Tatere
En lensmanns-arrest pleier ikke å skille seg stort fra en vanlig skitten landsens folkestue; ofte fins det i det hele tatt ikke noe særskilt arrestrom. Men det hender da at det lille vinduet i stuen står så høyt på veggen at arrestantene ikke ser annet enn måne og stjerner, snedrev og himmelens skyer; og så er det naturligvis forsynt med jernsprinkler. Lignende sikkerhetsinnretninger er stundom også murt inn oppe i peispipen. Men de er som oftest nokså overflødige; arrestantene går gjerne fritt ut og inn og settes til arbeid i lensmannens gårdsbruk eller tømmerdrift. Innbo er det ikke stort av, og det som finnes, er tarvelig nok. Langs den ene veggen er det tømret opp en hjell, som er delt av to tre sengesteder; langs den andre løper en trebenk, som når helt bakom peisen. Så kan det være et bord og et par trekubber som tjener som stoler.
– Det var i en slik arreststue oppe i Gudbrandsdalen ensteds. På den lave kleberstenspeisen, av den form som en kan se i de fleste stuene der oppe, spraket og gnistret det i en kronglete tyrirot og noen rå bjørkegrener. Utenfor var det et hundevær med storm og snøføyke, så det pep og hvinte i hver veggsprunge; men her inne bredte det seg en lun varme fra de opphetede ovnstenene.
Skinnet fra peisvarmen, som ennu kjempet med den siste lysning av februardagen, kastet et rødaktig skjær over noen menneskelige skikkelser. I halvskyggen borte i kroken på det innerste sengestedet lå en mann og dro seg på en skinnfell, med hodet støttet mot en muskelsvulmende, håret arm; av de skiftende skygger over det svarte ansiktet kunne en se hva som rørte seg bak den lave pannen; stundom kom det et glimt i øynene, så vilt og stikkende ondt at selv den sløve vaktkaren som sto der inne, ble rent uhyggelig til mote når blikket hendelsesvis traff ham. Men ikke et ord røbet hva som rørte seg i hans indre. Hans strie kullsvarte hår, det skarpskårne langaktige ansiktet og det korte svarte skjegget fortalte at han var av de omvankende tatere, eller langfantene som bøndene noen steder i landet kaller dem. Hans uhyggelige oppsyn hadde skaffet ham navnet Svarte-Bertel. Av profesjon var han hesteskjærer, men han fusket også med skiftende hell i å kurere hester.
Den andre lot til å være av en mer sorgløs natur; men den lave pannen og det skarpe ansiktet var taterfolkets, og de dyptliggende øynene hadde det samme ubeskrivelige, fosforlysende blikk, på én gang lurende og stikkende. Han var gjørtler og knappestøper, men hadde en sann lidenskap for å fange fugl og fiske i alle åer og elver; han vedkjente seg derfor likså gjerne navnet Jakob Fuglefenger som Jakob Knappefant; men han kunne bli rasende når buroene kalte ham “Bekkespringeren” – et klengenavn som ofte blir tillagt hele stammen, som syntes å dele interessen og aktelsen for gamle Isak Waltons “guddommelige fiskekunst” med de britiske sportsmenn. Han satt på sengekanten og stirret tankeløs snart bort på kameraten, som lå mørk og taus, og snart ned på de dinglende benene sine, – de var kledd i et par bukser som visst engang for lenge siden hadde vært himmelblå. Men endelig kom det da liv i ham, han ble med ett pratsom og lystig, og tok frem en flaske som han hadde gjemt i sengehalmen. Først bød han vaktkaren en dram, men han skulle ikke ha; så tok han selv en og skjenkte kameraten en ditto, som denne lot til å svelge uten noen klar forestilling om hva det var. Da det var gjort, tok han til å fortelle Lange-Ola, vaktkaren, tyveregler og røverhistorier, så han mest skremte vettet av fyren, som ikke så videre oppvakt ut. Han hadde fått lånt pipen til vaktkaren, og da den var utrøkt, la han i vei med en vise; et av versene lød slik:
Er du da blank som gull,
og er jeg svart som muld,
én frihet vil jeg eie:
å vandre mine veie,
å gå til hvem jeg vil,
det selv meg hører til.
Visen var fra ende til annen et uttrykk for taterfolkets kjærlighet til friluftslivet, og han sang den med velklingende stemme og godt naturlig foredrag. Svarte-Bertel lot især til å bli oppkvikket av de versene som rommet hentydninger til stammens forhold til buroene. Da visen var ute, tok han på med en annen, som var en blanding av tatersprog, eller romani som de selv kaller det, og et litt forsvensket norsk. Den handlet om det samme, klaget over hvor ulykkelig den var som satt innesperret i den fagre sommer, når fuglen sang i lunden og fisken spratt i åen, og priste den frie manns lykke, som selv rådde for sine veier – om han ellers lå i strid med hele verden. Men han var ikke kommet langt, før han med ett brøt av og lyttet. Litt etter hørte de andre også larm og et surr av stemmer. Det var tydeligvis fulle folk, eller i hvert fall noen som lot som de var det; det hørtes som et par av dem talte tatermål, og alt imellom lød en røst som en lett kunne kjenne som lensmannens. Han kalte dem til orden på et halvstudert røversprog, som han hadde lagt seg til under sine mislykkede forsøk på å ta norsk juridisk eksamen. De skulle være rolige og respektere ham og hans hus, som var en helligdom, fordi han var øvrighetsperson og bar kongens mundering. En av fantene mente høyt han fikk gå inn og dra den på, om det skulle ha klem.
En kvinnfolkstemme ba smiskende og underdanig den nådige lensmann at han måtte ikke bli sint fordi “karmannen” tiltalte ham så uærbødig; han var jo full, det så nok lensmannen. Når han var edru, var han så bra en mann som noen til å streve for kjerring og unger, og så snill og myk at en kunne gjerne vinde’n om en finger; i samme åndedrett skjelte hun med utrolig tungerapphet “karmannen” ut for en slagsbror og en fyllefant, som ikke annet gjorde enn trette og slåss og drikke bort Vårherres dag; hun overhøljet ham med en strøm av skjellsord og bebreidelser, for det han torde våge seg til å tiltale den snille, bra lensmannen på en så upassende måte, lensmannen som ville sørge for dem, gi dem husly og mat og alt det som godt var! Mannen, han svarte ikke ett ord til hundre; han visste vel at det bare var på skrømt.
Imens var hengelåsen tatt av og skåtene skutt til side, og inn gjennom døren tumlet hele flokken, tilsnedd og rødøyet, blomstrende av snefokk og nordensno, brennevin og opphisselse av det klammeriet de var grepet i på en bryllupsgård i nærheten.
Et vilt glimt av glede fór over ansiktet til Svarte-Bertel, da han så folk av sin egen stamme, ja av sitt eget følge; men han reiste ikke på seg, og lot seg i det hele tatt ikke merke med noe; men det gjorde Fuglefengeren, han sto med et hopp midt i flokken, som han ville hilse dem velkommen alle sammen. Men et advarende blunk fikk ham også til å ta på seg en likegyldig mine. En av følget fikk i farten hvisket til ham: “Stilla møien raklo! dikkar dero kji’en bængeske muskroen0?”
