En aften ved Andelven

“Dud og pine, det er den bau ideal av en skotske urretelv,” sa en ung brite, en bekjent jeg hadde truffet i Eidsvollsbakken, og som jeg fulgte ned til Andelven i Bårlidalen, hvor han ville fiske. “Her må vi få urret,” fortsatte han, “men elven er ikke så klar, som den skudd være; den skudd være så klar som kristall; og ser De hvilket sjeneri det er her, for når jeg fisk’ jeg ser ikke efter fisk alene, men på hvert maleriske tre der speile seg i elven, på hver flye der flive, jeg hør’ efter hver fugl der singe.”

Mens han i et slikt sprog vedble å tolke sin begeistring for naturen og satte stangen sammen, kastet jeg meg ned i det duftende gresset med min sigar. Rundt om meg i bakken blomstret spireaer, skabioser, blåklokker, nardus og den røde, yppige geiterams. Over meg vaiet bjerkenes svevende grener, nede ved elven tittet forglemmegeier frem mellem frodig voksende stargress, som også i yppigste fylde dekket noen store stener ute i elven. Her strømmer den stri mellem stener og klipper, men vender seg også forbauset over sin egen vilterhet om i en bakevje for å betrakte sitt forandrede fysiognomi – den ellers så stille og vennlige Andelv.

På den andre siden hever det seg en høyde dekket med or, hvitstammede bjerker og mørke graner. Under dem fins skyggefulle mosdekte hvilesteder, hvis svalhet, fred og ro bare den kan fatte som en het sommerdag i le av disse trær har lyttet til fuglenes søte kvitter, kveget seg ved de kjølende, duftesvangre luftninger fra elven, eller som gjennem en anonym forfatterinnes fine skildringer av disse egner har fornummet den “alfeaktige, drømmeriske duft, som hviler derover.”

Nedenfor, på broen sto et par jenter og så med en blanding av nysgjerrighet og forundring på den selsomme fiskeren og hans kunstige sving med stangen. Der ligger en ubeskrivelig ynde i disse svingninger av en fin og velproporsjonert stang i en øvet fluefiskers hånd. Som et blink farer snøret gjennem luften og drysser glimtrende vannstøv i sitt tilbakesving, bukter seg igjen som en slange eller ruller ut som et hjul bortover elven; stangen bøyer seg som et siv i sirlige buer, mens fiskeren, halvveis skjult mellem stenene, svinger den behendig i sin fremstrakte høyre.

Mens han skritt for skritt flytter seg ned langs elven, lå jeg og blåste tobakkskyer mot den blå himmel opp i myggsvermenes aftendans, og lyttet til klangen av ljå, til fossesuset og fuglekvitteret, som tok til i styrke eftersom aftenen ble svalere. Av den halvt drømmende tilstand dette hadde satt meg i, ble jeg vekket ved et klart “godaften”!

En middelaldrende bondekone sto med en bunding i hånden nede på stien og så med forundring på fiskeren og på stangens raske bevegelser.

Jeg hilste igjen, og så sa hun halvt spørrende: “Han fisker nok med fly han der? Tro jeg tør gå forbi?”

“Det tør du nok; når du går nær inn til fiskeren, så er det ikke farlig. Men si meg, hvor er du fra?” spurte jeg; for både i vesen og tale var det noe usedvanlig for hennes stand.

“Jeg bor i en liten stue oppå Åshøyden, østenfor Vorma,” svarte hun.

“Så heter du sikkert Anne Marie og har vært barnepike i prestegården, ikke sant? Jeg har hørt tale om alle eventyrene og historiene dine.”

“Ja så, har han det, så er han vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er han da, med forlov å spørre?” sa hun.

Jeg gjorde rede for det og ba henne så om å fortelle meg noe, “helst noe om hulder”; for jeg visste hun var vant med slike anmodninger, så at jeg ikke behøvde å gå de vanlige omveier eller være redd for noe avslag på en likefrem anmodning.

“Det torde være farlig å tale om huldra så sent,” sa hun leende, “for hun er gjerne ute i kveldingen og i solrenningen, men dersom han ikke blir redd, så skal jeg nok fortelle.”

“Fortell, fortell,” sa jeg, “jeg er ikke redd for det som verre er, langt mindre for huldren eller de usynlige.”

“Det var et stort bryllup i en gård ensted,” begynte hun, “og til det bryllupet skulle en husmann. Rett som han gikk over en aker, så fant han en melkesil, slik en som de gjør av kurumper. Den så ikke annerledes enn som en brun tue. Han tok den opp, for han tenkte det kunne være slått ut, og ville gi den til kjerringen sin til å vaske kjørrel med. Men da han kom frem i bryllupsgården, var det som om ingen så ham. Alle de andre hilste brud og brudgom på, snakket med dem og skjenket dem også, men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkemesteren og ba de andre gå til bords, men ham ba han ikke, og han fikk ingenting; for selv ville han ikke sette seg inntil bordet, når ikke noen ba ham. Så ble han arg og tenkte: “Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden der ikke er noen som bryr seg om meg.”

