Gullfebla

Det var en gang en gårdmannskone på Solheim i Hallingdal, som var så gjerrig at det ikke var måte med det; hun sultet både folk og fe; hennes egne barn var helt grågule av sult, og når de kunne stjele seg til å få litt mat enten på stabburet eller hos fremmede, slukte de den som ulver, eller som de ikke hadde smakt mat på åtte dager.

Barna måtte finne seg i å sulte; de torde ikke si noe; de torde ikke gråte heller, når hun så det, ellers fikk de av bjerkeriset, som satt under bjelken i taket; men når de kom ut, løp de ned til husmannskona i Glittreplassen, – hun hette Ragnhild -; der gråt de og klaget sin nød; og hun delte de smulene hun hadde, mellom dem og sine egne småbarn; men ofte hadde hun ingenting, så hun sultet, både hun og småene hennes, stakkar. Hun hadde bare en eneste ku, men den passet og stelte hun så vel. Rett som det var, dro hun eller mannen med skikjelken opp i fjellet om vinteren etter et lass mose til den, og kua trivdes vel og ga så meget melk, at de nesten hadde nok alle sammen. Men mor Solheims krøtter, de hadde det ikke for godt: i vintertiden fikk de nesten ikke annet til fôr enn granbar og hestemøkk, og det var som en ren høytid når de fikk en dott ku- eller renmose; men hun hadde det også igjen på melken; den var så dårlig og tynn at det ikke fantes fløte på den, og den dudde ikke til annet enn å blande i vellingen eller til å koke ølost av. Krøtterne, de kunne nå ikke si noe til henne; men de så på henne, ja de så på henne med de store, dypsindige øynene sine, så det måtte gått henne til hjertet, om hun hadde hatt noe, og de slikket henne på hånden, når hun kom opp i båsen til dem, med de brede tungene sine; det var vel fordi hun ikke sultet dem rent i hjel. Men om våren skulle du sett dem, når de kom ut. Da var der ikke annet tilbake enn skinn og ben, og så dårlige og utmagret var de, at benene ikke ville bære dem, men de falt over enden hvert øyeblikk. De tålte ikke den friste luften, men tumlet omkring som drukne.

Ragnhild sa nok til henne hvor uforsvarlig det var å fare slik med folk og fe, men det brød hun seg ikke noe om, for Ragnhild var bare en husmannskone, og hva hun sa, syntes hun hun ikke behøvde å ta seg nær av.

Men så skulle de bygge opp ny låve et år, for den gamle var råtten og nær ved å falle ned, og den var så åpen at det både regnet og skinte sol tvers igjennom den. De hadde en tømmermann til å bygge den nye, og han hette Per. Det var en flink mann til å arbeide, og en dyktig arbeider må ha dyktig kost; men han fikk lite, og dårlig var det han fikk. Hun ga ham ikke annet enn sild og velling, men han sparte ikke kjerringa heller. Hun kunne nesten ikke snakke til ham uten at han fortalte henne hvor slem hun var, og bestandig sa han det så hvast at kjerringa til slutt nesten ikke torde snakke til ham.

Da han hadde tømret mange omkvarv sammen og satt høyt oppe, gikk Solheimskjerringa en dag forbi. “Du drar deg opp, du Per,” sa hun.

“Å ja,” sa han – gretten var han – “jeg prøver nok å dra meg opp, jeg; men silda og vellinga, de trekker meg ned.” Med det mente han at om han fikk bedre kost, ville arbeidet gå raskere fra hånden.

En søndag satt Per og bladet og leste i almanakken. “Hva spår almanakken nå, Per?” spurte kjerringa. Hun mente formodentlig hva slags vær den spådde.

Men Per svarte: “Den spår ikke annet enn sild og velling og velling og sild, og sild og velling og velling og sild.”

Kjerringa sa ikke noe til dette, men siden den tid var hun ikke fullt så slem til å knipe på kosten; det var slett ikke fordi hun syntes at det var galt, men hun merket at det satt en slem munn på Per, og hun var redd for at han, som fór vidt på tømring, skulle føre henne ut blant folk fordi hun var så nisk.

Da sommeren kom, og det ble grønt og blommer, og fuglene sang i hver busk, reise Solheimskjerringa til seters; men hun kjente ikke hvor fint det luktet av blomstene; hun hørte ikke fuglene sang, for både hun og fehunden og jentene hennes hadde nok å bestille med å holde de forsultne krøtterne sammen. Hjemme hadde de gått og gnaget, til bakkene i hagen nesten var bare, og hver gang de nå så en grønn flekk eller noen gresstrå eller friske løvbusker i lia, ville de bort og smake på det; kalvene og kvigene rente omkring og sparket bakut, så det var en lyst å se hvor muntre de var; de gledet seg nok til de fete fjellbeitene.

