Overleve: Kapittel 1

Jeg står i en folkemengde på tur til å gå ombord i flyet. Flyet er svært. Det skinner i sola som en gigantisk sølvhval. Ubevisst lurer jeg alltid på hvordan en så stor maskin klarer å holde seg i lufta, på samme måte som fraktskip som frakter skip. Man forstår fysikken bak om man begynner å tenke på det, men førsteinntrykket er fortsatt overveldende.

Inne i flyet er alt nytt. Nye seter med fancy utstyr, nytt design i kabinen. Men avstanden mellom setene er forsatt liten selv for meg. Stakkars høye folk. Jeg liker og hater å fly. Forandring er alltid spennende, spesielt hvis man er lei det hverdagslige livet. Men jeg blir ofte så kvalm at gleden forsvinner fort. Kvalmen følger meg hele livet i både fly, båt, tog og bil. Men jeg fant en måte å bekjempe den med – en liten drink og jeg føler ingenting. I tillegg er jeg glad. Dessuten er jeg programmerer. Og vi programmerere er som kjent organismer som forvandler øl og kaffe til kode.

«Og nå vil vi demonstrere sikkerhetsutstyret om bord» – sier flyvertinne og viser fram en gul redningsvest. Jeg ser ut av vinduet på en skitten og kald asfalt. Plutselig sprer en dyp lykkefølelse i meg. Snart er det over. Snart blir det endelig varmt!

En av våre offshorekunder holder til på den sørlige halvkulen. Det er et stort selskap med mye ressurser, og samtidig ville de ikke akseptere at jeg var den beste kandidaten i begynnelsen. Mine kolleger klarte til slutt å overtale dem til å godta meg. Jeg skulle hjelpe dem med å installere vårt nye rotet program. Ingen her på berget skjønte noe særlig av hvordan koden er bygd opp og skrevet. Og det er bare meg som kan fikse programmet om det blir nødvendig. Det er et resultat av mange generasjoner med konsulenter som jobbet i firmaet og som gjorde noe her og der. Hver av dem var flink på sin egen måte. Alle hadde lyst til å gjøre programmet bra. Til slutt ble det noe forferdelig rot og det var bare jeg som klarte å navigere i labyrinten.

Vanligvis hater jeg jobben min og jeg liker ikke å samarbeide med motarbeiderne mine. Det kan ha noe å gjøre med at jeg er den eneste kvinnelige programmereren i selskapet. Alle andre er menn og smiler og er glade hele tiden. En utenlandsk jente med egne meninger og som hele tiden er sur er en dårlig kombinasjon for fred og ro på arbeidsplassen.

Men akkurat denne gangen var det litt annerledes for meg. Kunden ville absolutt ikke ha meg. Fordi jeg var en jente. Dette vekket mitt sovende konkurranseinstinkt og til slutt ble jeg godtatt. Om jeg virkelig vil noe er det ingen som kan stoppe meg. Det ble åpenbart.

Flyet begynner å røre på seg. Min favorittdel av flyturen er alltid når flyet kjører fort på rullebanen. Når flyet er i lufta slår de endelig på WiFi ombord. For en tid tilbake fant jeg et forum på nett hvor folk fra hele verden pratet sammen hele døgnet. Jeg ble skikkelig hektet på dette forumet. Så mange folk med samme tankegang! Og jeg trodde at jeg var unik…

Det morsomste er å følge med på diskusjoner om politikk. Det er ikke alle som synes det er bra, og det er ikke alle som klarer å holde hodet kaldt. Men det er artig. Internettkrig er i full gang. Det er propaganda fra alle sider, alle pusher kun egne interesser. Jeg sitter og blir fullstendig oppslukt i en diskusjon på et av underforumene. En gruppe mennesker beskylder hverandre for å være troll og finner fram IP-adressene til «fiendene» for å bevise at de er troll. Det viser seg at de fleste som hevder å være fra det landet de snakker om, er egentlig ikke derfra. Internett på sitt beste…

Plutselig forsvinner nettet. Jeg ser opp og blir skikkelig irritert. Hva er det for noe? Flyturen er lang. Jeg håper ikke de har tenkt å la meg kjede meg ihjel uten nettet.

Fyren ved siden av meg ser ut som en typisk europeisk ung mann. Langt, klissete hår som lukter himmelsk, men som ser skittent ut. Mørke og krøllete klær som aldri har sett et strykejern. Han er selv lang, tynn og blek med en fancy laptop i fanget.

Jeg skimter nærmere på naboen. Han er kanskje ikke så ung likevel. Laptopen har et merke med den mest moderne og raskeste maskinvare. Han har en tatovering av Linux-pingvinen og en håndmus som jeg aldri har sett før. Musen ser ganske komfortabel ut med små ting festet til fingrene. Han satt og rørte med fingere uten å berøre noen overflate. Du kunne godt holde fingrene i lomma og fortsatt være i stand til å gjøre noe på datamaskinen. Det var noe interessant og spennende. Kanskje musen er en ny og hemmelig epleteknologi som jeg er vitne til og som ingen andre har sett enda?

Mannen løfter hånda og banker seg mykt på ørene. Jeg merker at det er noe inne i ørene. Det må være hodetelefoner, men også ulik alt jeg har sett før. Det virker interessant!

Jeg bestemmer meg for å prøve lykken med å prate om det forsvunne nettet til han. Jeg snur hodet sakte mot han og prøver å få øyekontakt. Først merker han ingenting og fortsetter å være oppslukt i ørebankingen. Jeg merker at han er nervøs. Mistet han også nett? Jeg rører litt på meg fra side til side. Endelig ser han på meg.

«Her du nett?» – spør jeg med et vennlig smil.

Han ser bekymret ut. Han ser fra side til side på flere naboer. «Nei, jeg har ikke nett heller.» – visker han stille.

«Hva kan det være? Kanskje kapteinen ser på film og vil ikke dele nett med oss?» – sier jeg tilbake.

Fyren blir enda mer bekymret. Han snur laptopen sakte mot meg og peker på skjermen. Jeg trodde datamaskinen var avslått, men nå så jeg at det var noe spesielt med skjermen. Man ser bare noe i en bestemt vinkel.

Skjermen viser et stort verdenskart. Naboen peker på en grå stiplet linje. Jeg skjønner at den viser vår flyrute til vår destinasjon. Det er ikke noe uvanlig. Linjen går mer eller mindre rett fram fra A til B. Plutselig får jeg en klump i magen. Det er en liten blå prikk på kartet som blinker, slik som man ser på Google Maps på telefonen.

Bare at denne blå prikken er på tur bort fra den grå stiplete linjen. Flyet vårt har endret kurs.