Overleve: Kapittel 2

By on September 5, 2015

Det er rart. Vi sitter og stirrer på den blinkende blå prikken. Det må være feil.

«Kanskje det er en beregnet posisjon? En slags simulering som om vi er i tunnelen?» – spør jeg håpefullt. «Nettet er jo nede så den kan ikke vite eksakt» – jeg vil ikke gi opp håpet og prøver å finne på noe som virker fornuftig.

«Posisjonen beregnes basert på informasjon fra satellitter. Det er en veldig god dekning nå med hele 8 satellitter med godt signal. Det betyr at posisjonen er nøyaktig opp til 1 meter.» – forklarer naboen.

Det høres noen skritt i midtgangen og en høy og pen flyvertinne går forbi. Jeg prøver å få oppmerksomheten hennes.

«Hei, hvorfor er internettilkoblingen nede? Er alt i orden?» – spør jeg flyvertinnen.

«Joda, alt er bra. Vi slo av Internett midlertidig, men den kommer snart tilbake igjen. Ikke vær bekymret.» – svarer kvinnen høflig og går videre.

Naboen tar tilbake datamaskinen slik at ingen ser hva han holder på med og begynner å skrive noe fort. Jeg er selv programmerer og var til og med på kurs om 10-fingers hurtigskriving. Men slik han skriver er mye raskere. Det er bare i filmer de skriver så fort. Jeg sitter og ser på hans fingre med en åpen munn. Det må være iallefall 1000 tegn i minuttet.

Jeg lener meg tilbake og tenker på hvor urettferdig livet er. Jeg som lærte så mye, hele 10 år på universitetet. Mannen begynner plutselig å slå meg på hodet. Først forstår jeg ingen ting, men så våkner jeg og ser at jeg drømte. Naboen sitter ved siden av meg og slår seg på ørene.

«Går det bra med deg? Har du vond i ørene?» – spør jeg og skjønner med en gang hvor dumt det var av meg å si det. Han løftet blikket og begynte å smile.

«Jo, det går bra med meg. Det er radiohodetelefoner» – han tar ut en liten gjennomsiktig kule ut av øret og viser til meg. «Jeg prøver å finne ut hva som skjer ved å lytte på forskjellige radiokanaler. Disse telefonene bytter kanal når man trykker mykt på de. Prøv selv!» – sier han og gir meg kulen.

Jeg er skeptisk. Jeg vil ikke putte en så liten ting inn i øret mitt. Hva om den ruller rett i hodet? «Ok, i verste fall kommer den rullende ut av nesa.» – tenker jeg og fører kulen forsiktig inn i øret. Det skjer noe med kulen, den utvider seg litt og får akkurat passelig form slik at den fyller hele øreåpningen uten at det gjør vondt. Det føles veldig behagelig.

Først hører jeg bare støy i telefonen. Fyren viser meg hvordan å trykke og jeg begynner også å lytte på de forskjellige kanalene. Det er ikke mye som skjer i den høyden flyet vårt befinner seg i. Det er stort sett bare støy. En gang høres det ut som om jeg fant en TV-kanal, men signalet er veldig svakt og forsvinner med en gang.

Plutselig løfter mannen ved siden av hånda som om han skulle signalisere noe. Han tar den andre radiotelefonen ut av øret sitt og plasserer den nærmere mitt. De blir synkronisert og nå hører jeg også det han hadde hørt.

De snakker engelsk. En mannsstemme på gråten. Den andre stemmen er lav og bestemt.

«Du forstår at det er en nødvendighet?» – spør den bestemte stemmen. «Jeg kunne ikke gjøre noe annerledes. Familien min er i fare så jeg må adlyde akkurat som du. Gjør hva jeg sier og du får leve» – fortsetter han.

Jeg føler meg plutselig dårlig. Det høres ut som an actionfilm, bare veldig realistisk. Som om de snakker rett ved siden av meg.

Naboen fortsetter å skrive noe på maskinen sin. Så snur han datamaskinen til meg igjen. På skjermen er det mange grafer i sinus og cosinus former i forskjellige lengder og tykkelser. Han klikker på den tykkeste. Det er en lydbølge som beveger seg akkurat i takt med samtalen i øret mitt. Han peker på noe tall ved siden av grafen. «Avstand til kilde – 9.2 meter.»

Jeg ser forskrekket på mannen. Foregår samtalen ombord?

I det samme tar noen på skuldrene mine bakfra så jeg skvetter. Det er naboen i baksetet. Han stirrer på skjermen i fanget mitt.

«Trenger dere hjelp til å avlytte noen? Radiosignaler er mitt favoritthobby! Jeg vet alt om det. For eksempel, dette foregår her på flyet en plass. Vil dere høre noe annet kult?» – spør han entusiastisk og tar fram en liten metallboks med mange knapper og metallrør.

«Dette er en veldig avansert radiosender og -mottaker som jeg har laget selv!» – forklarer han stolt og skrur på knappene.

Det bråker noe helt utrolig høyt i øret mitt. Jeg tar kulen ut av øret og gir den tilbake til naboen.

En diger fyr med langt gult hår dukker opp i midtgangen. Det er noe ved han som gjør meg plutselig vettskremt. Jeg vet at jeg liker ikke menn med lyst hår av en eller annen grunn. Jeg har opplevd å være redd en person med hvitt hår en gang. Men det var da jeg var barn. Han gjorde meg så redd at jeg gjemte meg dypt inne i skapet på soverommet hver gang han var på besøk hos foreldrene mine. Men denne fyren har ennå ikke rukket å gjøre noe. Det var mer en magefølelse som spredde seg ut til hodet, armene og føttene. Jeg var så redd at jeg trodde hjertet mitt skulle slutte å slå.

Alt stopper for meg. Det eksisterer bare fyren med langt gult hår. Han nærmer seg sakte som en tsunamibølge. Instinktivt griper jeg hånden til naboen som om han kan beskytte meg mot denne gigantiske muskelmassen.

Nå er gulthår rett ved siden av oss. Han stopper rett bak meg og ser på fyren med radioen.

«Kanskje det er kapteinen?» – sier en tanke. Men med et stort balltre smadrer han radioen, og alt håp fordufter. Alle på flyet er stille og stirrer forskrekket på det som utspiller seg bak meg. Jeg hører et til dunk og noe vått og varmt spruter på hodet mitt. En lang tykk bloddråpe sklir og drypper sakte ned på gulvet fra seteryggen foran.

«Dette flyet er kapret!» – annonserer fyren med det blodige balltreet. En tynn elv av blod renner nå oppover midtgangen. Flyet er på tur ned. «Om det er noen som finner på noe dumt, så får de møte samme skjebne» – sier han høyt og setter seg ved toalettene.

Jeg begynner å riste ukontrollert og merker at hånda min klemmer fortsatt armen til naboen. Fyren er også blek som melk. Han snur sakte hånden sin under min og legger noe lite og kaldt oppi.