Fra fjellet og seteren

“Denne gang slipper De meg ikke, jomfru. De har så lenge lovt å fortelle meg om Deres setertur, og nu har De så meget mere grunn til det, da vår egen later til å bli til vann. De skylder oss denne erstatning for våre planer, som er blitt så bedrøvelig skuffet.”

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

“Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!”

“Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte.”

“Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis,” svarte jeg.

“Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den.”

“Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -“

“Dessuten,” avbrøt hun meg, “kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut.”

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

“Slike beretninger,” ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, “tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren.”

“Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det.”

“Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?” vedble hun leende. “Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

“Hva er det de kaller denne varden, Brit?” spurte Trine, som hadde vært her før, “er det ikke Tylevarden?”

“Jo, de kaller den så,” svarte Brit, “det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle.” Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet,” brøt hun av.

“Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de “så deilig en leik på fele” at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, “hulla den leiken” lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. –

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: “Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: “Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?” Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. “Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men,” føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. “Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok,” ropte han. “Der er hun; ser dere henne ikke?” sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så.” –

“Hvorledes var det med deg, Brit?” sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. “Du skal jo både ha hørt og sett huldren.”

“Ja, jeg har så det,” sa Brit; “jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring.”

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. “Til seters, til seter,” hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.