Mestermø

By on August 18, 2014

Det var en gang en konge; han hadde flere sønner, jeg vet ikke riktig hvor mange det var, men den yngste av dem hadde ingen ro på seg hjemme, han ville med nød og makt ut i verden og prøve seg, og det måtte kongen da langt om lenge la ham få lov til.

Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; “når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til,” sa han. “Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg.”

“Jammen er det en snill husbond også,” sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua. Der hang en kjel på veggen og kokte, men kongssønnen så ingen varme under. “Skal tro hva som er oppi den?” tenkte han, og dyppet hårluggen nedi; så ble hårene som de skulle være av kobber alle sammen. “Det var en snodig suppe det! dersom en smakte på den, ble en gild om truten,” sa gutten, og dermed gikk han inn i det rommet som var nest ved. Der hang også en kjel på veggen og putret og kokte, men varme var det ikke under den heller. “Jeg får prøve den også,” sa kongssønnen og stakk luggen nedi; så ble den som sølv. “Så dyr suppe har de ikke i min fars gård,” sa kongssønnen, “men det spørs nå hvordan den smaker,” og dermed gikk han inn i det tredje rommet. Der hang også en kjel på veggen og kokte, og kongssønnen fikk da hug til å prøve der også; så dyppet han luggen nedi, og så ble han så blankt forgylt at det skinte i den. “Verre og verre! sa kjerringa, hun skulle si: Ære være!” – sa kongssønnen; “men koker han gull her, skal tro hva han så koker der inne?” Det ville han da se, og gikk inn gjennom døren til det fjerde rommet. Der var ikke noen kjel å se, men hva manns datter hun var, så hadde kongssønnen aldri sett maken hennes i sine levedager før, så vakker var hun.

“Å i Jesu navn, hva vil du her da?” sa hun som satt i benken.

“Jeg har stedd meg i tjeneste her i går,” sa kongssønnen.

“Gud bære deg for sted du er kommet til å tjene på da!” sa hun.

“Å, jeg synes jeg har fått en snill husbond jeg,” sa kongssønnen, “han har ikke gitt meg tungt arbeide å gjøre i dag; når jeg får måket stallen, har jeg gjort fra meg.”

“Ja hvordan vil du bære deg at med det?” spurte hun. “Dersom du måker som folk bruker, så kommer det ti rokoer inn for hver én du kaster ut. Men jeg skal lære deg hvordan du skal bære deg at: du skal vende rokoa opp og ned og måke med skaftet, så fyker det ut av seg selv alt sammen.”

Ja, det skulle han passe på, mente kongssønnen; og så ble han sittende der inne hele dagen, for det ble snart så mellom dem at de ville ha hverandre, han og kongsdatteren – og så var vel den første dagen han tjente hos risen, ikke lang for ham, det kan en nok vite.

Men da det led mot kveld, sa hun at nå var det best han fikk måket ren stallen, før risen kom hjem, og da han kom bort i stallen, hadde han lyst til å prøve om det var riktig som hun hadde sagt, og så tok han til å måke slik som han hadde sett stallkarene hos far sin gjorde; men det kan det vel hende han måtte holde opp med, for da han hadde måket en liten stund, hadde han nesten ikke rom til å stå der. Så gjorde han som kongsdatteren hadde lært ham, han vendte rokoa og måkte med skaftet, og så var det ikke et øyeblikk før stallen var så ren som den skulle vært skurt. Da han hadde gjort det, gikk han inn igjen i den stua som risen hadde gitt ham lov til åvære i, og der gikk han opp og ned på gulvet og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene.

“Har du måket stallen?” spurte risen.

“Ja nå er den ren og ryddig, husbond,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, og la ut i stallen; men så var det som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø, for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen.

“Mestermø? Hva er det for en ting, husbond?” sa kongssønnen, han slo seg så dum som et naut, “den skulle jeg ha moro av å se.”

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Den andre morgenen skulle risen ut med geitene sine igjen. Så sa han til kongssønnen at den dagen skulle han hente hjem hesten hans som gikk oppi heia, og når han hadde gjort det, kunne han hvile seg resten av dagen; “for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” sa risen igjen. “Men går du inn i noen av de rommene jeg talte om i går, så vrir jeg hodet av deg,” sa han, og så reiste han avsted med geiteflokken.

