiing; og gjennom all larmen var det som vi et øyeblikk hørte menneskestemmer, men ville og opprørte, nesten som naturens egne ulyd. Bård trodde han ved lynblinket hadde sett den ene av de to båtene med kjølen i været langt ute, og tett ved mennene i den andre mot hverandre i slagsmål. Jeg så ikke annet enn glimt og mørke, men så meget er sikkert, at vi hørte et hvin eller et skrik, et håpløst jamrende skrik, ute fra fjorden. De andre hvisket om draug og nøkk; men Bård bød dem gjøre båten klar og kaste alt ut av den; for så snart som været ga seg den minste monn, skulle de på fjorden, “og då,” sa han, “då spyrst da um me ha merg i beini og retta hjartelagje.” Så rakte han dem øldungen, og sa: “De skal sjå da kjemme te røyne på; ta dikka difor fysste ein tår attepå av bryggja hass Åbmund i Reina.”