Plankekjørerne

By on August 20, 2014

Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veiene med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok – det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse timberveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brent. Han tar hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham.

Dette livet, denne evindelige brennevinsdrikkingen gjør dem naturligvis rent dyriske; og plankekjørerne er ikke sjelden utskuddet fra de bygdelag som er utskjemt av naboskapet med byen. Sin selskapelige oppdragelse får de på kipper og hvilesteder, sammen med omstreifende fantepakk og bermen i byene; kalkegutter og slakterlømler som gir fiffkavaleren på Trinserudsalen og lignende danseboder, er det uoppnåelige mønster for den yngre plankekjørende slekt i tale, manerer og levemåte. Sin litterære kost søker plankekjøreren i toskillingsviser som selges av kurvmadammene på gatehjørner og under trapper, og som besynger mord og drap, innbrudd og fryktelige hendelser. Og likevel kan det hende en kold måneklar natt, når plankekjøreren drar til byen med sitt lass, at man får høre en ren, opprinnelig melodi, liksom kjenne eimen av våt, vårlig gromuld. Men når han tomreips reiser hjem igjen, er det brøl og beljing. I flokk og følge huier og skriker de og slår på hestene, som sanseløst farer av sted i mørket. Sledene slingrer hit og dit, alt i ett velter en, og merker, krittstreker og tall på hatter og gråkjoler blir visket ut i snefonnene. Rett som det er, setter en hest ut fra veien, og svinger inn til en gård eller hytte hvor det er brennevin å få, – for av lang vane kjenner de forfriskningsstedene likeså godt som sine herrer. Disse sjofle sjappene merker en på lang avstand på det oppkjørte puddersukkeret i veien.

Jeg minnes et besøk på et slikt hvilested.

Utenfor Borrebekken står hest ved hest for plankelass og tomsleder; noen av dem har en dott tørt høy å tygge på, og sauer og geiter som hører til huset, gnasker med dem. Fjellbønder, som har tatt hvil her med varski-lassene sine, bringer litt avveksling i ensformigheten med sine maleriske drakter og særmerkte skikkelser og ansikter; de sitter rundt en rød- og blåmalet tine og er i lag med nisten under åpen himmel. En og annen kjører har vært nede ved bekken og vannet hesten sin, han trenger seg frem gjennom myldret av sleder og hester, som han skjennes og bites med. Andre viser seg bare i svalen, eller stikker hodet ut av stuedøren for å glo efter sine firbente kamerater.

Inne myldrer det av kjørere, edrue og drukne. Noen av det siste slaget trenger seg sammen omkring skjenken, som ikke er annet enn et stort skap i det ene hjørnet av den lange lave stuen; en lang, tørr kjerring står og skjenker ut blåhvit, osende finkel av en klunkeflaske i et halvpelmål som er brunsvart av elde og flittig bruk. I det andre hjørnet durer det i en glohet kasse av en ovn, og det stinker og damper av snesokker og gråkjoler på karene som sitter eller ligger og drar seg på ovnsbenken. Langs bordet under det eneste vinduet i stuen sitter noen og tømmer halvpel efter halvpel uten å mæle et ord; andre drikker og prater om bordskrivere og planketylvter, om kversill og grosserere, om bakhun og kverke, om Blakken og Borka; og atter andre spiller kort.

“Far min,” sa en kjørekar – han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og brautende – “far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med kortleiken. Han skulle ha ‘n for et tjau daler, om han var god for å løfte ‘n, og faen salte mitt liv, satte inte karen ryggen under vomma på ‘n og løfta ‘n som en vott, det gjorde ‘n! For det var figgur til kar gett, – ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se. Men det var ute med Gamle-Blakken da. Gubevars, da ‘n var ung – slik gamp, skjønner du, har aldri gått for plankelass på Strømsveien; for når han sette beina i bakken, så faen salte meg, sto ‘n inte som han var mura! Trur du det kanskje inte, gutten min. Du kan gjøra som du vil – men om føret var så skralt at det skrapa ner-på steina, så dro ‘n plankelasset fram. Ja det var faen til gemytt i den gampen. Men det var forbi med ‘n da gammeln solgte ‘n; for kversilla tok ‘n så reint overstadig, så det låt i bringa på ‘n som i ei tom brennevinstønne; og så hadde ‘n knippa, måtru – bakbeina på ‘n var så stive som en skukustol.”

“Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?” svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. “Hu dro sine tre tylvter, og væl så det kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel. Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett. Er det inte sant, så la Herren meg aldri drekke en dram mer i mi ti’! Om jeg var så full som ei kaje og skreik og husserte verre enn en gråbein – for du veit en må ha seg en dram til nø’tøft – så neiggu om a gikk fortere for det. Og der vi skulle hvile, der gikk a inn, og fekk a inte fôret sitt, så fant a det sjøl der det var å finne, om så inte je hadde høystrået. Slik merr fins inte i verdens rike. Meyer har a inte bære sjøl – neiggu har ‘n ei da!”

Slik ble de sittende og legge ut om hestene sine; de var rent på gråten av rørelse somme tider, og rett som det var, holdt de på å ryke i hop, når den ene ikke riktig ville tro på det den andre fortalte om sin hests enestående dyder.

I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt oppe ved bordenden og spilte kort. Han gjorde sitt beste for å skaffe fred og forståelse. For å virke mer inntrengende i den retning, og fordi han hadde lyst på en dram selv også, ropte han på datteren i huset, som hadde avløst moren i skjenken, og ba henne bringe brennevin. Men hun var beleiret av en flokk som sto på farten og drakk avskjedssuper, og hørte ham ikke.

“Jomfru, jomfru!” ropte han den ene gangen efter den andre, “la vårs få en pel akkevitt!”

“Slike jomfruer gjør vi ‘ta toskjellings bakhôn,” kom det fra den halvfulle kjøreren, han som hadde holdt lovtalen over Borka. Han satt og flirte svinepolisk over knotingen til artilleristen.

“Jaggu er a ei dokke for deg likevel,” sa han som holdt på Blakken, han reiste seg og gikk bortover mot piken som endelig kom med brennevinet.

“Å neste lørdagsaften så kommer jeg til deg, å da har jeg talsmann med meg; å la meg nå se at du steller deg bra å holder deg løstig og gla’ – sa’o -,”

snøvlet han, trampet takten med føttene og nærmet seg med allslags forlibte og nærgående fakter.

“La gu’dotter mi i fred!” sa hallendingen, som satt mellom kortspillerne.

“Gu’bevars, Baskerud’n, ta inte så hardt på vei; je er bare litt spøkefull,” sa plankekjøreren blid, og fortsatte sin hylding på en slik måte at den feirede uavbrutt måtte frabe seg den. Men så reiste hallendingen seg under en stans i kortspillet, tok tak i ham med den ene hånden og satte ham ned på en stol så den røk i stykker under ham.

“Du lyt fara åt som folk, elles får du med meg å bestelle,” sa han med eftertrykk.

“Det skulle rø’e faen ha no med han å bestelle! Men inte for det, je har kanskje lagt likså god kar på ryggen, og væl så det,” mumlet kjøreren mellom tennene, da hallendingen snudde ryggen til.

Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete selskapet. På bordkjørervis holdt de de skitne, krøllete og medtatte kortbladene sammenbøyde inne i hånden, men likevel kikket de i kortene, både seg imellom og i hallendingens, gjorde miner og tro hverandre på føttene. De sa ikke stort mens de spilte, slo bare kortene i bordet, nu og da med et lite ord, eftersom spillet krevde det:

“Du gir.”

“Labola, beis og spell!”

“Kom med penga!”

“Sett på, eller gå ta spellet!”

På latterskrallene og banningen kunne en høre hvordan lykken snudde seg.

Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han hadde rensket dem alle tre.

“Hosdan i helvete henger detta i hop?” utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. “Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm! Je mener faen sjøl står i korta, je!”

“Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?” spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin mektige høyde.