“Hva er dette for folk, herr lensmann?” spurte han fremmed og med påtatt ydmykhet, “om jeg får lov å driste meg til å spørre?”
“Det er noen stridbare lovovertredere, som jeg så å sige fakket in flaxanti, det er det samme som: mens døm flaksa i vingene, skjønner du, just som de gjorde seg skyldige i benshugg og stenshugg, hårgrep og kleders sønderrivelse efter 6 bogs 7-8,” svarte lensmannen viktig. “Og jeg er ikke langt fra faktum, når jeg antar at det er disse og lignende løsgjengere som her og i andre bygdelag i de senere tider har forøvet atskillige simple og kvalifiserende innbrudd. Det gamle kvinnemennesket er av Truls skoleholder på Rognehaugen angitt som overbevisendes for kvakksalveri og fandenskunster med smeltet bly, og bør for måten, signen osv. efter 6 bogs 1-12 på tukthuset. Anbelangende en av disse karle, da er det min visse formodning at han er den langfant som i sommer i en smie på eksisplassen på Gardermoen, med en gloheit jerntein nesten drepte eller halvstekte en soldat, og det som verre var: med det samme brente opp og skamferte kongens mundering, som den menige hadde på skrotten. – Skulle en vel ha hørt slikt! Men,” brøt han av i sinne, da Fuglefengeren ikke kunne bare seg for å le av den avsky og forferdelse lensmannen la for dagen, over at noen så grovelig kunne forgripe seg på kongens mundering; “men her står jeg og prater for deg, og du graver og spør, og kanskje holder du meg for narr attpå. Det var likere jeg spurte deg, for du er jo knappefant, og så kjenner du vel folkene dine på knapphullene,” la han lunt til. “Kråke søker make, sier et gammelt ord, og jeg syntes døm javla samme kråkemålet som du buldrer når du har fått brennevin.”
Dermed trampet lensmannen avsted, slo døren dundrende i lås og skjøt for slåen. Men idet han gikk, sa Fuglefengeren med meget ydmykhet i stemmen, mens skøyeren tindret i øynene på ham og lurte i hver mine:
“Nådige og vise herr lensmann, De må sannelig ikke være vred på meg bæng le dero1. Jeg mente ikke noe vondt med det jeg spurte; men jeg har aldri sett disse godfolk før, og jeg vil gjerne vite hvem jeg skal dele bord og seng med. Gi’dero suta i voldron i bængelske bau attmed bule til sastra bæng!”
Dette hjertelige ønske fikk hele følget til å slå opp en latter, som lensmannen brummet bass til utenfor. Da han vel var vekk, fikk ansiktene et annet uttrykk og kvinnfolkene dro seg borttil varmen. Den ene av dem viklet nu seg selv og en skinnende blank kaffekjele ut av den store ulltørkleet som hadde dekket ansiktet og hele den lange skikkelsen. Det var Gubjør Langskånka, signekjerringen. Det andre kvinnfolket – hun som så ydmyk hadde unnskyldt “karmannens” uforskammethet mot lensmannen – kunne vel være et snes år yngre enn Gubjør; hun nevntes Karen eller Steffens-Karen. Hun var liten av vekst, men lett og smidig, hadde ravnsvart eller rettere svartblått hår og et ekte taterfjes. I den gulbrune huden, som satt stramt over kinnbenene og den skarpe nesen – slik som en ofte kan se det hos iltre og bråsinte folk – var det rift på rift efter basketaket hun nylig hadde hatt med den “snille karmannen”; til gjengjeld hadde hun traktert ham så rundelig med negler og follekniv at trekkene hans mest ikke var til åskjelne for skrammer og sår og størknet blod. Han kaltes Jon Pottefot, og så ikke ut til å være av taterslekt. Like så lite som en annen av følget, som så ytterst slapp og sløv ut, og som på grunn av dette sitt ytre og også av et yndlingsuttrykk han brukte, kunne glede seg ved navnet Likeglad; men fulle var de begge. Den femte i følget hette egentlig Per Svendsen, men kaltes oftest med oppnavnet Per hesteskjærer, Heste-Per eller Svolke-Per. Han hadde et ytterst frastøtende oppsyn, og under de veldige, buskete brynene et enda mer gjennomtrengende basiliskblikk enn noen av de andre taterne. Det var en tettbygd kar, men på ingen måte klumpet av vekst; i hans sikre, lette bevegelser lå det en styrke og en smidighet som gjorde det enda farligere å egge de voldsomme lidenskaper og den brutale villhet som kom frem i rynkene i tyrepannen, i skulmen over øynene og i det dyrisk fremstående underansiktet. Uten å vøre de andre slengte han seg over ende på benken foran den sengen Svarte-Bertel lå i, tok frem en liten snadde, karvet i og ba Steffens-Karen tenne i en stikke for seg. Imens hadde kvinnfolkene satt over kaffen, som nest brennevinet er den drikken taterne ynder mest, og så begynte de å snakke sammen, med stor forsiktighet og med mange ord og vendinger fra tatersproget, som vaktkaren ikke skjønte. De satt og la over å få Svarte-Bertel og Fuglefengeren med å bryte ut av arresten og gjøre et innbrudd på en bondegård i nærheten, og nu gjaldt det å gjøre vaktkaren trygg, så han ikke merket noe når de skulle til å innvie de to andre i planen.
Da dette var i orden, og både karfolk og kvinnfolk hadde dampet på pipene til rommet sto i en skodde, samlet hele flokken seg om varmen, unntagen Jon Pottefot, som var såret, og de to borti kroken.
“Du har vanket vidt du, Gubjør, hører jeg,” sa Fuglefengeren – som straks var gått inn for den nevnte planen – efter en stans i samtalen, som mest hadde dreiet seg om grunnen til at følget var blitt satt fast; “jeg har hørt giti summipaene3 og ragustaene4 dine,” la han til i tatersproget, og blunket nesten umerkelig bort mot Svarte-Bertel, for å antyde at det var ham han hadde det fra. “Nå får du fortelle oss noe.”
“Ja, jeg hadde vanket vidt og sanket litt,” svarte Gubjør med et munnhell hun hadde; det passet ellers ikke videre godt til klærne hennes, for hun var kledd omtrent som en velstående bondekone. “Mye har jeg hørt og mye har jeg spurt, og mang en vis gjerning har jeg vært nødt til å gjøre for bøndene, jeg måtte jo skaffe mat til meg og mine den tid jeg var alene, og siden også. Men nå tar jeg på å bli gammel.”
På sin langsomme, høytidelige måte fortalte hun så om noen av sine “vise gjerninger”; snyterier og listige streker. Av hensyn til vaktkaren la hun vinn på å gjøre fortellingen så dunkel og tvetydig at han umulig kunne fått tak i sammenhengen selv om han hadde vært gløggere og hadde fulgt bedre med. Fikk hun det ikke dunkelt nok på annen vis, blandet hun inn ord og talemåter på romani5.