“Jammen er du snill husbond også,” sa kongssønnen; “men jeg vil nok inn og snakke med Mestermø likevel jeg, kanskje hun likså tidlig tør bli min som din,” og så gikk han inn til henne.

Hun spurte ham da, hva han skulle gjøre den dagen.

“Å, det er ikke farlig arbeid, skal jeg tro,” sa kongssønnen; “jeg skal bare opp i heia etter hesten hans.”

“Ja, hvordan vil du bære det at med det da?” spurte Mestermø.

“Å, det er vel ikke store kunsten å ri hjem en hest,” sa kongssønnen; “jeg tenker vel jeg har ridd så frisk hest før.”

“Ja, det er nok ikke så lett en sak enda å ri den hesten hjem,” sa Mestermø; “men jeg skal lære deg hvorledes du skal gjøre. Når du får se den, kommer den så ild og luer fraser ut av neseborene på den, som du skulle se en tyrilyse; pass så vel på og ta bikselet, som henger der borte ved døren, og kast like i kjeften på den, så blir den så spak at du kunne styre den med en tvinnetråd.”

Ja, det skulle han nok komme i hug, og så satt han der inne hos Mestermø hele dagen igjen, og de snakket og pratet både om det ene og det andre, de to, men først og sist var det nå om hvor gildt og herlig de skulle ha det, når de bare kunne få hverandre og komme vel ifra risen; og kongssønnen hadde nok glemt både heia og hesten, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på det, da det led mot kvelden, og sagt at nå var det best han la etter hesten, før risen kom.

Det gjorde han da, han tok bikselet som hang i kroken, og strøk opp i heia, og så var det ikke lenge før hesten møtte ham, så varmen og røde luer sto ut av neseborene på den; men så passet gutten snittet sitt med det samme den kom imot ham med gapende kjeft, og kastet munnbittet like i gapet på den, og så sto hesten så tolmodig som en lamunge, og det var ikke store saken å få den hjem på stallen da, skal jeg tro. Så gikk han inn i stua igjen og ga seg til å tralle og synge.

Så kom risen hjem med geitene til kvelds. “Har du hentet hjem hesten fra heia?” spurte risen.

“Ja, jeg har det, husbond; det var morosam hest å ri på, men jeg red like hjem og satte den på stallen likevel jeg,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen. Han ut på stallen; men så sto hesten der, som kongssønnen hadde sagt. “Du har visst talt med min Mestermø; for det har du aldri suget av ditt eget bryst,” sa risen igjen.

“I går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag er det samme snakket; – å Gud velsigne husbond, han ville vel ikke vise meg den tingen vet jeg; for den skulle jeg ha riktig moro av å se,” sa kongssønnen, han slo seg like dum og uvettig igjen.

“Å, tidsnok får du se henne,” sa risen.

Tredje dags morgen skulle risen ut i skogen med geitene sine igjen. “I dag skal du til helvete og hente brannskatten,” sa han til kongssønnen; “når du har gjort det, kan du hvile deg resten av dagen, for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite,” og så reiste han.

“Ja, så snill husbond du er, så er det fule arbeid du setter meg til likevel,” sa kongssønnen; “men jeg får vel prøve om jeg kunne finne Mestermøen din; du sier vel hun er din, men kanskje hun torde si meg hvordan jeg skal bære meg at, enda,” og så gikk han inn til henne.

Da nå Mestermø spurte hva risen hadde satt ham til å gjøre den dagen, fortalte han at han skulle til helvete og hente brannskatten.

“Hvordan vil du bære deg at med det?” sa Mestermø.

“Ja, det får nok du si meg det,” sa kongssønnen, “for i helvete har jeg aldri vært før, og om eg visste veien, så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kreve heller.”

