Prestens mor

Det var en gang en prest og en klokker, slik som det er i mange bygder. Klokkeren var rik, og presten var fattig, og enda han var en lærd mann, var han alltid rådløs; men klokkeren visste råd for all uråd, og næringsvett hadde han som både korp og skjære.

I den bygden var det skikk at de gjorde pølsegjestebud i slaktetiden om høsten; det syntes presten han ikke hadde råd til, men han visste ikke hvorledes han skulle slippe det heller, derfor sendte han bud til klokkeren og spurte ham om råd.

“Det var vel noen sak,” sa klokkeren. “Si det De far, at det er kommet tyver på gjøstien og har stjålet slaktene Deres, så slipper De hele pølsestellet.”

Det syntes presten var et godt råd; men om natten kom klokkeren selv, brøt inn i gjøstien og stjal alle svinene til presten. Da presten fikk vite at svinene var stjålet og borte, visste han ikke annen råd enn å sende bud etter klokkeren, og han lot ikke annen råd vente på seg.

“Hva er der på ferde nå far?” sa han, da han kom inn til presten.

“Å, Gud trøste og hjelpe meg arme mann,” sa presten, “nå er det hendt det vi snakket om!”

“Hva var det da?” spurte klokkeren.

“Svinene mine er stjålet!” sa presten.

“Ja, ja,” sa klokkeren, “hold på å si det, så slipper De å gjøre pølsegjestebud!”

“Nei, nei, ikke slik! det er virkelig sant, her har vært tyver; de har brutt seg inn i svinestien og tatt svinene mine, riktig stjålet dem bort!” sa presten.

“Det var rett, far,” sa klokkeren, “hold på å si det, slik som De sier det til meg, så tror folk det er sant, og så slipper De å gjøre pølsegjestebud.”

“Nei, hør nå, det er sannelig så som jeg sier; det er ikke noe oppspinn!” sa presten, “her har vært-“

“Ja, ja, gudbevares far, De behøver ikke banne, jeg vet det jo nok; vi får ikke noe pølsegjestebud, kan jeg høre,” sa klokkeren og ble ved med sitt, og alt det presten fortalte og forsikret, så fikk han ikke noe råd med klokkeren, og ikke fikk han annet svar heller.

En stund etter kom presten til å grunde på hvordan klokkeren kunne være rik, enda han satt i små innkomster, og han selv fattig, som tok meget mer inn både i offer og tiende og alt det som godt var. Det kunne han slett ikke begripe; men han begynte å tenke både ett og annet, og kanskje han hadde hørt noe om at klokkeren åt flesk oftere enn andre folk; men nok er det, han hadde stor lyst til å få greie på det, og så fant han på at han skulle si til klokkeren at han måtte reise bort, og imens ville han ha satt pengekisten sin inn hos ham. At det ikke var penger i kisten, det kan en vite; der var ikke annet enn prestens gamle mor, en tørrhård, krokrygget kjerring som lå nedi der og gnavlet på en osteskorpe, og hun skulle passe på og høre etter, og se om klokkeren hadde dradukke, eller hvorledes det hang sammen med rikdommen hans. Ja kisten, den ble satt inn i stuen. Om kvelden begynte barna til klokkeren å skrike på mat. “Har dere tid å bie til jeg får laget til noe!” sa klokkerkjerringen. “Kan vi ikke få noe av presteflesket, da mor!” skrek barna.

Da prestens mor hørte det, gløttet hun på kistelokket og tittet etter flesket. Klokkeren merket det vel, men han lot som han hverken hadde hørt eller sett noen ting. Men om natten, da de andre sov, sto han opp, tok med seg en øks, lukket opp lokket på kisten, slo prestens mor for pannen med øksehammeren, puttet osteskorpen ned i halsen på henne og slo lokket igjen.

Dagen etter kom presten og sa at han hadde fått annet sinn, han ville oppsette reisen til en annen uke; kisten kjørte han med seg, og da han vel var kommet hjem, lukket han den opp og spurte: “Mor, fornam I noe om klokkeren har tatt flesket mitt?” Moren svarte ikke, men lå og gapte med osteskorpen i munnen, og presten ble bedrøvet, for han trodde hun var kvamnet i kisten, fordi han ikke hadde boret noe hull som hun kunne puste igjennom, og så hadde han glemt å gi henne drikke med. Nå måtte han ha bud til klokkeren igjen, og spurte ham om han kunne få ham til å begrave henne i all stillhet. “Er hun kommet ille av dage da?” spurte klokkeren. Nei, det var hun ikke, sa presten; men han syntes det var leit at hun var død så brått, og derfor ville han gjerne gi ham 10 daler, om han kunne få ham til å begrave henne i all stillhet. Nå, når han fikk 10 daler, sa klokkeren, skulle han begrave henne, men han sa ved seg selv, “nå skal du ha igjen det peket du tenkte å gjøre meg”, tok så kjerringen, puttet henne i en sekk og gikk avsted med den. Da han kom hjemover, så han det lå en kremmer og sov i solbakken, og en stor kramkiste sto ved siden av ham. Klokkeren var ikke sen til å få opp kisten og klemme prestens mor nedi. En stund etter kom kremmeren til klokkergården og spurte om de ikke skulle handle. “Nei,” sa klokkeren, “jeg har ikke noe å kjøpe for, men presten er rik; du får gå til ham.” Han gikk til presten, og presten var straks villig til å handle, men da kremmeren lukket kramkisten opp, og de fikk se den døde kjerringen, ble de så redde at de nær var gått både fra vett og forstand begge to, og presten visste ikke noen annen råd enn å sende bud etter klokkeren igjen.