Glanspunktene i disse fortellingene var historien om hvordan hun med sin såkalte ragusta hadde skaffet tilbake den utro kjæresten til en jomfru i Tvedestrand, – og noen taveske summipaer6, som hun hadde tjent seg både klær og levemåte og penger med. Det så ikke egentlig ut som hun angret sine “vise gjerninger”; for gleden lyste ut av øynene på henne, når hun la ut om hvordan hun til gagns hadde tatt en buro ved nesen.
“Men hvordan var det med maskan7?” spurte Fuglefengeren; “jeg har hørt si du har gjort det godt med den?”
“Det er lenge siden jeg hadde noen nå,” svarte Gubjør. “Det var da han” – hun gjorde et umerkelig nikk mot Svarte-Bertel – “var liten gutt og reiste med meg. Seint en kveld kom vi til en gård. Alle dører var lukt så nær som døra til fehuset, – drabb8 -” sa hun, og så på de andre, og de skjønte meningen. “Men der hadde jeg da ikke mer å gjøre. Dagen etter var jeg innom samme gården igjen. Jeg gikk inn til bonden og hilste på’n og sa: “God dag.” – “God dag,” sa han igjen; arg var’n som en bandhund. “Min kjære bonde,” sa jeg, “du skal ikke være vond på meg for den ulykken du har hatt.” – “Hosdan kan du veta det at jeg har hatt noen ulykke?” spurte bonden og gjorde store auer. – “Jeg ser det på ditt ansikt og dine øyne,” sa jeg. “Men nå kan du være glad og takke din gud for det jeg er kommet; jeg vet alle ting, og jeg har hjelperåd for alle ting.” – “Ja men jeg skjønner ikke hosdan du kan veta det som har hendt her,” sa bonden igjen.
“Hvordan kunne Moses vite at kong Farao og hans hær skulle drukne i det røde hav?” sa jeg. “Ja, det var i det gamle testamentet det,” sa bonden; “eller er du kanskje en profet, mor?” – “Nei, ikke det, far, men den store Allako har gitt meg et åpent øye i ragusta, så jeg kan se det som har hendt deg.” – “Jaså,” sa han. – “Det er to kuer, som er sturteferdige for deg av finnskudd, en svart og hvit, og en rød og hvit,” sa jeg. – “Hvor lå du i natt?” sa bonden. Da aschar jik goshvardo buro9. – Men så sa jeg: “Skal du vite det, så lå jeg i natt pre dumon i voldron minschia uppri10.”
Her hadde tilhørerne vondt for å holde latteren tilbake.
“Da bonden fikk høre dette,” ble Gubjør ved, “vart ‘n reint undren. “Onde naboer har utsendt en trolldomskatt for å suge marg og blod av kuene dine,” sa jeg, “det ser jeg; men får jeg rå, skal jeg vise ‘n fram, og jeg skal hjelpe deg, så han ikke får makt til å forderve flere.”
“Kan du det, skal jeg forskylde deg rundelig, og mat og klær skal du få attpå,” sa bonden. – “Følg med i fehuset, så skal jeg té deg den som suger blod og bryter bein,” sa jeg til bonden; “men ta med deg hakke og spade.” Det gjorde ‘n, han tok med seg hakke og spade, og kona hans gikk etter ‘n som en hund. – “Jeg har aldri vært her,” sa jeg; “men jeg værer godt, og jeg kjenner skjulte ting; gå til den svarte og hvite kua,” sa jeg. – “Her er det gravd før,” sa bonden. – “Grav igjen!” sa jeg, “det som er skjult, skal vorde åbenbart.” Mannen, han grov, og best han grov, sprang det en katt fram av båsen og bortover golvet, og skreik så fælt. I det samme gnistra det for aua både på bonden og kona hans som ild og luer.”
Her nikket hun betydningsfullt til tilhørerne, og satte opp en hemmelighetsfull mine.
“Mannen ble så redd at han rulla over ende, og kjerringa slo opp en bælj, og rente i ring så hun ikke kunne finne døra. Imens tok jeg katten og klemte den, så blodet skvatt utover gulvet. “Nå skal jeg sende ‘n bort og binde ‘n, så han aldri skal slite seg og komme hit igjen,” sa jeg, og til ålese ei lekse over katten, mens jeg gikk til døra med ‘n: “Vårherre og St. Per gikk veien fram, så møtte den forferdelige trolldomsmaskan. “Hvor skal du hen?” sa Herre Jesus Krist. – “Jeg skal til bondens gård og bryte bein og suge blod.” – “Vend om igjen, jeg stevner deg, jeg binder deg i tre jordfaste steiner:
Ikke skal du bein bryte,
ikke skal du blod suge;
ikke skal du bo på land,
der noen bor;
ikke skal du bo på vann,
der noen ror.
Du skal på havsens bunn
under en jordfast stein.
Men utenfor fjøsdøra sto den svarte,” sa hun med en hentydning til Bertel, “og tok katten og fór til skogs med, så den så de aldri mer.
For det fikk jeg kaffe og tobakk, ullent og linnet, flesk og spekemat, og seks sølvskjeer og mange penger.”
Fuglefengeren, Steffens-Karen og Ola Likeglad satt hele tiden og hørte nøye efter det Gubjør fortalte; en og annen gang hørtes en klukkende latter eller et ønske på tatersproget, om at buroene støtt måtte bli tatt slik ved nesen. Vaktkaren som hadde ligget på ovnsbenken og fordrevet tiden med årøke tobakk og glo halvsøvnig inn i varmen, slo seg til laget han også, da Fuglefengeren la i vei med en historie:
“Nå skal jeg fortelle om et finnskudd,” sa han. “For mange år sia var det en finn som de kalte Trefotfinnen.”
“Det var kji lallaro11, han var jik romani,” sa Gubjør. “Jeg kjente han.”
“Kan så være; nok er det, denna Trefotfinnen kom inn her nordpå Sellsbygda,” ble Fuglefengeren ved, “der selsnepene vokser, på en gård som heter Rommongard. Der sto kjerringa og kinna smør.
“Gi meg litt smør du,” sa Trefotfinnen.
“Jeg har ikke no smør,” sa kjerringa.
“Har du ikke smør, skal du ikke få smør heller,” sa Trefotfinnen, og dermed så gikk ‘n.
Kjerringa kinna mest hele dagen, men det ville ikke bli smør, og om natta sturta ei ku for henne. Så skjønte hu at finnen hadde sendt ut finnskudd, og så sendte hu etter ‘n en mann for å få gjort det godt igjen. Denne mannen var husmann under garden, han hette Knut Mo og var rapp på foten; men finnen nådde ‘n ikke att før han var tre mil nordafor Trondhjem, og der fikk ‘n forlikt det og gjort det godt igjen med penger og løfte på mer når finnen kom utetter.