“Å ja, jeg skal nok si deg det; du skal gå til fjellet her bortunder heia og ta den klubba som ligger der, og knarte på bergveggen,” sa Mestermø. “Så kommer det ut en, så det gnistrer av ham; ham skal du si ærendet ditt, og når han spør deg hvor mye du skal ha, sier du: så mye jeg kan bære.”

Ja det skulle han nok komme i hug, sa han og så satt han inne hos Mestermø hele dagen, like til det led mot kvelden, og han hadde gjerne sittet der til nå, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på at han nok fikk avsted til helvete etter brannskatten, før risen kom.

Han måtte da i veien, og så gjorde han akkurat som Mestermø hadde sagt han skulle gjøre; han gikk bort til fjellveggen og tok klubba og knartet på. Så kom det ut én, så gnistene fløy både av øyne og nese på ham. “Hva vil du?” sa han.

“Jeg skulle nok hit for risen og kreve brannskatten,” sa kongssønnen.

“Hvor mye skal du ha da?” sa den andre igjen.

“Jeg krever aldri mer enn jeg orker bære med meg, jeg,” sa kongssønnen.

“Det var vel du ikke skulle ha et hestelass,” sa han som kom ut av fjellveggen. “Men kom nå og bli med meg inn!”

Det gjorde kongssønnen, og der fikk han vel se gull og sølv, kan du tro; det lå inne i berget, som steinhauger i ur, og så fikk han en bør så stor han kunne bære, og med den gikk han sin vei.

Da nå risen kom hjem med geitene om kvelden, gikk kongssønnen inne i stua og trallet og sang igjen, liksom de to andre kveldene.

“Har du nå vært i helvete etter brannskatten?” sa risen.

“Ja, jeg har nok det, husbond,” sa kongssønnen.

“Hvor har du den henne da?” sa risen igjen.

“Gullsekken står der borti benken,” sa kongssønnen.

“Det vil jeg se på!” sa risen, han la bort til benken; men så sto sekken der, og det så full, at gullet og sølvet drysset, bare risen løste på sekkebåndet. “Du har visst talt med min Mestermø,” sa risen; “har du det, vrir jeg hodet av deg.”

“Mestermø?” sa kongssønnen; “i går snakket husbond om denne Mestermøen, og i dag snakker han om henne igjen, og forrige dagen var det samme snakket. Jeg skulle ønske jeg fikk se den tingen, jeg,” sa han.

“Ja, ja, bi til i morgen, så skal jeg selv være med deg til henne,” sa risen.

“Å takk skal husbond ha! men det er vel bare skam,” sa kongssønnen.

Dagen etter tok risen ham med seg inn til Mestermø.

“Nå skal du slakte ham og koke ham i den store digre kjelen du vet vel. Når du så har soddet ferdig, kan du snakke til meg,” sa risen, han la seg til å sove i benken, og rett som det var, snorket han så det dundret i fjellet.

Så tok Mestermø en kniv og skar gutten i veslefingeren og dryppet tre blodsdråper på krakken; så tok hun alle de gamle filler og skosåler og alt det utøy hun kunne få fatt på og hadde opp i kjelen; og så fylte hun et helt skrin fullt med malet gull, og en saltstein og en vannflaske som hang ved døren, og et gulleple og to gullhøner tok hun også med seg, og med det reiste hun og kongssønnen avsted fra risegården det forteste de kunne; og da de kom et stykke på veien, kom de til et hav; siden seilte de – men hvor de fikk skipet fra, har jeg aldri fått spurt.

Da nå risen hadde sovet en god stund, tok han til å strekke seg på benken, der han lå. “Er det snart kokt nå?” sa han.

“Nyss kommet i kok!” sa den første blodsdråpen på krakken.

Ja, så la risen seg til å sove igjen, og så sov han en lang, lang stund. Så snudde han litt på seg igjen.

“Er det snart kokt nå da?” sa han, han så ikke opp – det gjorde han ikke første gangen heller – for han var halvt i søvne enda.

“Halvkokt!” sa den andre blodsdråpen, og så trodde risen det var Mestermø igjen; han snudde seg på krakken og la seg til å sove på nytt.

Da han nå hadde sovet i mange timer igjen, tok han til å røre på seg og strekke seg. “Er det ikke kokt ennå?” sa han.

