Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i

Det var en gang tre brødre; jeg vet ikke riktig hvordan det hadde gått til, men de hadde fått hver sitt ønske; så de kunne få en ting, hva de ville. De to tenkte seg ikke lenge om: de ønsket seg at hver gang de stakk neven i lommen, skulle de gripe i penger støtt, “for når en har så mange penger en vil, kommer en alltid fram i verden,” sa de. Men den yngste visste å ønske det som bedre var; han gjorde det ønsket at alle kvinnfolk skulle bli glad i ham bare de så ham: det skal du få høre var bedre enn både gods og penger.

Da de nå hadde gjort ønskene sine, ville de to ut i verden, og Askeladden ba da om ikke han kunne få være med; men det ville de på ingen måte. “Hvor vi kommer hen, så blir vi mottatt som grever og prinser,” sa de; “men du din sultne stakkar, som ikke har noe og ikke får noe, tror du noen bryr seg om deg?”

“Men jeg kunne vel få lov til å være i følge med dere likevel,” sa Askeladden; “det torde vel falle av en stekebete til meg og, når jeg var i følge med så høye herrer.”

Langt om lenge skulle han da få bli med dem, dersom han ville være tjeneren deres; for ellers ville de slett ikke vite av ham.

Da de nå hadde reist en dags tid eller bortimot det, kom de til en gjestgivergård; der tok de inn, de to som penger hadde, og forlangte både stek og fisk, både brennevin og mjød, og alt som godt var, men Askeladden han skulle passe på alt som hørte de to storkarene til.

Men som han gikk der fram og tilbake og sveiv ute i gården, kom gjestgiverkona til å se ut gjennom ruten, og så fikk hun se tjeneren til de to høye herrene, og så vakker en fyr syntes hun aldri hun hadde sett for sine øyne før; hun så og hun så på ham, og dess lenger hun så, dess vakrere syntes hun gutten var.

“Hva i fandens skinn og bein er det du står der borti vinduet og glaner og glor etter?” sa mannen hennes, “det var likere du så etter at grisen ble stekt, enn du står der og henger; du ser hva folk som er hos oss i dag, vet jeg.”

“Å, jeg bryr meg om det storskrapet jeg!” sa kjerringa; “vil de ikke bli kan de reise dit de kom fra. Men kom hit, skal du få se en som går herute på gården! Så vakkert et menneske har jeg aldri sett i mitt liv før. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt; for han har nok ikke mye å fikte med, stakkar.”

“Har du mistet den vesle vettsmula du hadde, også nå, kjerring,” sa mannen, – han ble så sint at det gnistret av ham. “Fort ut i kjøkkenet med deg og få på peisen, og stå ikke her og glo etter fremmede karer!”

Det var da ikke annet å gjøre for kona enn å gå ut i kjøkkenet og stelle med maten; gutten fikk hun ikke lov å se på, og traktere ham torde hun nå enda mindre; men aller best hun sto i kjøkkenet og satte stekegrisen på spettet, gjorde hun seg et ærend ut i gården, og så ga hun Askeladden en saks, som var slik at bare han klippet i luften med den, skar den til de staseligste klær noen ville se for sine øyne, både av silke og fløyel og alt det som gildt var; “den skal du ha, for det du er så vakker,” sa kona.

Da nå de to brødrene vel hadde fått til livs alt det som godt var, både av stekt og brast, ville de avsted igjen, og Askeladden sto bak på vognen og var tjeneren deres, og så reiste de på nytt et godt stykke, så kom de til en gjestgivergård igjen. Der ville brødrene innom, men Askeladden, som ingen penger hadde, ville de ikke ha med inn; han skulle stå igjen ute og passe på alt det som hørte dem til; “og spør noen deg hvem du er tjener hos, så si det er to fremmede prinser,” sa de.

Men så gikk det like ens som forrige gang: mens Askeladden sto ute på gården og hang, kom gjestgiverkona bort i vinduet og fikk se ham, og så ble hun like borte i ham hun som den første gjestgiverkona, og hun sto og så og så, og aldri kunne hun få sett seg mett på ham. Så kom mannen hennes settende igjennom rommet med noe de to prinsene hadde forlangt.

“Stå ikke der og glo som ei ku på ei låvedør, men kom ut i kjøkkenet til fiskegryta di, kjerring,” sa mannen; “du ser hva folk som er hos oss i dag, vet jeg.”

