Mumle Gåsegg

By on February 19, 2014

Det var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort som et mannshode.

“Jeg så det først,” sa den ene.

“Jeg så det likså tidlig som du,” skrek den andre.

“Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det,” svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre.

Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne fantord for.

“Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller,” sa hun som lå og ruget; “men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det mumler: “Sild og velling, graut og mjølk” inni det alt i ett,” sa hun; “nå kan du ligge i åtte daer, så skal vi byttes til å slepe føa i deg.”

Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på “sild og velling og graut og mjølk”, og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var “sild og velling og graut og mjølk”. Så kalte de ham Mumle Gåsegg.

Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger. “Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne byttingen krøp ut av eggeskallet,” sa en av dem, og da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.

Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle gjøre mer.

“Du får plukke ut den steinen av åkeren,” sa mannen; “du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg.”

Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. “Slik en arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en visste ordet av det,” sa han.

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*