“Fullkokt!” sa den tredje blodsdråpen.

Risen reiste da på seg og til å gni øynene, men han kunne ikke se den som hadde snakket, og så spurte han etter Mestermø og ropte på henne. Nei, det var ingen som svarte. “Å ja, hun har vel smettet ut litt,” tenkte risen, han tok en sleiv og skulle bort i kjelen og smake; så var det ikke annet enn skosåler og filler og slikt fanteri, og det var kokt i hop, så han ikke visste enten det var graut eller velling. Da han så det, kunne han skjønne hvordan det hadde gått til, og så ble han så illsint at han ikke visste hva ben han skulle stå på, og han etter kongssønnen og Mestermø, og det så det suste; men det var ikke lenge, så sto han ved vannet, og det kunne han ikke komme over. “Ja, ja, jeg skal vite råd for det, jeg skal bare rope på elvesugeren min,” sa risen, og det gjorde han; så kom elvesugeren hans og la seg ned og drakk en to tre slurker, og ved det minket vannet så mye i havet, at risen så Mestermø og kongssønnen ute på skipet.

“Nå får du kaste ut saltsteinen,” sa Mestermø, og det gjorde kongssønnen; så ble den til et fjell så stort og høyt, tvert over havet, at risen ikke kunne komme over, og ikke elvesugeren få suget mere heller.

“Ja, ja, jeg skal nok vite råd for det,” sa risen; han etter bergnavaren sin og til å bore i berget, så elvesugeren kunne komme til å suge igjen; men med det samme det ble hull, og elvesugeren la til å drikke, sa Mestermø at kongssønnen skulle slå ut en dråpe eller to av flasken, og så ble havet like fullt igjen, og før elvesugeren kunne få tatt en slurk til, var de i land, og så var de frelst.

Så skulle de hjem til far til kongssønnen; men kongssønnen ville ikke på noen måte at Mestermø skulle gå, for det syntes han ikke høvde seg hverken for henne eller for ham. “Vent bare her en liten stund, mens jeg går hjem etter de syv hestene som står på stallen til far,” sa han; “det er ikke lange stubben, og ikke skal jeg være lenge om den heller; men jeg vil ikke at kjæresten min skal komme gående til gårds.”

“Å nei, gjør ikke det! for kommer du hjem til kongsgården, så glemmer du meg bare, det vet jeg før,” sa Mestermø.

“Hvordan skulle jeg glemme deg, vi som har lidt så mye vondt sammen og har hverandre så kjær,” sa kongssønnen; han ville og måtte hjem etter vognen med de syv hestene for, og hun skulle vente der ved stranden imens.

Ja, til sist måtte Mestermø føye ham i det, siden han endelig ville. “Men når du kommer der, skal du ikke gi deg stunder til å hilse på noen engang, men gå like inn i stallen og ta hestene og spenne for og kjøre det forteste du kan. For de kommer nå om deg alle sammen; men du må late som du ikke ser dem, og smake noe må du slett ikke; gjør du det, så blir det til ulykke både for deg og for meg,” sa hun, og det lovte han.

Men da han kom hjem til kongsgården, så skulle just en av brødrene hans ha bryllup, og bruden og alle skyldfolkene hennes var alt kommet til gårds; og så stimet de om ham alle sammen, og spurte både om det ene og det andre og ville ha ham med seg inn; men han lot som han ikke så dem, men la like inn i stallen og fikk ut hestene og ga seg til å spenne for. Da de nå ikke på noen sett eller vis kunne få ham med seg inn, kom de ut til ham både med mat og drikke og alt det beste de hadde laget til bryllupet; men kongssønnen ville ikke smake noen ting, han bare skyndte seg å spenne for, han. Men til sist så trillet søster til bruden et eple bort over gården til ham; “siden du ikke vil smake noe annet, kan du da gjerne bite i det, for du kan være både tørst og sulten etter den lange veien,” sa hun, og det gjorde han, han tok opp eplet og bet i det. Men aldri før hadde han fått smaken i munnen, så glemte han både Mestermø og at han skulle kjøre etter henne. “Jeg mener jeg er styren, jeg; hva skal jeg med hestene og vognen?” sa han, og så satte han inn igjen hestene på stallen og ble med dem inn i kongsgården, og nå ble det slik at han skulle ha søster til bruden, henne som hadde trillet eplet til ham.