“Je trur inte anna,” svarte bordkjøreren. “Men er det da inte reint forsett! Her har je sitti med goe kort den eine kula etter den andre, og inte kommi ut. Hadde je inte både beisen og spellet forrige gangen kanskje?”

“Spar-esset, veit je.”

“I helvete hadde du spar-esset!” svarte en av de andre, som var blitt godt på en kant; “så du inte at spar-esset datt i golvet og blei så rent avreid at det inte var nyttendes?”

“Tøys og tull, je hadde beisen,” sa hallendingen. “Dere så jo je hadde halv trompmarjas? Je satt med spar-dama på handa, og kongen lå på stokken, så fekk jeg labola attpå; så måtte je vel ha vønni ut da, skulle je tro.”

“Nei så faen klore meg om du hadde vinni ut!” svarte kjøreren. “Du hadde att tre streker, hadde du. Hosdan kunne du ha kommi ut da?”

“Ryk til helvete, din rakker!” ropte hallendingen, og nu tok sinnet ham. “Hadde je att tre streker, Krestjan?” spurte han den tredje av medspillerne sine, som hadde sittet og stirret sløvt frem for seg, og ikke mælt ordet under hele oppgjøret.

“Jaggu hadde du,” fór denne opp, – “ja faen hogge den som det hugser! Men rarest var det med ‘n Anders, som hadde slike stående kort – som det var seendes ut til – at inte han kom ut. Kanskje du har slumsa brennevin over streka dine du, så du har vørti av med dom på den visen?” føyde han truende til. Så satte han i: “O brennevin, vår trøstermann, sann! Lae-lae-lae-lae! Vi bruker deg imens vi kan, san! Laelae! Laelae!”

“Hold kjeft, din fyllehund!” ropte hallendingen. “Kanskje du trudde du skulle vønni ut den siste kula og?” spurte han den kjøreren som først bød til å krangle.

“Jaggu tenkte je på det. Hvem dævelen kunne veta du skulle kaste ruteresset og holde att spar-dama, så mye spar som det alt hadde gått?”

“Det kommer seg ta det at je kan spelle je, ser du,” ertet hallendingen.

“Je har, dævelen skrape meg, spelt kort før i dag, je au, skal je la deg veta, din nesegris!” sa kjøreren sint; “men når faen er ute, så er ‘n ute, enten han kommer fra helvete eller fra Ha’land!”

“Faen?” sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. “Faen? Je visste inte av at han hadde vært ute sia i fjor. Da var ‘n ute om julekvelden, hørte je.”

“Å sier du?” sa kjøreren – det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne få hallendingen til å glemme ukvemsordene. “Va ‘n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?”

“Det bar til så at han reiste nordetter,” svarte artilleristen.

“Men hosdan bar det til at han reiste nordetter da?” spurte plankekjøreren ivrig.

“Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så,” sa artilleristen og hostet; “men je er så full av krim og kulde at je mest inte får opp kjeften.”

“Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke,” sa plankekjøreren, og skjenkte i av den halvpotten hallendingen hadde bestilt til trøst og husvalelse for sine ribbede spillebrødre, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:

“O søde klare brennevin!
du er min livsens mellemsin,
du er mitt hjertes fogdrial,
mitt blekk, min penn, min lindrial – al – al!”

Da han var ferdig, rakte han glasset til artilleristen. Denne ble rørt over så meget oppmerksomhet; han ville ikke være mindre høflig, og forsøkte gang på gang å reise seg. Men han hadde gått på rangel hele dagen, så tingen var ikke så grei, og han klarte det ikke før en kom til å stødde oppunder.

“Har du knippa? Du er jo så stiv i bakbeina som et båsnaut,” sa kjøreren. “Se der har du drammen din, og vælmålt er ‘n; ta så munnbittet mellom tennene og la kjeften tråve.”

“Takk som byr,” sa soldaten. “Gledelig jul like til påske! Skål!”

