Jomfru Maria og svalen

Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte. Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:

“Gutter og jenter,

gutter og jenter

sitter på låven,

kysses og klappes – –

Jeg satt og så på,

ja satt og så på!”

“Det er du som har tatt saksen og nøstet!” sa jomfru Maria; “for ingen annen vimser omkring som du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!”

“Jomfru Maria skylder meg, skylder meg

for saksen og silkenøstet,”

sa svalen.

“Tok jeg dem, tok jeg dem?

Det er løgn, er det!

det er det!

Er det sant,

vil jeg synke i sjø!

Gi nøstet satt i bringen

og saksen i enden

på den som tok dem, tok dem!”

“Selv sa du dommen,” sa jomfru Maria, “og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg, enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn gren.”

Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på vassbunnen.

Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det første en hører den om våren synger den:

“Om høsten når jeg reiser,

er alle husene fulle;

om våren når jeg kommer igjen,

er alle husene tomme,

hvert ett, hvert ett, hvert ett!

For kjerringene susler og skusler det bort

i skvitter og skvatter og spinnelønn,

i skvitt – skvett – skvatt!”