“Det er best du er snøgg heimatt,” sa Trefotfinnen, “for det ligger tre kalvehuer under fehuset; dersom ikke de blir tatt bort og brent før ne, kommer det stordaue på feet; så det er best du nøiter deg.”
“Jaggu skal jeg væra snøgg,” sa ‘n Knut Mo, “men jeg kan ikke flyge fortere enn beina vil, jeg heller,” sa ‘n.
“Å, jeg skal hjelpe deg fram,” sa finnen; “for jeg har været og veien i skinnhita.” Og så sa han for ‘n at han skulle fare bortigjennom lufta og komme ned på tre rettersteder, og det var på Halbakken på Dovreskogen, på Nilsbakken på Rusten og på steilen på Sell, tett ovenfor Rommongard ved Lågen.
“Fra steilen kommer du ikke opp att,” sa finnen, “for da har du ikke lange veien; men den du først møter, må du ikke snakke til; du må ikke så mye som se etter ‘n engang.”
Nei, han skulle ikke snakke til noen kristen sjel; han skulle ikke se til sies, om han så møtte kongen av England.
Dermed tok han farvel med finnen og reiste av gårde, og det varte ikke lenge skal jeg tru, før han var over Jemlom12 og nede i Gudbrandsdalen på Halbakken på Dovreskogen, for han fór som et vær. Rett som det var, kom han ned på Nilsbakken, og før han visste ordet av det, var han nede på steilen. Derfra skulle han til å gå nedover til Rommongard; men da han kom bortpå Vågåveien til ei lita dokk som de kaller Maurstad-dokka tett ved Lårgard, møtte ‘n kjerringa si, og hu blei stående og glane så stort på ‘n fordi han strøk så fort forbi. Så kunne han ikke bare seg lenger, men måtte glo etter henne; men fra den stund satt hue hans Knut Mo på skakke, og han som fortalte meg det, hadde sett ‘n og hørt det av hans eien munn.” –
“Det har vært en ful bondemann,” sa Steffens-Karen; “han har drukket opp pengene hos kremmeren, og så har han stupt over ende i fylla og vrikket nakkebeinet, og sia så har ‘n jugi i hop den historia.”
Denne forklaringen hadde de sin store moro av alle sammen, og Gubjør gjentok at hun hadde kjent Trefotfinnen, og at han ikke var noen lallaro, men hørte til romani; hun visste han hadde vært slem i ragusta.
Vaktkaren, som hadde hørt på den siste fortellingen med stor interesse, gjorde innvendinger mot Steffens-Karens forklaring; slike snøggferder gjennom luften hadde han hørt om før, og han fortalte til bevis historien om jutulen og Johannes Blessom. Efter det oppfordret han taterne til åfortelle flere slike morsomme historier.
“Ja, vi skal nok fortelle, men nå må du fortelle en først,” ropte taterne, den ene høyere enn den andre, og Svolke-Per og Svarte-Bertel ble ved høymælte borte i kroken. “Fortell, enten det er løgn eller sanning, enten det er om troll eller om fanden, det er det samme!”
“Ja, er det det samme, så kan jeg vel komme på en stubb, jeg og, må’a; men dølen renne i meg veit jeg riktig hva jeg skal fortelle! Jo, nå kommer jeg på en,” sa han, da han hadde sittet og grundet en stund.
“Det var en gang en gutt som skulle i tømmerskogen. Men som han gikk, tro han på villgras, og kom reint av veien bort i avhòla, så han ikke kunne finne fram. Han gikk hele dagen da, må’a; men da det lei på kvelden, fikk ‘n se en vogn som kom kjørendes, og den var blå, må’a. Best det var, kom det en til, og den var gloende rau den, må’a, og så kom det så fullt med vogner, og noen var av gull, og noen av sølv, og det var så urimelig mange hester føre, så han aldri hadde sett slik ei ferd. Men rett som det var, vart døm borte i skogen, og gutten han gikk videre han, må’a. Som han gikk slik, kom ‘n til å spenne i et purkeøre, som sto opp av bakken. Det grynta nedi, og klang liksom i en pengekjel; men i det samme kom det lunkendes en med ei skarvemerr for ei kjerre.
“Vi når døm vel att?” sa ‘n.
“Ja, i morgen tar du døm att,” sa gutten. “Men hva dølen var det det låt i?” tenkte ‘n med seg sjøl, og ville til å ta i purkeøret; men da var det borte. Men hadde ‘n ikke snakket, så hadde ‘n fått kloa i en av pengekjelene til Gamle-Erik.
“Kunne du ikke skysse meg hjem, du?” sa ‘n til han som satt på kjerra, “for jeg er kommen så reint abrengslig langt av veien, så jeg trur mest ikke jeg er kar for å finne heimatt på ei natt,” sa ‘n.
Jo da, han skulle få skyss, må’a, og døm kjørte, og døm kjørte temmelig fort au. Langt om lenge kom døm fram til en gjestegivergard, og der var det så gildt at døm kunne få alt døm ville. Det var så mye både av mat og drikke, at det mest ikke var noen ende på det, og ikke skulle det koste noe heller. Dette var nå både godt og væl det, må’a. Men da døm skulle til ålegge seg, spurte kjerringa hva for en seng han ville ligge i, enten i den raue eller i den blå. Ja, det var vakkert alt i hop, og det var store frynser og blommer og ty på skinnfellen, både i den blå og i den raue. Men gutten han ville helst ligge i den blå han, må’a. Det skulle han da få lov til, og han dro av seg klærne og la døm på en stol, og med det samme han skulle velte seg oppi, sa han Jesu navn, må’a. Men da var senga et blått vatn, og stolen var en stein frammed vatnet, og den raue senga var varme og ildmørje, og ne-i var det folk som kraup og kravla så gnistene freste om døm. Ja, gutten han tykte dette var grovelig fælt han, må’a. Men da han fikk se seg riktig ikring, så ‘n månen som sto over fjellkammen så stor og rau og rund, og så var ‘n i fjellet utmed et vatn, der han kjente seg væl att. Men gjestgivergarden og hele det stellet, det var borte det, må’a.”
Mens flokken rundt varmen var fullt opptatt av disse historiene, eller lot til å være det, snakket Svarte-Bertel og Svolke-Per sammen i skyggen borte i kroken. Gubjør og Fuglefengeren skottet nå og da varsomt over dit, og mot slutningen av den siste fortellingen lurte Gubjør seg bort til dem. Svolke-Pers heftige fakter og minespillet i Svarte-Bertels ansikt, som i raskt skifte avspeilte lurende oppmerksomhet, stolthet og forakt, hat og harme, vitnet klart om at de drøftet sine kår og sitt forhold til buroene.
“Hå aschar dero i stillepa for?” spurte Svolke-Per, da han hadde fortalt om noen av sine hendelser siden de såes sist.
“For jik marrapina14,” var svaret.
“For jik marrapina?” spurte Svolke-Per opp igjen med forbauset mine.