“Det skal mye pepper til å fylle ei merr,” sa plankekjøreren med et grin, da han så artilleristen stikke halvpelmålet ut til bunns. “Men la vårs nå få høre hosdan det bar til med faen.”

“Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran. Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte ‘n noen kammerater. Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien – og så skulle dom drekke avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø’tørft. Dom gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram til trea dag jul. Men dom sleppte’n inte før klokka var seks, og da hadde’n inte att flere penger enn tre mark og nitten skjelling. Så labba ‘n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var ‘n au, måveta, men enda var ‘n god for å holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde ‘n da fått dradd seg oppover Sinsenbakken. Der kom det kjørendes etter ‘n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest føre.

“Å skal du hen?” spurte mannen.

“Je? Je skal nok til Solør, je far,” svara ‘n.

“Dit skal je au, og det i kveld,” sa mannen.

“Skal du dit i kveld? Du kjører fort au da. Andre bruker et par dager, og væl så det, om dom har hest sjøl.”

“Å ja, men je har slik aparte fresk hest je,” sa mannen. “Sett deg i, skal du få fri skyss, og fresk skyss au,” sa ‘n.

Jaha, han takka tel, og sette seg oppi, og så fauk dom av gårde så han hadde nok med å holde aua oppe. Dom gjorde inte veien lang, de kara. Da det lei på kvelden, så sa mannen: “Nå er du ved hjemmet ditt,” og da artilleristen fekk opp aua rektig, og fekk sett seg om, så så ‘n det at han var utafor gården til far sin, og han til å takke for skyssen det beste han hadde lært. Men da dom skulle skilles, så spurte ‘n:

“Å skal du hen, du da?”

“Å je,” sa mannen, “je skal bort i grannegården her og holde over ryggen på ei jente.”

“Ja så,” sa artilleristen. “Skal du det.” Han tenkte inte no ved det han, for han var tung i hue både av fylla og etter reisa; men da han kom inn i stua, slo klokka ni, og det var med det samma dom skulle setta seg til bords og ta på med julegrauten.

Andre dagen fortalte ‘n for fresk skyss han hadde fått, og så sa ‘n det som mannen hadde sagt da dom skiltes, om at han skulle til grannegården og holde over ryggen på ei jente.

Dom undres på hå det kunne væra for en kar, og trudde mest det måtte væra en skøyer ta disse lastehandler-fullmaktene eller flisefutene, som farer over bygda der oppe. Men best dom satt slik og funderte på detta, kom dom i hau at det var ei jente borti grannegården som var med barn, og med det samma kom det inn en og fortalte at budeia hadde fått en unge om natta; den hadde hu tatt livet av med ei øks og lagt i grisetrauet. Så skjønte dom hå det var for en kar som hadde reist nordetter. Det var faen sjøl.”

“Fy, detta var fælt ti gjerning. Men inte ville je kjørt med ‘n,” sa den ene kjøreren som hadde vært så ivrig for å få soldaten til å fortelle. “Men hosdan fekk dom faen ut igjen?”

“Det veit je faen inte,” svarte artilleristen. “Je har inte hørt anna enn at han reiste stabbeint til helvete att, da han var ferdig.”

“Ja, men han pleier væra vrang å få ut att. Mang en prest rår mest inte med ‘n, når ‘n hogger seg rektig fast,” ble planekjøreren ved.

“Det trur jeg væl,” sa en annen. “Når det er slik en skarveprest som oppi bygda deres, så gjør nok faen det han vil. Nei, réal kar må det væra, han må inte væra fôra med bresk og bakhôn, og inte fara med filler og fanteri, den som skal mane faen. Svarteboka må ‘n skjønne likså godt som kakjisma, og væl så det.”