“Jeg bryr meg ikke om det storpakket jeg!” sa kona; “vil de ikke ha det de får, kan de ta det de hadde med seg. Men kom hit du også, skal du få se; så vakkert et menneske som han der ute på gården har jeg aldri sett i verden før. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt; han ser ut til å trenge det, stakkar! Og så inderlig vakker som han er!” sa kjerringa.

“Ikke stort vett har du hatt, og det vesle du hadde, har da strøket sin kos det også nå, kan jeg merke,” sa mannen – han ble enda sintere enn den første gjestgiveren, og kjørte kjerringa ut i kjøkkenet. “Fort ut i kjøkkenet med deg, og stå ikke her og glo etter gutta!” sa han.

Hun måtte da ut til fiskegryta, og traktere Askeladden torde hun ikke, for hun var redd for mannen; men aller best hun sto og stelte med varmen, gjorde hun seg et ærend ut i gården, og så ga hun Askeladden en duk, som var slik at den disket opp med alt det beste som tenkes kunne, bare han bredte den ut. “Den skal du ha, for det du er så vakker,” sa hun til Askeladden.

Da nå de to brødrene hadde ett og drukket av alt det som fantes, og betalt for seg i dyre dommer, reiste de av gårde igjen, og Askeladden sto bak på. Da de hadde reist så lenge til de ble sultne igjen, så tok de inn på gjestgivergården og forlangte alt det dyreste og beste de kunne nevne; “for vi er to reisende konger, og penger har vi som gress,” sa de. Ja, da gjestgiveren hørte det, ble det en brasing og steking, så de kunne lukte det til nærmeste grannegården, og gjestgiveren visste ikke alt han ville finne på til de to kongene; men Askeladden måtte stå ute her også, og passe det som i vognen var.

Så gikk det like ens som de to forrige gangene: gjestgiverkona kom til ågløtte ut igjennom vinduet, så fikk hun se tjeneren, som sto der utmed vognen, og så vakker en fyr hadde hun da aldri sett før; hun så og hun så, og dess mere hun stirret på ham, dess vakrere ble han, syntes gjestgiverkona.

Gjestgiveren kom settende gjennom rommet med maten de to reisende kongene hadde forlangt, og han ble ikke blid da han så kjerringa sto i vinduet og glante. “Vet du ikke bedre enn å stå der og glo, når vi har slike folk i huset?” sa han; “ut i kjøkkenet til rømmegrauten din, og det på flygende flekken!”

“Å, det er vel ikke så farlig, vet jeg; vil de ikke bie til rømmegrauten er kokt, kan de reise igjen,” svarte kona. “Nei, kom hit, skal du få se! Så vakker en fyr har jeg aldri sett for mine øyne før som han som står ute i gården. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt, for han kunne nok trenge til det, ser det ut til, og så hjertens vakker som han er!”

“Ei gutteflokse har du vært all di tid, og det er du da enda,” sa mannen – han ble så sint at han ikke visste hva fot han skulle stå på -; “men ser du ikke å komme ut til grautgryta di, skal jeg prøve å få føttene under deg jeg!”

Kona måtte da skynde seg ut i kjøkkenet det snareste hun kunne, for hun visste mannen ikke var å spøke med; men rett som det var, så smatt hun ut i gården, og så ga hun Askeladden en ture. “Når du bare vrir på tappen,” sa hun, “så får du alt det fineste drikkendes du vil, både mjød og vin og brennevin. Den skal du ha, for det du er så vakker,” sa hun.

Da nå de to brødrene hadde ett og drukket alt de ville, reiste de fra gjestgivergården, og Askeladden sto bak på vognen igjen og skulle være tjeneren deres. Så kjørte de både langt og lenge, til de kom til en kongsgård, og der ga de eldste brødrene seg ut for to keisersønner, og de ble både godt og vel mottatt, for penger hadde de nok av, og de var så gilde at det glodde av dem lang vei; de skulle bo på slottet og kongen visste ikke all den stas han ville gjøre av dem.

Men Askeladden, som gikk i de samme fillene han hadde på hjemmefra, og som ikke hadde en skilling i lomma, ham tok vakten på kongsgården og satte ut på en holme; derut rodde de med alle tiggere og fanter som kom til kongsgården, det hadde kongen befalt, så de ikke skulle forstyrre lystigheten på slottet, når de gikk der så fillete og stygge; og derut ble der ikke sendt mere mat enn så de nettopp kunne berge livet. Brødrene til Askeladden så nok at vakten rodde ut til holmen med ham; men de var glade til at de ble kvitt ham og brydde seg ikke det minste om det. Men da Askeladden kom ut på holmen, tok han bare fram saksen sin, og klippet med den i luften; så klippet saksen til de gildeste klær noen kunne ønske seg, både av fløyel og silke, så fantene ute på holmen ble mye gildere enn kongen og alle de som på slottet var. Så tok Askeladden duken sin og bredte ut, og så fikk de saktens mat, fantene også; slikt gjestebud hadde aldri stått i kongens gård, som det den dagen sto på fanteholmen. “Tørste er dere vel også,” sa Askeladden; han fram med turen sin og vred litt på tappen; så fikk vel fantene noe å drikke: slikt øl og slik mjød hadde selve kongen ikke smakt hele sin levetid.

