Gutten med øldunken

Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann nordenfjells. Denne mannen var en mester til å brygge øl; det var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten skulle reise derifra, og mannen skulle betale ham lønnen han hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en dunk av juleølet. Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt og lenge, men dess lenger han bar på øldunken, dess tyngre ble den, og så tok han til å se seg omkring, om det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken letne.

Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” sa mannen.

“Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,” sa gutten.

“Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?” sa mannen; “jeg har faret både vidt og langt, så jeg er både trett og tørst.”

“Jo, kan jeg så,” sa gutten; “men hvor kommer du ifra, og hva er du for en mann, da?” sa han.

“Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg,” sa mannen.

“Deg vil jeg ikke drikke med,” sa gutten; “for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke drikke med,” sa han, og labbet avsted med dunken sin.

Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” sa mannen.

“Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min,” sa gutten.

“Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?” sa mannen. “Jeg har faret både vidt og langt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel skrott,” sa han.

“Jo, kan jeg så,” sa gutten; “men hva er du for en, og hvor kommer du ifra?” spurte han.

“Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete, jeg,” sa mannen.

“Nei,” sa gutten; “du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld; nei, deg vil jeg ikke drikke med,” sa gutten.

Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglet at det var et rent guds under at han hang i hop.

“God dag,” sa mannen.

“God dag igjen,” sa gutten.

“Hvor skal du hen?” spurte mannen.

“Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken min kunne letne litt, den blir så tung å bære,” sa gutten.

“Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?” sa mannen.

“Jo, kan så,” sa gutten. “Hva er du for en, du da?” sa han.

“De kaller meg for Døden,” sa mannen.

“Deg vil jeg drikke med,” sa gutten, og la ned kaggen og ga seg til åtappe øl i skålen. “Du er en fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike.”

Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.

Til sist sa Døden: “Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt som det ølet du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg til takk for det.” Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.

Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helse igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. “Her gjelder det liv eller død,” sa dokteren, “og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett,” sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.

“Nå svek du meg,” sa Døden, “og nå er det kvitt mellom oss.”

“Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike,” sa gutten.

“Det skal ikke hjelpe deg stort,” sa Døden; “din tid er ute, for nå hører du meg til.”

“Ja, skal det så være, så la det så være,” sa gutten; “men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først,” sa han.

Ja, det skulle han få lov til, men han passet seg vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.