“Ja ja, som jeg sier, for ei ussel grime av en taustomp og et par vidjer, ikke så mye verdt som en halvskilling,” svarte Bertel innett; “jeg tok a på gjerdet ved en bondegård for å binde hesten min; men så kom buroen etter og fakka meg, og satte meg i stillepa, fordi jeg var en romani og ikke noen buro, og lensmannen sier jeg kommer på kjev15 for den marrapina.”
“På tukthuset for ei vidjegrime!” ropte Svolke-Per med likså meget tilgjort som virkelig harme. “Ja, ja, Kristian Kjeldsen satt jo for en høyvisk, som han tok opp og ville tørke svetten av hesten sin med. Gamle Kristian kammaker, som mest er halvblind, har de også satt dit, fordi han ikke har drabrat hos rascho16. Han har aldri sovet under sotbjelken åtte dager i rad, og aldri har han talt annet enn tenner i kammer og vevskjeer; men nå har de satt ‘n inn på et helt år til å rekne opp bokstaver og lære abc som en skolunge. De fordømte buroene! De skriver opp navnet og handteringene våre, og holder manntall på oss som vi var krøttera deres, og setter oss i tukthus og slaveri for ingen ting; når vi setter oss litt opp imot dem. De vil vel forby oss å trå på jorda til slutt, og fare over fjellet, og fiske i bekkene!”
“Kjatko, pral17!” sa Svarte-Bertel; hatet og harmen lyste ut av øynene på ham.
“I min ungdom var det annerledes,” ble Svolke-Per ved. “Når vi kom til buroens gård og sa: vi trenger brennevin og tobakk og kaffe, vi har ikke klær og mat, vi skal reise langt, vi må ha niste og reisepenger, – så fikk vi det; han torde ikke annet, han visste vi hadde makta, vi kunne skade feet hans og åkeren, og maktstjele hestene; da var det gode dager for romani. Jeg mins godt at da Lang-Ola var kommet hjem fra Russland, truet ‘n engang en lensmann til å danse springdans med mor mi, hu Steffens-Olea, på hans eget tun. Men nå, nå må vi fare over ville fjellet og borti åsbygdene, og de verste avhòl og baklier som fins, og enda våger de å true oss både med bygdevakten og lensmann og tukthus!”
“Jeg har aldri tatt så mye som for to skilling,” tok Svarte-Bertel til orde. “Jeg har nært meg horta pre18; jeg har kurert hester, og jeg har vært klok og ful mot buroene, men jeg har hverken spanæt19 eller kjårat20 hos dem, og jeg har ikke slått i hjel noen, og nå skal jeg sitte på huset for den usle grima. Det fordømte buropakket! Jeg skulle være glad om jeg kunne gjøre ende på dem alle i hop, både dem og feet deres og alt det de eier og har.”
Nu hadde Svolke-Per fått ham i rette laget, og han gjorde hva han kunne for å egge ham opp mer og mer; han malte opp om all den urimelige kontroll buroene på det siste hadde satt i verk; hårdt fór de også frem mot gamle og sløve folk når de tvang dem til å lese og lære kristendom; endelig la han ut om alt det følget hans hadde måttet gå igjennom under disse forfølgelsene, især efter de innbruddene lensmannen talte om. Flere ganger hadde de vært nødt til å legge til fjells midt på svarte vinteren, og det de da hadde slått ut, var rent utrolig. De hadde ikke våget å la seg se i bygdelag der de var kjent, for de ville ikke på kjatkipa21 for noen pris; randebraskroene[22] var fule, og det var lett å forsnakke seg. Det kunne jo kanskje bli opplyst at han “hadde brent soldaten for knippe”, sa han med et hestedoktoruttrykk, og så var det engang en mjøltråver…, den karen var ikke stort verd, men kom det for dagen at det var en av romani som hadde gjort det, så – her gjorde han en betegnende håndbevegelse over strupen. Han hadde ikke lyst hverken til å “la knappen springe” eller til å kjeræs pagen[23], og derfor ville han reise til Sverige, der det skulle være fredeligere enn her til lands. Men gode reisepenger ville han ha, og han ville nødig reise fra følget og fra skyldfolkene sine, derfor ville han ha med Svarte-Bertel og Fuglefengeren. Og ville de så sant, skulle det bli råd både til å komme ut og til reisepenger. Det var visst ingen av dem som var kjent i disse bygdelagene uten Gubjør, som de nå hadde truffet igjen efter at hun hadde vært borte fra dem i mange år. Av henne hadde de fått spurt at Svarte-Bertel og Fuglefengeren satt hos lensmannen; en eller et par av følget hadde tenkt å se innom til dem i arresten for å gjøre avtale, men underveis “kom Pottefoten og kvinnfolket hans i håra på hverandre”, fordi han hadde klappet en bondejente i en bryllupsgård de var inne på. Noen fulle bønder la seg imellom og ville skille dem; de ble rundjult av følget; men det var tett ved gården, og så satte alle bryllupsgjestene på dem, og det ble slikt slagsmål og lurveleven at det aldri hadde tatt noen ende, hadde ikke lensmannen kommet til. Nu de var kommet sammen i arresten, hadde det ingen nød; vaktkaren skulle de drikke full, – de hadde brennevin med seg, og hjalp ikke det, hadde Gubjør gode dråper; som ga trygg søvn. Brekkjern og tenger hadde de – de lå gjemt i sengehalmen. Men de måtte bryte ut av arresten samme natten, kanskje hadde lensmannen kjent dem eller gjettet hvem de var; det innbruddet Svolke-Per talte om, måtte også gjøres i natt; folkene på den gården var borte i bryllup.
“Hvordan vet du at der er penger?” spurte Svarte-Bertel, som var blitt mer og mer interessert mens den andre fortalte.
“Gubjør har vært der,” svarte Svolke-Per med et nikk til henne. “Hu har fått spurt at mannen er en valdris som har flyttet hit. Han er nylig kommet hjem fra Krestjans-marken og Branesmarken, og der har ‘n vært på smørhandel og slaktekrav; hu så han talte mange penger på stabburet.”
“Ja,” sa Gubjør, som var kommet bort til dem mot slutten av samtalen, “jeg kom der sist lørdag og ville kjøpe et spekelår av valdreskjerringa, for dølene holder spekekjøttet sitt som det var grommere enn sølv – og fullt var der av all slags stabbursmat. Det var riktig ei snill kjerring; – så skulle hu vise meg valdresstasen på loftet. Der sto mannen og talte penger i ei raumåla kiste, både gule og grønne og hvite og blå. Han smelte att kista, og det fort au, men jeg så både sølvet og pengene, og fullt var det av penger og allting.
“Jeg er så nødig om en tobakksrull eller to,” sa jeg; “du har vel ikke vondt for dem du, som kommer like av marken,” sa jeg.
“Å reis du til helvete og tigg tobakk av fanden,” sa valdres-slasken.