Da han kom hjem, så sa han: “God kveld, her er jeg igjen.”

“Jesu navn, kommer du igjen nå da?” sa kjerringen.

“Ja, der var ingen som brydde seg om meg eller ville less se meg,” sa mannen, “og når de ikke aktet meg så meget, så synes jeg ikke jeg hadde noe der å gjøre.”

“Men hvor er du henne? Jeg hører deg jo, men jeg kan ikke se deg,” sa kjerringen.

Mannen var blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.

“Hva er det for snakk, ser du meg ikke? Er du også blitt galen?” sa han. “Der har du en gammel hårsil jeg fant borte på jordet,” sa han, og kastet den på benken. Da så hun ham, men med det sammen var huldrehatten borte, for han skulle bare ha lånt den. Så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen, og gikk til bryllups igjen. Da tok de gildt imot ham, og han fikk både skjenk og sete ved bordet.” –

“Om jeg fant en slik hatt, Anne Marie,” sa jeg, “skulle jeg holde den mere i ære; skjønt Vårherre har gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, skulle jeg nok undertiden ønske å gjøre den ganske usynlig.”

“Ja, det var sant,” svarte Anne Marie og lo. “Det syntes guttene på Nordstrand også; det var sønnene der, Kristoffer og Torvald, som fikk begge jentene på Råholt siden. De hadde slik lyst til å komme til Råholt, så ingen så dem, og derfor ville de gjerne låne seg en huldrehatt. Nå visste de det var et stort tre oppe i Strandsåsen hvor der var underjordiske; for trollfolket hadde lånt både øl og annet, og da ble spannet satt der til dem; og der sto det igjen, når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at de skulle ha med seg et svart lam eller en svart katte og gå dit tre torsdagskvelder i rad og be: “Kjære la meg få lånt den gamle bestefarshatten, så skal du få en svart katte for lånet.” De fikk seg da en svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder og ba om den gamle bestefarshatten, men den tredje kvelden kom det ut en så stor og stygg, at de tok benene fatt: “Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt; der har du katta likevel,” skrek de, kastet katten og fløy hodestups utover berget.” –

“Til frieri å være syns jeg ikke det var meget hjertelag i de karene, Anne Marie,” sa jeg; “for en slik hatt var da verdt å våge litt.”

“Det kan I ha rett i,” svarte Anne Marie; “men siden vi taler om frieri, så skal jeg fortelle om en underjordisk som de sa fridde til en jente her i bygden. Det var på Haverstad. Den tid jeg var blitt gift, var der slik en vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og fridde til, han bodde ved kirken og hadde sett henne en gang hun spiste av et tre i prestejordet; han kom bestandig om natten, og hver gang han var der, var hun så usigelig redd. Dette fortalte hun kjerringen der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne, men hun var så usigelig redd. Kjerringen rådet henne å fyre over sengen med svovel. Da han kom, hadde hun ikke fått gjort det enda, men så ba hun ham komme igjen neste torsdagskveld og ta med seg en god venn, om han hadde en, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun – for å bli kvitt ham.

Om torsdagskvelden kom han til sundet og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han kom ikke så snart som frieren syntes, og så fikk han en øredask, så han tullet bortover marken, og da var han alt igjennom bommen, og sundmannen hørte det kjørte så fykende nordetter, men han så ingen.

Da han kom frem, hadde Mari fyrt over sengen med svovel, og så måtte han sitte på en stol. Han ba henne følge med seg hjem og ville gi henne gulluret, men hun torde ikke ta imot det, for hun var så usigelig redd.

“Ja, jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg,” sa han til sist, “det er Inger Margrete; men det skal hun komme til åunngjelde dyrt.”

Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde hengt ham, eller at han var skyld i det i det minste. Og den samme aften som dette skjedde, så Ingebret Prestegården fem rever, som danset om den rabben han hengte seg på.

Vi bodde på Nøtterhaugen den tid, og jeg og mannen min vi var ute og lydde den kvelden hun hadde sagt han skulle komme og hente henne; for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte ingenting.”

Mens hun ennu fortalte, kom en mann bortover stien; de raske fottrinnene forekom meg så kjent. Før jeg kunne se hvem det var, ropte han:

“God aften A-! Og sir John – og Anne Marie! Nå, hun har visst fortalt Dem eventyr. God aften, mine herrer. Men fisker De med flue her, sir John? Her er ikke annet enn gjedde.”

“Det trudd’ jeg straks,” svarte sir John meget selvklok; “den elv så meg så suspicious ut, er det ikke sant, A -, og når her er gjedde,” vedble han, “er her ikke urret, for den eter både ham og ditt og dætt og den ændre.”

Den fremmede var en kjenning fra hovedstaden, og vel inne i alle forhold her oppe. Han rådet meg til å besøke Anne Marie hjemme i stuen hennes, som han viste meg imot himmelranden i en uthugning i barskogen oppe på øståsen. Neste dag gikk jeg opptil henne og fikk høre mange eventyr og sagn. Og da Anne Maries eget forråd var oppbrukt, viste hun meg til Per Graver som et uuttømmelig skattkammer.