Da nå de som skulle bringe mat til fillefantene på holmen, kom roende med kaldgrautskovene og myseflaskene sine – det var maten de skulle ha -, så ville de på holmen ikke smake det engang. Dette syntes de fra kongsgården var underlig, men enda mere forundret ble de, da de riktig så på fantene, for de var så oppkledd at de trodde det var bare keisere og paver alle i hop, og at de hadde rodd ut til en gal holme; men da de så seg bedre for, kjente de seg nok igjen. Så kunne de skjønne det måtte være han som de hadde rodd ut dagen i forveien som hadde skaffet fantene på holmen all denne stasen; og da de kom tilbake til kongsgården, var de ikke sene med å fortelle at nå hadde han som de rodde ut med forrige dagen, kledd opp alle fantene så de var så gilde og så gromme at stasen dryppet av dem; “grauten og mysa vi kom med, ville de ikke smake engang, så storaktige er de blitt,” sa de. En av dem hadde også fått snust opp at gutten hadde en saks, som han hadde klippet til klærne med; “når han stikker den saksen opp i luften og klipper med den, så klipper han gjennom bare silke og fløyel,” sa han.

Da prinsessen fikk høre det, hadde hun hverken rist eller ro på seg, før hun fikk se gutten og saksen som klippet både silke og fløyel ut av luften; saksen var nok verd å ha, tenkte hun; med den kunne hun få all den stas hun ønsket seg. Hun ba da kongen så lenge til han måtte sende bud etter gutten som eide saksen, og da han kom til kongsgården, spurte prinsessen, om det var sant han hadde en saks som var slik og slik, og om han ville selge den.

Ja, han hadde nok slik en saks, sa Askeladden, men selge den ville han ikke; og så tok han opp saksen av lommen og klippet med den i luften, så silkefillene og fløyelsstumpene fløy om ørene på henne.

“Jo, du må endelig selge meg den,” sa kongsdatteren, “du kan forlange for den det du vil, men ha den må jeg.”

Nei, selge den ville han ikke på noe sett og vis, for slik saks kunne han aldri få igjen, sa han; og mens de sto og akkorderte om saksen, så kongsdatteren bedre og bedre på Askeladden, og hun syntes som gjestgiverkonene at så vakker en gutt hadde hun aldri sett før.

Så ga hun seg til å akkordere om saksen igjen, og tagg og ba Askeladden om å selge den; han kunne forlange for den så mange hundre daler han ville, det var det samme, når hun bare fikk den.

“Nei, selge den gjør jeg ikke,” sa Askeladden; “men det er det samme: får jeg lov å ligge på gulvet i sovekammerset til prinsessen, tett ved døren i natt, skal hun få saksen. Jeg skal ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne ha to mann til vakt inne på kammerset.”

Ja, det skulle det nok bli råd til, mente kongsdatteren; bare hun fikk saksen, så var hun fornøyd, og Askeladden lå da på gulvet i kammerset hos prinsessen om natten, og to mann sto vakt; men prinsessen fikk ikke sove stort enda, for aller best det var, så syntes hun hun måtte åpne øynene og titte på Askeladden igjen, og det varte hele natten; ikke før hadde hun lukket øynene, så måtte hun gløtte bort på ham igjen, så vakker syntes hun han var.

Om morgenen ble Askeladden rodd ut på fanteholmen igjen, men da de kom med grautskovene og myseflaskene fra kongsgården, var det ingen som ville smake det den dagen heller; og det ble de som kom med det, enda mer forundret over. En av dem fikk da snust opp at gutten som hadde hatt saksen, eide en duk, og at han bare trengte bre den ut, så fikk han alt det beste han ville ha. Da han kom tilbake til kongsgården, var det ikke lenge før han fortalte det igjen; “slik steik og slik rømmegraut har det ikke vært maken til i kongens gård,” sa han.

