Mumle Gåsegg

By on February 19, 2014

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.

“Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden,” sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.

“Ja, kom til meg imorra!” sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.

Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin – der lå han.

“Der har du landskylden,” sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.

Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.

“Hva skal jeg gjøre nå?” sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme inn.

Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det oppett alt sammen.

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*