Mestermø satt ved sjøkanten og ventet i syv lange og syv brede, men ingen kongssønnen kom der. Så gikk hun da derifra, og da hun hadde gått et stykke, kom hun til en liten stue, som lå for seg selv i en skoghage tett ved kongsgården; der gikk hun inn og ba om hun ikke kunne få lov å være der. Det var en gammel kjerring som eide stua, og et sint og argt troll var hun også; i førstningen ville hun slett ikke la Mestermø få bli hos seg, men langt om lenge skulle hun da få lov likevel for gode ord og betaling. Men stygt og svart var det inne der som i et grisehus; så sa Mestermø at hun nok ville pynte litt, så det kunne komme til å se ut som hos andre folk der inne også. Dette likte heller ikke den gamle kjerringa, hun gren og var sint; men Mestermø brydde seg ikke om det; hun tok fram gullskrinet og slo en halvsetting eller så borti varmen, så gullet fraste ut over hele stua, og så ble den gullforgylt både innvendig og utenpå. Men med det samme gullet tok på å frase, ble den gamle kjerringa så redd at hun satte ut som den slemme selv var etter henne; så kom hun ikke i hug å bukke seg i døren, og så brøt hun av hodet i dørkarmen.

Morgenen etter kom lensmannen reisende forbi der. Han ble rent undren over den gullstua som blinket og glitret borti skoghagen, det kan en nok vite, og enda mer forundret ble han da han kom inn og fikk se den deilige jomfruen som satt der; henne ble han så inntatt i at han fridde til henne straks på timen, og ba henne både vakkert og vent om hun ville bli madamen hans.

“Ja, har du bra med penger så -” sa Mestermø.

Å ja, han hadde ikke så få enda, mente lensmannen. Pengene skulle han hjem etter, og om kvelden hadde han med seg en hel halvtønnesekk, som han satte borti kroken.

Ja, siden han hadde så bra med penger, ville Mestermø ha ham, men aldri før hadde de lagt seg, så måtte Mestermø opp igjen; “jeg har glemt å kare varmen,” sa hun.

“Jøss, skulle du stå opp etter det!” sa lensmannen, “det skal jeg gjøre det” – og så spratt han opp på gulvet og bort til peisen i ett hopp.

“Ja, si meg til når du holder i karepinnen,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i karepinnen,” sa lensmannen.

“Så hold du i karepinnen og karepinnen i deg, og øs ild og mørje over deg til det dages!” sa Mestermø.

Og så ble lensmannen stående der hele natten og øse ild og mørje over seg, og alt han gråt og ba og tagg, så ble ildmørja ikke kaldere for det; men da det dagedes og han fikk makt til å kaste karepinnen, ble han nå ikke der lenge, det kan du nok vite, han satte av gårde som futen eller fanden skulle være i hælene på ham; og alle som møtte ham, kopte og glante etter lensmannen, for fløy gjorde han som han var galen, og verre kunne han ikke sett ut, om han hadde vært både flådd og garvet; og alle så undret de seg på hvor han hadde vært, men sa nå ikke noe om det, for skam skyld.

Dagen etter kom skriveren reisende forbi der Mestermø bodde; han så at det glitret og skinte i stua borte i skoghagen, og skulle da også inn og se hvem det var som bodde der, og da han fikk se den deilige jomfruen, ble han enda mere forlibt av seg enn lensmannen, og til å fri på flygende timen. Ja, Mestermø svarte ham like ens som hun hadde svart lensmannen, at hadde han bra med penger, så – penger mente skriveren han ikke hadde så få av, og dem skulle han da straks hjem etter; og om kvelden kom han med en stor diger sekk med penger – jeg mener det var en heltønnesekk, det – og satte i benken hos Mestermø. Så skulle det nå bli så at han skulle få henne, og så la de seg; men så hadde Mestermø glemt å lukke svaldøren den kvelden, den måtte hun opp og stenge, sa hun.