“Det var sant det, Anders Smestadbakken,” sa artilleristen. “Je har hørt giti en prest som var kar til det. Det var Røykenpresten. Morbror min fortalte det, for han var på Branes og i Røykenbygda den tia. Han hadde svarteboka, og han kunne lesa i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne løse og binde på én gang. Gu’ bevars for mann det var, både til ålegge ut og til å mane faen! Det var en gong mens ‘n morbror var sånn en framslenging, så var han med ‘n en søndags efta ne-på Tangen hos en som faen dreiv slikt et forskrekkelig spell med – det var nok en kjøpmann, trur je. Det hadde vært en bråta der, både med prester og andre som hadde prøvd seg med ‘n det beste dom kunne; men det var inte råd skapt, for faen blei verre og verre med hver dag. Til sist så sendte dom da bu ‘etter Røykenpresten. Det var enda litt utpå høsten i verste høstbløyta. Ja, han kjørte til Gullaug i Lier og sette over Dramsfjorden til Tangen om søndags eftan, og ‘n morbror var med. Men aldri før var han kommet inn der, før det tok på å hvine og pipe i hver evige veggsprunge. Men så sa Røykenpresten: “Det hjelper ikke at du piper, du får flytte.” Og inte før hadde ‘n sagt det, så fór faen opp igjennom skorsteinspipa som en svart røyk, og det var mangfoldige mennesker som så ‘n. Så blei det rolig da, måveta, og presten sette over fjorden igjen og kjørte himover. Men da han var kommet et støkke opp i Gullaugkleiva, blei det mørkt, og aller best dom kjørte – han morbror gikk enda utmed, – så ryker karjol-akselen tvert av på to steder, så hjula trilla nerover kleiva.

“Hå hå, er du slik kar!” sa Røykenpresten, “så skal du pine død også få noe å bære på. – Sett deg på, Per, og hold deg vel fast,” sa han til ‘n morbror.

Og da kan det vel hende det gikk; så snøgt er aldri noe menneske kommet fra Bakken til Grini. For det sa ‘n morbror han gladelig skulle gå til tings og dø på, at dom fór mere bort igjennom været som på ei skjekte enn dom holdt seg etter veien. Men når dom holdt seg til marka en liten stubb, så spruta søle og gnister om øra på dom, så dom så ut verre enn faen sjøl da dom kom fram til prestegården.

“Nå skal du ha takk for skyssen, gutten min,” sa Røykenpresten – en kan nok veta hvem det var han sa det til; “men gå nå efter karjolhjulene mine i Gullaugkleiva og sveis akselen du brøt i stykker, så kan vi være kvitt for denne gang,” sa ‘n og han morbror hadde inte fått opp den eine sælapinnen engong, så var karjolaksenen som da dom reiste av gårde med ‘n. Men det lukta svovel både av hesten og karjolen visst over tre veker etter.

Men så var det sia en gong han morbror tente på Huseby i Lier, at faen holdt slikt leven på Stor-Valle hos ‘n Åge Sandaker, at dom nesten inte kunne få fred for ‘n hverken natt eller dag. For denna Åge Sandaker hadde selt sjela si til ‘n har je hørt; visst er det at det fans inte slemmere kropp på mange mil. Dom sa at faen hjelpte ‘n med allting, og hele bygda lå ‘n i krangel med. Men så var det ei natt han morbror kom kjørendes med et plankelass fra Svangstranda, og da han kom forbi Stor-Valle, så hørte ‘n at det var folk inne der; dom slo i bordet og var usams. Han stana og lot hesten hvile litt for moro skyld, for han tenkte det alltis kunne bli slagsmål; men så med ett fekk ‘n se så skjellig at faen sto med beina i takgluggen og bøyde seg ner til stue-vindøyet, og han var så lang at han måtte slå bukt på seg, så han sto kroket som en feleboga. Men rett som det var, tok ‘n til å dundre på vindusposten så ‘n morbror blei reint fælen, for det var akkerat som tora skulle skrelle, og ‘n morbror slo på og kjørte alt det han orka.