De kom først sent til setra, og da de hadde stelt fra seg, kom en av jentene inn og sa at det gikk en stor fremmed geit ute på setervollen; den hadde forgylte horn, og det skinte i den som om ragget var silke, sa jenta.

“Skulle noen ha hørt slikt snakk!” sa kjerringa og skulle ut og se på geita; men hun kunne ikke se at den hadde forgylte horn, og ragget på den syntes hun ikke var annerledes enn på hennes egne geiter, Lok og Strandt.

Men som hun sto der, hørte hun det sang så vakkert langt borte fra fjellet:

“Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?”

Men kjerringa ble vel sint, kan du tro! Hun innbilte seg at det var en av naboene hennes som ville erte henne og gjøre narr av henne, fordi hun var så gjerrig. Hun skrek og bante at hun ikke hadde så dårlig ku at hun ville bytte den bort, om de bød henne en hel tylvt med raggete geiter, og så jagde hun geita av setervollen langt bort igjennom småskogen.

Da begynte det å kaue borte i fjellet:

“Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Gullfebla!”

Og så blåste det så vakkert på lur langt borte, og det klang igjen fra alle berg og hauger, til den siste lyden svant hen langt, langt borte i det høye fjellet hvor sneen lå.

En stund etter reiste Solheimskjerringa hjem, og da fikk Ragnhild Glittre lov å reise til seters med sin blåsidede ku; hun skulle være der og hjelpe jentene med seterstellet. Og det kunne de nok stå seg på, for det fantes ingen flinkere enn Ragnhild til det. Når hun var på setra, var det liksom allting gikk av seg selv og gjorde seg selv, og aldri fikk de gulere smør og lysere ost enn den Ragnhild kjernet og ystet.

Men en kveld, da hun og budeiene satt og melket, ble kyrne rent galne; de spente og sparket, som om kleggen var etter dem, og de ville slett ikke stå stille som ellers. Den store rødsidede stuten begynte å brøle, og med ett rente den like mot grinden og slo opp et fælt brøl. Ragnhild så opp med det samme; hun syntes tydelig hun så det fløy en over skigarden, men hun kunne ikke skjelne hva det var som fløy så fort; for hennes øyne så det ut som en skinnfellfille. Men det var bundet et bånd om halsen på den blåsidede kua til Ragnhild med det samme. De tok det straks av, men alle trodde de at huldra hadde satt det på; og at det var henne som Ragnhild så sprang over gjerdet, det trodde de fullt og fast. Mens jentene var inne med melken, hørte Ragnhild det var en som ropte på henne. “Ragnhild!” sa det.

“Ja, her er jeg,” svarte Ragnhild.

“Vil du bytte bu,
en geit for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?”

sang det borte fra bergveggen.

Jeg mister vel kua likevel, siden du har bundet bånd om den, tenkte Ragnhild; derfor er det best jeg sier ja og bytter.

“Å ja,” sa hun, “jeg vil bytte!”

Tidlig, tidlig om morgenen, før sola spratt, kom Ragnhild ut på vollen. Der lå Gullfebla oppe på en stor stein like mot klare morgenen, med forgylte horn, og den var så vakker og fin at det ikke fantes make til den i hele Hallingdal, og så stor at den var nesten likså stor som en liten kvige, og det var ikke meget om å gjøre at den melket likså meget som en liten ku. Da Ragnhild reiste hjem fra setra, tok hun geita med hjem til småbarna sine, og de ble vel glade, fordi de skulle få geitemelksvelling! De både danset og sprang. Men enda større glede ble det på dem, fordi de skulle få en geit, og det en geit med forgylte horn og ragg så fint som silke. De bygget et lite hus til den og plukket fôr, både løv og bark og granbar og mose, for at de kunne ha noe å gi den til vinteren. Om dagen var Gullfebla selv ute i skogen og fant løv og bark, og om kvelden kom den hjem med yveret fullt av den feteste og deiligste melk.

Men da det led til jul, fikk Gullfebla to kje, og da ble barna til Ragnhild Glittre enda gladere enn før. De tok dem inn i stuen og pyntet dem så godt de kunne, og når geitekjeene klatret opp på bordet, på peishyllen, eller sto med alle fire ben på en sengestolpe, da lo de og klappet i hendene av glede. Til sist fikk geita så mange kje at Ragnhild kunne selge dem og kjøpe seg både ku og hest, for det var det beste geiteslag som noensinne hadde vært i Hallingdal, og barna de levde både godt og vel, og er de ikke døde, så lever de ennå.