“Jøss, skal du gjøre det da!” sa skriveren, “nei ligg du, det skal jeg gjøre;” og han opp av sengen så lett som en ert på en never, og ut i svalen.

“Si meg til når du har tak i dørklinka,” sa Mestermø.

“Nå holder jeg i døra,” skrek skriveren ute i svalen.

“Så hold du i døra og døra i deg, og far veggimellom til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende at skriveren fikk danse den natten; slike trinn og slike kast hadde han aldri gjort før, og ikke var han mye lysten på åkomme til å gjøre det sidenetter heller; snart var han føre og snart døren, og det gikk fra den ene svalkroken til den andre, så skriveren nesten slo seg i hjel. Først tok han til å banne og siden til å gråte og be; men døren brydde seg ikke om noen ting, den holdt på med sitt den, like til grålysningen. Da døren slapp taket, satte skriveren avsted, som han skulle ha betaling for det, han glemte både pengesekken og frieriet, og var glad til at stuedøren ikke kom dansende etter ham. Alle han møtte, så kopte og glante de etter skriveren, for fløy gjorde han som han var galen, og dertil så han ut verre enn om han skulle ha stanges med sauebukkene hele natten.

Tredje dagen kom futen reisende. Så fikk han også se gullstua borti skoghagen; ja han måtte også inn og se hvem som bodde der; og da han fikk se Mestermø, ble han så forgapt i henne at han fridde bare han fikk hilst. Mestermø svarte nå ham som de andre to, at hadde han bra med penger, så ville hun nok ha ham; og dem hadde han ikke så få av, sa futen; han skulle straks hjem og hente dem, og det gjorde han. Da han kom igjen om kvelden, hadde han en enda større pengesekk med seg enn skriveren – den tok visst halvannen tønne – og den satte han i benken. Ja, så skulle det da bli så at han skulle ha Mestermø.

Men aldri før hadde de lagt seg, så sa Mestermø at hun hadde glemt åslippe inn kalven; den måtte hun opp igjen og ha inn i bingen.

Nei, kors, det skulle da slett ikke hun gjøre, det skulle futen gjøre det, sa han; og han, så tykk og fet han var, opp av sengen og ut, så lett som en unggutt.

“Ja, si meg til, når du holder i kalverumpa,” sa Mestermø, og det gjorde han.

“Nå holder jeg i kalverumpa,” ropte futen.

“Så hold du i kalverumpa og kalverumpa i deg, og far allverden om til det dages!” sa Mestermø.

Og så kan det vel hende futen fikk rørt på bena sine; det gikk bratt og flatt, over berg og dype daler, og dess mere futen bante og skrek, dess fortere satte kalven i vei. Da det tok på å lysne, var han nesten sprengt, og så glad var han for han kunne slippe kalverumpa, at han glemte både pengesekken og alt i hop; han gikk nå alltids noe langsommere enn lensmannen og skriveren hadde gjort, men dess langsommere han gikk, dess bedre tid fikk folk til å kope og glane på ham, og den brukte de også, det kan en nok vite, så utkjørt og fillet som han så ut etter kalvedansen.