Da prinsessen hørte det, sa hun det til kongen igjen, og ba og tagg så lenge til han måtte sende bud ut på holmen etter ham som eide duken, og så kom Askeladden opp på slottet igjen. Kongsdatteren ville da endelig ha duken av ham, og bød gull og grønne skoger for den, men Askeladden ville slett ikke selve den på noen måte eller for noen pris. “Men dersom jeg får lov til å ligge på sengekrakken i sovekammerset til prinsessen i natt, så skal hun få duken min,” sa gutten. “Jeg skal nok ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne sette fire mann til vakt der inne.” Ja, det gikk prinsessen inn på; Askeladden lå på sengekrakken fremfor prinsessen, og fire mann sto vakt; men hadde ikke prinsessen sovet stort forrige natten, så ble det da enda mindre den natten; hun kunne nesten ikke lukke øynene, hun måtte ligge og se på den vakre gutten hele natten igjennom, og enda syntes hun natten var stutt nok.

Om morgenen ble Askeladden igjen rodd ut til fanteholmen, men det var nok ikke med prinsessens vilje, så glad var hun alt i ham; men det var da ikke å be for, han måtte utpå der igjen. Da de fra kongsgården kom med grautskorpene og mysa som fantene skulle ha til mat, var det ikke én som ville ha det kongen sendte, og det undret de fra kongsgården seg heller ikke over; men de syntes det var rart at ingen av dem var tørste. Men så fikk en av kongens bud snust opp at han som hadde hatt saksen og duken, hadde en ture, slik at bare han vred litt på tappen, fikk han det fineste drikkendes som tenkes kunne, både øl og mjød og vin. Da han kom tilbake til slottet, sto ikke munnen bedre på ham den gangen enn de to forrige gangene; han fortalte vidt og bredt om turen, og så lettvint den var til å få alle slags drikkevarer med; “maken til det ølet og den mjøden har nok aldri vært smakt i kongens gård,” sa han; “det er søtere enn både honning og sirup.”

Da kongsdatteren hørte det, ville hun på timen se å få tak i turen, og hun hadde vel ikke noe imot å komme til å akkordere med ham som eide den, heller. Så gikk hun til kongen igjen, og ba at han ville sende bud ut på fanteholmen etter ham som hadde hatt saksen og duken, for han hadde enda en ting som nok var verd å ha, sa hun; og da kongen hørte at det var en ture som var slik at den tappet det beste øl og den beste vin noen ville drikke, bare en vred på tappen, var det ikke lenge før han sendte budet skal jeg tro.

Da Askeladden kom opp på slottet, spurte kongsdatteren om det var sant han hadde en ture, som var slik og slik.

Ja han hadde den i vestlommen, sa Askeladden; men da kongsdatteren med nød og makt ville ha kjøpt den, sa Askeladden liksom begge de forrige gangene, at selge den gjorde han slett ikke på noen måte, om så prinsessen bød ham halve riket for den.

“Men det er det samme,” sa Askeladden, “dersom jeg får lov å ligge på kanten av prinsessens seng ovenpå fellen i natt, skal hun få turen min. Jeg skal ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne sette åtte mann til vakt i kammerset.”

Å nei, det trengtes ikke, mente kongsdatteren, så mye kjente hun til ham; og så lå Askeladden på fellen fremfor kongsdatteren om natten. Men hadde hun ikke sovet stort de to forrige nettene, så ble det enda mindre av søvnen den natten; hun kunne ikke få lukket et øye, hele tiden måtte hun ligge og se på Askeladden, som lå fremfor henne på sengekanten.

Da hun sto opp om morgenen, og de ville ro Askeladden ut på fanteholmen igjen, ba hun dem bie et lite grann, og så sprang hun inn til kongen, og ba ham så inderlig vakkert om hun ikke kunne få Askeladden, for ham var hun så kjær i at fikk hun ikke ham, ville hun ikke leve, sa hun.

“Å jommen kan du få ‘n, når du endelig vil,” sa kongen; “den som har slike ting, er likså rik han som du.”

Så fikk Askeladden prinsessen og halve riket – det andre halve skulle han få, når kongen døde -, og så var alt godt og vel; men brødrene sine, som støtt hadde vært slemme mot ham, satte han ut på fanteholmen. “Der kan de være, til de får prøvd hvem det er minst nød med, enten den som har lommene fulle av penger, eller den som alle kvinnfolk holder av,” sa Askeladden. Og det skulle ikke hjelpe stort å ta i lomma og skrangle med pengene sine på fanteholmen skal jeg tro. Og har ikke Askeladden tatt dem av holmen, så går de der og eter kaldgraut og myse den dag i dag.