“Nå nå,” sa jeg, “den er vel å få kjøpt for penger og for gode ord; jeg har ikke tenkt å tigge dem om ‘n,” sa jeg; “men jeg synes jeg ser på dine øyne at det skal hende deg noe ondt.” Da jeg gikk, satte han hunden på meg, men da jeg kom bakom husene, kastet jeg drabb til ‘n, og jeg så ‘n åt. – -”
“Der er reisepengene, vi trenger bare ta dem,” avbrøt Svolke-Per. “Gården ligger litt oppi en dal østpå; derfra er det ikke mange mil over fjellet til Østerdalen; så har vi ikke langt til Sverige, og gir fanden i tukthuset og lensmannen.”
“Ja,” sa den andre med et slag i skinnfellen, “jeg er med, bror! Jeg skal ta både sølv og penger! Har jeg ikke gjort det før, så skal jeg gjøre så mye nå at jeg fortjener både krave og hoseband.”
“Det var rett, bror,” sa Svolke-Per fornøyd, og satte opp et uhyggelig grin, idet han tok og ristet hånden som Svarte-Bertel rakte ham. Så vinket han på Fuglefengeren. Han trengte ikke å gjøre så mange omstendigheter for å få ham med; for da han hørte hva det gjaldt, svarte han med et ordsprog, hentet fra den håndteringen han selv drev med: “den fugl er lett å lokke, som etter vil hoppe,” og var med én gang ferdig både til utbrudd og innbrudd.
Da det led mot slutten av vaktkarens fortelling, hørte de det bråke utenfor, og mente, som rimelig kunne være at det var lensmannen som kom og skulle visitere. De satte seg omkring varmen alle sammen, og fulgte fortellingen med slikt et spetakkel, lo og bar seg, så han måtte tro de aldri hadde tenkt på annet enn å korte tiden og holde moro.
“Det er både varme og moro og tobakk her,” sa lensmannen og hostet og smattet på sin sølvbeslagne merskumspipe. “Ute fyker det så en mest ikke tør lukke opp kjeften, og tobakken brenner som bråtekvas. Men det er da fanden til leven dere holder; en skulle mest tro dere holdt på å sette stua på taket.”
“Lensmannen må riktig være så inderlig god,” svarte Steffens-Karen rapt og med krypende underdanighet, “ikke å bli vill, for det vi står på hue og holder helg, men tia blir så lei og lang når en ikke har noe å ta seg til, – og så tok ‘n Jakob knappemaker og denne snille bondemannen til å fortelle gamle eventyr og historier. Men gubevares, befaler lensmannen det, skal vi gjerne sitte så stø som katter på en peispall.”
“Å sitt dere og le og jug i hop så mye dere vil for meg,” sa lensmannen. “Men styr ikke som dere skulle rive ned veggene. En skulle mest tro dere var til bryllups eller gjestebuds, og ikke at dere satt i arrest – -, men men,” brøt han av og været, “her lukter sterkt. Dere har vel ikke brennevin?”
“Lensmannen må være så nådig ikke å fortryde det,” sa Steffens-Karen igjen, om mulig enda mer hundeydmyk enn før; “men jeg fikk riktig med meg en liten tår til å slå på skrapene til karmannen.”
“Som du sjøl har klort opp, kan jeg tenke,” sa lensmannen. “Ja du er en snill kjerring; først slår du, og siden klapper du! Jeg har hørt om det! Men,” vendte han seg vil vaktkaren, “har du ikke sett om de har slått brennevinet i seg?”
“Å døm tok seg vel en dram, må’a,” svarte vaktkaren.
“Du tok deg vel en du og da, må’a,” gjepte lensmannen sint.
“Nei, lel, lensmann, jeg drikker ikke brennevin: jeg er i nykterheta nå, for jeg har forskrevet meg, jeg må’a,” svarte han på sin daue måte.
“Nei, nei, det er jo sant, du er medlem av nykterhetsforeningen, min kjære Ola,” sa lensmannen formildet.
“Men det er ulovlig å drikke brennevin i arresten,” sa han morsk til taterne; “hit med butelen! – Å, den tåren slår ingen mann av krakken,” sa han, da han hadde ristet flasken mot peislyset. “Har dere ikke mer?”
Nei, det hadde de ikke, det lovte de på alle i hop, og vaktkaren hadde ikke sett flere flasker han heller; lensmannen snuste omkring, men kunne ingenting finne, dertil var brennevinet altfor vel forvart hos Gubjør. Heller ikke fant han redskapene som lå gjemt i halmen. Men han holdt likevel en skarp, med atskillige lovsteder siret tale mot svir og støy i arresten.
Taterne svarte ydmykt at de kunne vel ikke svire, for de eide ikke brennevin, det hadde lensmannen selv sett; og stille og rolige skulle de være, det lovte de.
“Men gode lensmann, jeg tør vel ikke være så dristig å spørre om De ikke skulle ha en gammel kortleik å selge eller låne oss; det var nok det samme om den var aldri så brukt,” sa Steffens-Karen. “Det faller nå ikke så mye styr med det, og så var det ei moro å ha til ombytte.”
“Å, det lot ikke til at tiden falt så lang da jeg kom inn her,” sa lensmannen. “Det er nå ikke bare for moro skyld dere er her heller. Men kan dere ikke holde ut, får dere se til å juge i hop noen regler igjen. Jeg har ingen kortleik å låne bort.”
“Du kan da veta det, han slitet kortleiken sjøl til det ikke er filla igjen av den,” hvisket Ola Likeglad, idet lensmannen gikk ut gjennom døren.
“Den karen må nok holdes nær inn til varmen, om fettet skal dryppe av ‘n,” sa Svolke-Per.
“Ja, vi lyt vel til å fortelle igjen da, sia lensmannen sier det, må’a,” sa vaktkaren. “Jeg tykte du sa du ville fortelle om en prest på Lesja,” vendte han seg til Ola Likeglad.
“Ja,” svarte Ola, “det er ikke noe eventyr heller, men det hendte på lag for hundre år sia. Det var en prest på Lesja, men hva han hette, det veit fanden og ikke jeg. Hva var det, Gubjør?”
“Jeg mins ikke,” svarte Gubjør.
“Ja, jeg er like glad hva han hette,” tok Ola Likeglad til orde igjen. “Men han kjørte sørover til tings, og det skulle være på Bottum. Straks presten kom ut på isen, for Lesjavatnet låg – det var om vinteren dette -så møtte ‘n en mann, som gikk for seg sjøl med en liten kagge under armen. Mannen han tok til lua, og presten nikket igjen og hilste.
“Goddag, min mann,” sa presten og stanset hesten litt. “Vil du ikke stå på meiene med meg og legge koppen din i sleden, det er slik kald sno i dag.”
“Takk far,” sa mannen; han var like glad han, men han slengte seg da bakpå.
“Hvor er du ifra, og hva heter du?” spurte presten.
“Jeg er fra Lordalen og heter Torberg Flyvang,” sa mannen.
“Hvor skal du hen, og hva er det for ærend du går i?” spurte presten.
“Jeg skal til Bottumsberg-mannen og betale skatten, men den blir ikke stor i år,” sa mannen.