Dagen etter skulle bryllupet stå i kongsgården og da skulle både den eldste broren til kirken med sin brud, og han som hadde vært hos risen, med søsteren hennes. Men da de hadde satt seg opp i vognen og skulle kjøre av gårde, røk den ene selepinnen, og de gjorde både en og to og tre isteden, men alle så røk de, det hjalp ikke hva slags ved de tok til pinner. Dette varte og rakk, og ikke kunne de komme av gårde, så de ble rent utav seg alle sammen. Men så sa lensmannen – for han var nå bedt til bryllupet i kongsgården han også, må vite – at borti skoghagen bodde der en jomfru; “dersom De bare får lånt karepinnen, som hun raker i varmen sin med, så vet jeg visst den holder,” sa han. Ja, de sendte bud til skoghagen, og ba så vakkert om de ikke kunne få lånt den karepinnen lensmannen hadde snakket om; det var ikke ordet nei til det, og så hadde de da selepinne som ikke røk av, kan hende. Men med det samme de ville til å kjøre, gikk vognbunnen i stykker. De til å lage ny vognbunn både fort og vel, men hvordan de spikret den sammen og hva slags ved de tok, så hjalp det ikke; aldri før hadde de fått bunn i vognen og skulle av gårde, så røk den sund igjen, og så var de enda verre stelt enn med selepinnen. Men så sa skriveren – for var lensmannen med, så kan en nok vite at han var i bryllupet på kongsgården: “Borti skoghagen her bor en jomfru; kunne De bare få lånt den ene halvdøren i svalgangen hennes, så vet jeg visst den skal holde.” Ja, de sendte bud til skoghagen igjen, og ba så vakkert om de kunne få lånt den gullforgylte svaldøren som skriveren hadde talt om, og den fikk de med en gang. Så skulle de til å reise igjen, men så orket ikke hestene å dra vognen; seks hester hadde de alt for den, så spente de for åtte, så ti, og så tolv; men hvor mange de spente for, og alt det kuskene brukte svepa, så hjalp det ikke, vognen rørte seg ikke av flekken. Det led alt langt på dag, og til kirke måtte og skulle de, så de ble rent mistrøstige, alle som i kongsgården var; men så sa futen igjen at borte i den forgylte husmannsstua i skoghagen bodde der en jomfru; bare de fikk lånt kalven hennes, så -; “for den vet jeg visst drar vognen, om den så var tung som fjell!” sa futen. De syntes nok det var leit å kjøre til kirke med en kalv, men det var ingen annen råd for, de måtte sende bud igjen og be så vakkert fra kongen om han kunne få lånt den kalven som futen hadde talt om, og Mestermø lot dem få den, hun svarte ikke nei den gangen heller. Da de så fikk spent den for, så kanskje vognen fikk røre seg: det gikk bratt og flatt, over stokk og stein, så de knapt kunne trekke været, og somme tider var de på marken og somme tider i luften; og da de kom til kirken, tok det til å gå rundt omkring den, liksom et hespetre, og det var med ytterste nød og neppe at de kunne komme ut av vognen og inn i kirken. Og tilbake igjen gikk det enda fortere, så de mest ikke visste av seg, da de kom til kongsgården.

Da de hadde satt seg til bords, sa kongssønnen – han som hadde tjent i risegården – at han syntes de burde be opp på kongsgården den jomfruen nede i skoghagen, som hadde lånt dem karepinnen og svaldøren og kalven; “for hadde vi ikke fått de tre tingene, så hadde vi ikke vært av gårde ennå,” sa han. Ja, det syntes kongen også var både rett og vel, og så sendte han da fem av sine beste menn ned til den forgylte husmannsstua; de sa at de skulle hilse så flittig fra kongen, og be om hun ikke ville være så god åkomme opp på kongsgården og ete middag.

“Hils kongen og si at er han for god til å gå til meg, så er jeg for god til å gå til ham med,” sa Mestermø.

Så måtte kongen selv i veien, og så ble Mestermø med på timen; og kongen trodde nok hun var litt mer enn hun så ut til, han satte henne i høysetet oppe ved den yngste brudgommen.

Da de hadde sittet en liten stund til bords, tok Mestermø fram hanen og høna og gulleplet, som hun hadde ført med seg fra risegården, og satte det på bordet fremfor seg; ikke før hadde hun gjort det, så tok hanen og høna på å nappes om gulleplet.

“Nei, se som de fikter om gulleplet da!” sa kongssønnen.

“Ja, så fiktet vi to også for å komme ut, den gangen vi var i berget,” sa Mestermø.

Så kjente kongssønnen henne igjen, og så kan det vel hende det ble glede på ham; den trollheksen som hadde trillet eplet til ham, lot han rive i stykker mellom fire og tyve hester, så det ikke ble filla igjen av henne, og så la de først riktig til å ture bryllup; og enda så sårvingede de var, så holdt de da ut, lensmannen og skriveren og futen også.

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply

*



You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>