Så var det en annen gong dom spelte kort der og bante og turnerte. Det gikk så reint gæli med de andre, men Sandaker’n vant den eine kula etter den andre, og han spelte dom mest til fant. Rett som det var, datt det ner et kort på golvet for en av dom, og han bøyde seg ner og skulle ta det opp; men så fekk ‘n se at faen satt under bordet og hjelpte Sandaker’n, og kloa hadde ‘n slått om bordfoten. Så sendte dom bu’ på Røykenpresten, og han kom på timen, for han var inte sein til å komma avsted når han skulle mane. Han tente to kjerkelys og sette dom på bordet. Inte før hadde ‘n begynt å lesa opp, så slepte faen bordfoten og kasta kortleiken etter presten, så arg var ‘n.

“Tenker du å få meg ut, Krestjan Svartserk?” sa faen. “Du er en tjueradd, for du har støli et trådnøste og en brødskalk.”

“Trådnøstet tok jeg for å bøte min brok, og brødskalken for å stille min hunger,” svarte presten og mante igjen. Men faen ville inte ut. Så tok presten til å mane og mane så det begynte å brake og knake i faen, for det braut ‘n for hardt.

“Får je lov til å gå gjennom pipa?” sa faen.

“Nei,” svara presten, for hadde ‘n fått lov til det, hadde ‘n rivi med seg taket med det samma kanskje.

“Får je lov til å gå gjennom pipa?” sa faen.

“Nei, her skal du ut, min mann!” sa presten og bora et lite hol på vindusblyet med ei stoppenål. Og der måtte ‘n ut, enten han så peip eller låt, men ut måtte ‘n.

Så var det stilt ei stund. Men mot den tia han Åge skulle til å dø, begynte faen å grassere igjen i Lier, og det både på Stor-Valle og annensteds. Ved det leite var det ei jente i en plass under Linnes som hadde fått en lausunge. En søndags efta som hu sto på Vikerbrua og kopte og glante ner i vannet, kom ‘n til a som ei stor svart bikkje og slikka a på handa, og med det samma kasta hu ungen til elvs. – Og på Stor-Valle blei ‘n reint desperat gælen, – og det var nå inte å undres på, for han gikk der og venta det eine året etter det andre på at ‘n Åge skulle slokne; men han Åge levde like ratt han, og på slutten trudde folk mest at han hadde snytt faen au. Ja det var mye til kar, den Åge, men styggere mann skulle ingen ha sett. – Nå ja, dom visste inga anna råd da enn å sende bu’ på Røykenpresten. Da han væl var kommet inn og hadde sagt godkveld, så skulle ‘n setta seg ner på en stol. Men i det samma kom det én og nappa unna ‘n stolen, så hele presten datt i golvet. “Kom med en tom brennevinsbuttel mor,” sa presten – for nå var han blitt sinna – og da han hadde fått buttelen, tok han til å mane og mane så det ordentlig krak i alle dom som i stua var. Og aller best det var, kom faen inn gjennom nøkkelholet, og så krøp ‘n og peip og vispa med rumpa som ei bikkje bortover golvet til Røykenpresten, og ner i brennevinsbuttelen måtte ‘n. Da han væl var kommen neri, slo presten i en kork, og så sa ‘n: “nå skal du, faen gale meg, være min gris!”

Sia den ti’ fornam dom inte noe til faen på Stor-Valle.”

“Det var sugg til prest,” kom det fra en av kjørerne.

“Ja, men Akerspresten han var bedre likevel,” sa en annen, “for faen blei så redd da han fikk se ‘n at han tok tråvet med det samma. Det var inte langt unna det hendte, skal je tru; der han holder nevan sin, denna Hal’andsbonden, står det fire merker i bordskiva etter klørne hans.”

“Å er det du sier?” spurte artilleristen ivrig og glodde på bordskiven. “Har faen vært her det har je aldri hørt. Detta får du fortelle vårs, sia vi snakker om ‘n likevæl.”