“Er du den eneste skattyteren i Lordalen?” spurte presten.
“Ei da! det fins flere skattytere i Lordalen enn på hele Lesja,” sa mannen; “men jeg skal møte fram og gjøre regnskap og riktighet for hele skattelaget.”
“Men hvorfor blir skatten så liten, når det er så mange skattytere?” sa presten, for prestene har nå støtt så mye å spørre om de, måvite.
“Vi har hatt misvekst,” svarte mannen; “for det kom frost og vindvæsking på avlinga, og skatten lignes først når den er berga,” sa han.
Dette syntes presten var rar snakk, og han var ikke god for å bli klok på om det var en underjordisk eller en annen stortingsmann. Men han var like glad, han ville prøve det, og da de skulle skilles utafor Bottum, tok ‘n pennekniven sin og kastet over kroppen. Men da ble mannen harm og sa til presten:
“Jeg var en jåling og en godfjotting som sa deg slikt, Søren Svartserk. Nå har du skilt meg ved hele skatten, og kanskje jeg mister æra attpå. Men jeg er like glad; du skal betale skatten til siste skilling, og det med renter og rentersrenter du, ringstuten du er.”
Presten han grein bare på nesa av dette snakket, og reiste sin vei; men hossen det var eller ikke var, så vart det mer og mer fant med presten. Penger ville ikke stane hos ‘n. Hver evige skilling gikk sin vei, enda han la dem i jernskrin med dirkefri låser, og satte dem under senga, og bar nøkkelen om halsen på seg. Den ti’ hadde presten i Grytten ufred med bøndene. Så byttet Lesjapresten seg dit, men det vart ikke bedre for det. Dradokka fant veien både til pengeskrinet og til Romsdalen. Men det ellevte året var det slutt; da hadde dradokka hans Torberg Flyvang dradd inn skatten både med renter og renters renter.”
“Å, det var en skarveprest,” sa Svolke-Per. “Nei, nå skal jeg fortelle om en prest; han snøt fanden for den siste firskillingen han eide. Det var annet til kar. – Det var en fut nord i dalen, han var så grovt ugudelig at han vørte ikke hva han gjorde; men en urolig død fikk ‘n. Når det ikke var folk i likstua, låg ‘n stille, men kom det inn noen, sto den døde mannen opp og tok dem i handa og takka for sist. Da han skulle i jorda, satte de ‘n i likkjelleren under kjerkegulvet. Nå var han rolig ei stund, men rett som det var, tok ‘n til å spøke hver evige natt.
En dag kom det en skomaker til en av gårdene ved kjerka; han trodde ikke på spøkeriet, men våga på han skulle sitte på kjerkegolvet utmed likkista ei hel natt og sy et par sko. De holdt imot på det. Kista tok de opp av kjelleren, og skomakeren satte seg på golvet; men først krita ‘n en rund ring ikring seg. Da det lei utpå natta, kom sjølve fanden flyendes og reiv lokket av kista, slo hue av futen og til å flå ‘n. Dette drev ‘n på med så hardt at han sansa ikke skomakeren, som satt og dro huda inn i ringen, ettersom fanden fikk den av futen, og da det siste holdet slapp, dro han til seg hele huda. Da fanden skulle ta den, kunne han ikke for ringen. Han vart så arg og vill som han ville verpe både mord og brann, og han skreik og bante at han ville ha att futeskinnet.
“Du får det ikke,” sa skomakeren.
“Men hva fanden vil du med skarvehuda,” spurte fanden.
“Jeg vil barke a og gjøre sko ta a,” sa skomakeren.
“Dem kan du ikke nytte,” sa fanden.
“Jo, jeg skal ha dem til å gå att i,” sa skomakeren. “For det er dem som banner på at futen går att; men når jeg får gjort sko ta skinnet hans, tenker jeg nok han skal la være å gå att; er det noen som går att da, så er det meg, som har futeskinnet på beina.”
Men fanden måtte ha huda, og han skulle betale a både dyrt og væl.
“Hva vil du gi da?” sa skomakeren.
“Jeg vil gi deg skarvehuda full med skillinger,” sa fanden.
“Det er et ord,” sa skomakeren; “du skal få a igjen når du har fylt a med penger; men jeg vil henge a der jeg vil.”
Ja, det skulle han få lov til. Men skomakeren var redd for å ha mer med fanden å gjøre, og så solgte ‘n huda til presten, og til han sa ‘n det de var forlikt om. Presten ga mange hundre daler for futehuda, og så skulle skomakeren få a att når presten hadde brukt a. Så slo presten hòl på låvetaket sitt, snurpa huda til en sekk, som det ikke var botn i, og hengte sekken under hòlet. Fanden han fór att og fram mellom helvete og prestelåven, og bar og dro sekker og kister fulle med penger hver evige dag, så han mest sleit helsa av seg. Til slutt hadde ‘n ikke skillingen igjen, og så sa han til presten at nå var ‘n raka fant.
“Du får se etter i tøflene dine, så finner du nok fler,” sa presten; “det jeg har fått, er ikke stort, og jeg har hørt du kan mynte så mange du vil.”
Fanden sto og tenkte seg om en stund.
“Hå, hå, nå kommer jeg i hug jeg har en firskilling stående i ei veggsprunge,” sa fanden og reiste etter den. Men det skulle ikke monne stort, skal jeg tru; sekken var like tom.
“Nå ser jeg det er sant, det de sier for et gammelt ord, at prestesekken blir aldri full,” sa fanden, og så reiste ‘n dit han var ifra. Men presten levde vel for pengene, og skarvehuda ga ‘n til skomakeren. Han barka huda og gjorde sko ta a, og har ‘n ikke slitt ut dem, så går ‘n med dem ennå.” –
Med den slags historier drev de på hele kvelden og til langt på natt, så en skulle ikke trodd de tenkte på annet enn å korte tiden og gjøre seg det hyggelig innendørs, så lenge uværet sto på. Ved en stans i fortellingen sa Gubjør hun var “låk i magen” og måtte ha noe bittert; hun hadde noe som var godt til helsebot – hun hadde kjøpt det av apotekeren på Lillehammer. Det lot til at ondet var smittsomt, for mens hun rotet om i en tine efter helsedrikken, sa Ola Likeglad, som just skulle til å fortelle, at han hadde slik kolikk; den dro ham så han måtte kroke seg som en follekniv. Riktignok hadde han skrevet seg inn i nykterhetsforeningen han også; men når han var dårlig, hadde han jo lov til å bruke brennevin til doktering. Da vaktkaren hørte det, var han også “låk”; han visste ikke riktig hvordan det var, men siden han fikk en honningkakesnabb av ‘n Ola Likeglad, var han så underlig i magen.
“Drikk en bitter dram, gutt! Hu Gubjør brygger deg en skorsteinsfeier som rensker kråen,” sa Ola Likeglad, han la seg bakover og tømte i det vide gapet sitt den hun hadde laget til ham.