“Men hvorledes var det, begrov du ikke mor?” spurte presten, da klokkeren kom inn.

“Jo visst begrov jeg henne,” svarte klokkeren; “men hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer og spøker så.” – Nei det var hun ikke, sa presten, men han dro seg ved det, og sa han syntes det var leit hun skulle spøke, og så ville han gjerne gi klokkeren 20 daler, om han fikk ham til ågrave henne ned i all stillhet. Ja, det ville klokkeren gjøre; så puttet han kjerringen i en sekk og dro avsted med henne på ryggen igjen; men i prestegården hadde han hørt de skulle bake dagen etter, derfor gikk han tilbake med kjerringen igjen om natten og stjal seg inn i bakstestuen, og i otta om morgenen, da kvinnfolkene kom og skulle til å bake, sto prestens mor med begge nevene i deigtrauet som om hun knadde. De skrek ende over seg, og ble så redde at de nær hadde mistet både vett og forstand, og husholdersken løp like inn i soveværelset til presten, og skrek og ropte at de hverken torde røre mel eller deig, før han kom og manet gamlemor bort, enten hun så skulle opp eller ned.

Men presten visste ikke noen råd, før han fikk snakke med klokkeren.

“Men hør, hvorledes var det, begrov du ikke mor da?” sa presten da klokkeren kom inn. “Jo visst begrov jeg henne,” sa klokkeren. “Men nå står hun ute og knar deig i bakstestuen,” sa presten. “Ja, ja, hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer og styrer og spøker så,” sa klokkeren. “Hm, hm,” sa presten og kremtet, så syntes han det var leit hun skulle fare og styre og spøke så; han ville gjerne gi klokkeren 30 daler, om han ville begrave henne i all stillhet, sa han. Klokkeren sa hun måtte være kommet ille av dage, men det kunne være ham det samme når han fikk 30 daler, skulle han nok grave henne ned. Ja, pengene fikk han, og la avsted med kjerringen igjen. Men om natten tok han henne med seg, gikk inn i prestegårdsfjøset og skar hodet av storstuten til presten. Da han hadde gjort det, stillet han stuten opp i båsen, og satte kjerringen på ryggen av den og ga henne en ljå i hånden, som om det var henne som hadde gjort det av med den. Om morgenen, da budeien kom i fjøset og fikk se dette oppstellet, ble hun så forferdet at hun fór mest like inn i sengen til presten og skrek: “Far, far, hun gamle mor sitter i fjøset på storstuten og har skåret den i hjel; jeg tør ikke gå dit og gi kyrne før far går ned og manger henne bort.”

Presten ville ikke tro det; men da han kom i fjøset, fikk han se det var sant, og så visste han ikke noe råd, før han fikk bud etter klokkeren.

“Men hør, hvorledes var det, begrov du ikke mor, du?” sa presten, da klokkeren kom inn. “Jo, gudbevares, jeg begrov henne,” sa klokkeren.

“Ja, men nå sitter hun på den store stuten og har skåret den i hjel,” sa presten. “Hun må visst være kommet ille av dage, siden hun styrer og spøker så,” sa klokkeren. “Hm, hm,” sa presten og kremtet, og så sa han han syntes det var leit hun skulle fare og styre og spøke så; han ville gjerne gi klokkeren 40 daler om han ville begrave henne i all stillhet. Klokkeren ble ved sitt, at hun måtte være kommet ille av dage, men når han fikk 40 daler, ville han begrave henne både godt og vel, og så tok han kjerringen i sekken, og kastet den på nakken og la avsted igjen.

Dagen etter skulle presten reise i sognebud, og klokkeren skulle være med, for siden skulle de til annekset. Presten stelte seg i stand om kvelden og la ut i otta, lenge før det var lyst om morgenen. På veien reiste han innom klokkeren. Han red på en føllhoppe, og i mørket hadde han ikke lagt merke til at føllet var fulgt med; nå ville han ha satt det inn på stallen hos klokkeren. Ja, det skulle det nok bli råd til, sa klokkeren og tok føllet og ba gårdsgutten sin at han skulle sette det inn, men med det samme hvisket han i øret på ham at han skulle gi prestens mor den store dragonsabelen i hånden, binde henne fast på folen og slippe den, når de var kommet litt bort fra husene, og prestehoppa bare begynte å knegge. Da han hadde sagt det, steg han opp på hesten og red bortover jordet etter presten, og han hadde ikke nådd ham, før føllhoppa begynte å humre og styre, da den savnet folen. Rett som det var, humret folen igjen, for den været den, og kom settende med kjerringen og sabelen på ryggen, så hun slang både hit og dit. Da presten så det, ble han så redd at han skrek ende over seg og sparte hverken pisk eller sporer for å komme unna; men kjerringen fór etter ham som om hun ville hugge ham ned. Presten visste ikke noen råd og han ba og velsignet klokkeren, at han skulle se å få henne i jorden.

“Nei!” sa klokkeren. “Gamlemor er kommet ille av dage, ellers fór hun ikke med slikt styr og spøkeri, og ikke får hun ro, og ikke heller begraver jeg henne, før far sier hvorledes det henger sammen.”

“Ja da,” skrek presten, “jeg gir deg 50 daler og hoppen og folen attpå, la meg bare få fred og få henne i jorden både fort og vel.”

Men hvorledes det gikk eller ikke, er aldri blitt spurt, enten klokkeren grov henne ned, eller hun farer etter presten ennå, enten klokkeren ble hengt eller dengt, eller han lever godt og vel som andre storskjelmer. Men kanskje får du spurt det, om du går fra bygd til bygd og spør etter presten som ikke visste råd for uråd, og klokkeren som visste råd for all uråd.