“Kan så,” svarte kjøreren; “folka i huset er gått ut, ser je; for en skal inte tala om tau og strikke i hengt manns hus, sier dom for et gammalt ord. Det bar til slik da at det satt noen kjørere her og spelte kort og tok seg en halvpel iblant når dom kunne trenge det, og væl så det kanskje. Enten mannen var med eller inte, det skal je inte kunne si for visst, men je trur nok han gikk tel og fra mellom brennevinsskapet og kortleiken. Men så kom det inn en med lovotter på; først satt ‘n og så på litt, og så så ‘n i korta. Sia tok ‘n et slag med dom, og drakk med dom gjorde ‘n au. Men åhan tok i, eller å han gjorde, så hadde ‘n lovotta på. Så skulle dom ha seg litt mat da, for det hadde nå mest gått på brennevin før om kvelden. “Men i Jøssenamn, eter du med votter på au du da?” sa en ta dom, for dom var nå liksom litt arge på ‘n for det han hadde tatt dom så stygt. I det samma hogg faen nevan i bordet så klørne satt tvers igjennom. Så skjønte dom ådet var for en sugg dom var i lag med, og så sendte dom bu’ etter presten i Aker; men da han kom, måtte faen ut, for han syntes at presten var mye styggere enn han sjøl var.”

“Fløtt på fingra dine du, så vi kan få se merket i skiva,” sa en av kjørerne som hadde spilt kort med hallendingen, og ga ham et skubb på armen.

Det gikk en truende sky over hallendingens ansikt, men han flyttet rolig på hånden. Kjøreren så efter, men fant ikke noe merke.

“Tar du bort merket au? Han Anders sa jo det sto under nevan din. Hå, hå! får je se klauvene dine,” sa han med et stygt grin, og tok efter hendene på hallendingen; en av de andre grep lyset og ga seg til å kikke efter føttene hans under bordet. Men da reiste hallendingen seg og slo knyttneven i bordskiven så den sprakk endimellom.

“Ja du skal få se klauvene mine, og Di skal få kjenne dom au, koper!” ropte han og holdt den brede knokete neven sin opp under øynene på dem. “Ut, på dør, Di skal inte vara i hus med folk, merraflåere som Di er! Ut sier je!” ble han ved, og slengte døren opp på vidt gap.

“Trur du kanskje vi er redd deg da, suggen?” ropte en av dem. “Nei, inte om du så hadde klør som herifra og til Gjelleråsen heller! Hei, nå skal du pine dø’ i heisen, du au!” Han gjorde et hopp bort imot hallendingen og knipset ham under nesen.

Hallendingen svarte ikke et ord, han tok bare karen i nakken og satte ham hodestups ut på gården. Artilleristen tok parti med plankekjørerne. Da de røk på hallendingen, lurte han seg bak på ham, tok tak i akslene hans, satte kneet mot ryggen og prøvde å bryte ham over ende. “En om én, og to om faen!” skrek han; men da hallendingen merket knepet, samlet han all sin overordentlige styrke, flyttet høyre fot frem og satte krumrygg, grep bak seg og tok tak i benene hans og kastet ham, med et bråkast av overkroppen, på hodet over seg ut gjennom døren. De to andre tok han i strupen en med hver hånd og hev dem baklengs efter.

Under dette levenet ble kjøkkendøren åpnet; konen i huset, datteren og et par andre kvinnfolk kikket inn, skremte og nysgjerrige.

“Du rydder stua du,” sa konen.

“Je er nødt til det,” svarte hallendingen. “Når en inte får vara i fred for kleggen, så lytt en viske ‘n ta seg.”

“Ja je skal viske deg, enten du så er faen sjøl eller mor hass!” sa en av kjørerne, han kom inn igjen sammen med artilleristen, blodig i ansiktet. Han prøvde å drive til hallendingen med et stykke av en bendestang, men hallendingen bøyde behendig unna for slaget, slo igjen døren og rev standen ut av hånden på kjøreren.

“Du er nok en hardhaus, men nå skal vi prøve skallen din,” sa han; i det samme tok han karen i akslene og kjørte ham mot døren med slik kraft at han med et brøl fór ut gjennom dørspeilet, som ble splintret i mange stykker.

“Jaggu trur je det er sjølve faen; for da je braut på’n var det som je braut på en bastu-vegg!” sa artilleristen, han tok til bens ut gjennom kjøkkenet.

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*