Nykterhetsmannens betenkeligheter vek snart for fristelsen og for taternes overtalelser. Han fikk den tredje drammen, – slumpen av den brennevinståren lensmannen hadde ment ikke skulle slå noen mann av krakken. – Så tok de til å fortelle igjen; men det var lett å se at oppmerksomheten ikke var så stor lenger, og det gikk i stå flere ganger. Før en halvtime var gått, seg det over vaktkaren en tyngde og døsighet som ikke var til åstå imot. Peisvarmen ble svakere og svakere, til slutt var det så vidt det glødet i den store tyriroten; bare en gang imellom når det fattet i noe kvae, slo det ut en flamme, som for et øyeblikk kastet et mørkerødt lys over de lurende taterfjesene. Endelig forkynte tunge åndedrag og en dyp snorking at vaktkaren ikke lenger kunne legge noen hindring i veien for flukten. De holdt seg rolig ennu en liten stund, og undersøkte så døren og vinduet. Begge deler fant de var så sterke og solide at det var uråd åbryte dem opp uten å vekke hele gården. Pipen kunne de til nød komme opp igjennom – det var ingen stenger eller sprinkler i den, – men det var ingen vei for den sårede og kvinnfolkene. Her var gode råd dyre. – Men arreststuen var et lite hus som lå for seg selv, og åstaket hvilte på tømmerveggen uten annet feste enn sin egen tyngde. Da Svolke-Per var blitt klar over dette, ga han de andre et vink. De tok en av de lange benkene, satte den ene enden inn i sammenføyningen og brøt og bendte; på det viset lettet de taket opp fra veggen. For at det ikke skulle falle ned igjen, la de den andre benken tvers over langenden av vågen, og stakk den ene benkefoten inn under hjellen; den andre surret de fast i skorsteinsstøtten med en repstump. Med denne dobbelte vektstangen holdt de taket trygt oppe, så det var rent i utrengsmål at Ola Likeglad la seg over benken, mens taterne hjalp hverandre ut. Den ene efter den andre hoppet ned i sneen utenfor. Svolke-Per og Ola Likeglad var de siste. Efter å ha prøvd om taket lå støtt når Ola Likeglad reiste seg, hjalp Svolke-Per kameraten ut. Da han selv ingen hjelp hadde, måtte han entre oppefter benken for å nå åpningen; men det voldte en del risting, og med det samme kom det et kraftig vindstøt, som lettet litt på taket; dermed rugget benken så repet ble revet løs, og taket falt. Svolke-Per ble vippet opp mellom taket og benken, og satt som en rotte i en felle. Vaktkaren våknet av levenet og satte i et skrik, som fikk taterne ute i sneen til å skjelve for at folk på gården skulle våkne og oppdage utbruddet. Fuglefengeren og Svarte-Bertel så på hverandre; i neste øyeblikk var de oppe på taket, i drivende snøføyke, og forsvant nedigjennom pipen. Vaktkaren som lå fortumlet og grov i asken efter ild, fikk en ny skrekk i livet, da de fór nedover ham i en kvelende sotsky; men før han kunne få opp munnen for sot og aske, eller sanset seg på om det var spøkeri eller tatere, hadde de bakbundet ham og stoppet munnen på ham med en skinnfell, som de tullet om hodet på ham. Da det var gjort, fikk de Svolke-Per løs av klemmen – han var slemt forslått, – og stakk så av opp igjennom pipen.
“Jeg trudde nå ikke jeg skulle truffet deg mer i denne verdens rike, den ti’ taket datt,” sa Steffens-Karen, da Svolke-Per hoppet ned i sneen ved siden av henne.
“Hvor skulle vi treffes henne da?” svarte han arg; “i helvete blir hver stekt i si eiga gryte.”
Da folk kom hjem fra bryllupet, savnet de på stabburet til valdrisen noen hundre daler i rede penger, sølv, klær, og matvarer, og dertil flere par ski og truger som sto i stabburssvalen. – Taterfølget var hverken hørt eller spurt, det var som sunket i jorden; og de som ikke trodde det hadde gjort seg usynlig med fandenskunster, mente det var strøket til fjells og hadde gått seg vill på vidda, og satt livet til i uværet, som varte i flere dager.
Først lang tid efter at dette hendte, lyktes det å få spurlag på noen av følget:
Svolke-Per skal være drept ensteds på Vestlandet i et slagsmål med sine arvefiender mjøltråverne. Svarte-Bertel sitter på slaveriet for innbrudd og forsøk på mord, og Fuglefengeren har et par ganger gjort seg en fornøyelse å reise landet rundt fra lensmann til lensmann, på offentlig bekostning; idet han oppga å høre hjemme snart der snart der. Om de andre tier historien.
Det er likevel et spor efter signekjerringen Gubjør Langskånka. Siste høst fant en reinskytter som fulgte sporet efter et skadeskutt dyr i en avsides botn oppe i Illmannshøen, levninger av et menneskelig skjelett, som jerv og fjellrakk hadde gnaget i sund. Mellom stenene lå et snushorn av kobber, fylt med småskåret bly. Dessuten fant han en sammenrullet tanngard av en rokke, noen skall av en venus og forskjellige andre sjødyr – noe rât som ingen i dalen hadde sett før eller kjent bruken av, men som taterne nytter i sin ragusta, – og endelig noen små flasker. Den ene av dem inneholdt en brunaktig eller gulrød væske, som distriktslegen sa var opium. 0Stilla møien osv.: Hold munn, gutt! ser du ikke den fandens lensmannen?
1 bæng le dero: fanden ta deg.
2 gi’ dero suta osv. gi du lå i en seng i heite helvete ved baken av sjølve fanden.
3 summipaer: bedragerier.
4 ragustaer: trolldommer.
5 romani betegner i tatersproget både folket, taterne og sproget de taler.
6 taveske summipaer: bedragerier ved knuten på en tråd.
7 maskan: trollkatt, laget av en trekloss overtrukket med katteskinn; inni er det en blære med en rød væske og en mekanisme så den kan løpe bortover gulvet og skrike. Taterne graver den ned i fjøset, forgifter kuene med selsnepe eller annet, og kommer så og byr seg til å drive ut trolldommen. Om fremgangsmåten forteller Gubjør. – “Det gnistrer for øynene på bonden” fordi taterne visker ham om øynene med en strybunt innsatt med fosfor. Kuene kurerer de med motgift.
8 drabb: gift.
9 da aschar osv.: det var en ful bonde.
10 pre dumon osv.: på ryggen med baken i sengen.
11 kji lallaro: ingen finn.
12 Jemlom: Dovrefjell.
13 hå aschar osv.: hvorfor er du i arrest.
14 for jik osv.: for en grime.
15 kjev: tukthuset.
16 drabrat hos rascho: gått for presten, stått til konfirmasjon.
17 kjatko, pral: det er sant, min bror.
18 horta pre: på en redelig måte.
19 spanæt: rapset.
20 kjårat: gjort innbrudd.
21 kjatkipa: forhør.