Huldreætt

By on August 18, 2014

Vi hadde vært på besøk på Bjerke. Proprietæren og gamlemor rodde hjem søndag aften; men jomfru Marie og småguttene hadde tigget og tryglet så lenge til de fikk lov å bli over til mandagen for å ta veien hjem over åsen, “og se utsikten”, het det; og jeg, læreren, gjorde av mange grunner følge med dem. Den mandagsmorgenen kom for snart på oss alle sammen. Ledsaget av vår vertinne, den gode mor Bjerke, og hennes sønn, vandret vi opp gjennem Bjerkehagens løvrike lunder, hvor rødstjerten og bokfinken i oretoppene feiret dagen med raske velklingende slag; fluesnapperne vimset omkring mellem grenene og ga sitt ord med i laget, mens havesangeren beskjedent skjult bak løvet, lot sin muntre sang strømme ut fra de tette, dunkle kroner. Morgenen var så stille og lun; bladene på bjerken rørte seg nesten ikke, og da vi kom opp av stien gjennem engene, så vi ennu at duggperlene funklet på kløveren og i maristakkenes foldete blad, når det falt et solstreif i det grønne. Svalene strøk lavt efter de fine libellene; buskskvetten satt gyngende på en tistel og kvitret i akeren. Her hadde vi lerkesang fra den blå himmelen, som på alle kanter var randet av lyse sommerskyer.

Da vi var nådd på den andre siden av kongeveien, skiftet landskapet helt karakter. Det bar oppover åsen; furuen og granen hvelvet svale koller over oss. Ennu lød lerkenes triller over til oss; men de tonene som hadde hjemme her, var bare skjærende pip fra travle meiser, gjertrudsfuglens skrik, som varslet regn, og værstillernes glam under skyen. Trett efter stigningen hvilte vi et øyeblikk på de flate mosegrodde stenene ved Prestemyren, drakk en avskjedsskål med vårt følge, og kveget oss ved synet av Øyerens blanke flate, som vi skimtet mellem furutoppene.

Småguttene var alt ute på myren for å sanke multer, og jublet hver gang de så en rødmende kart. Jomfruen og jeg fulgte efter. Kranset med furu og gran strakte myren seg fjerdinglangt ut mot vest. Bare enkelte grupper av ranke siv eller tuer av den lysegrønne kalmus brøt ensformigheten i den store flaten. Av og til sprang det frem en odde, og ute på pynten så vi her og der en gulnet barhytte, som sto igjen som et minne fra orrfuglleiken om våren. Mot nord, den veien vi skulle, var det knapt et tusen skritt over. Rundt bredden sto lyngen i blomst, men ute på myren vinket nøkkerosenes gule prektige beger, den skjeggete bukkebladblomst og den sirlige myrkongen mot oss. Pyntet med nikkende myrdun, multeblomster og fint starrgress spilte mosteppet i de forskjelligste overganger og gynget under føttene på oss, som om det hvilte på et bølgende hav. Vi gjorde også en liten avstikker for å sanke multer. Da vi igjen kom frem mot pynten av en av disse furukronede oddene, svingte dunkjevlen sine store valseformige aks frem og tilbake over hodene på oss: en skjærende vind pep oss i ansiktet, og like over oss sto mørke skymasser med grålige, utvaskede render. Det brygget til en regnskur; vi kjente alt enkelte dråper. Jeg trøstet min forskrekkede ledsagerinne med at vi nu skulle finne ly i den gamle vardehytten som sto igjen fra krigens tid. Den lå knapt et par bøsseskudd borte, rett oppfor den lutende furuen ved myren. Da vi nådde bredden, skyllregnet det; men nu hadde det ingen nød, vi kjente fast grunn under føttene, skogen dekket oss, og et par minutter efter var vi oppe på bakken og vel forvaret i vardehytten. I grunnen var vi på ingen måte vel forvaret. Taket var styrtet ned; bare en liten snipp var igjen av det i det ene hjørnet, så vi fritt kunne se himmelens fugler fly over oss. Men i dette ene hjørnet, under den lille snippen hadde en menneskevennlig skytter eller vedhugger anbrakt en benk av et par briskestammer mellem tømmerstokkene, så lang at der med nød og neppe var rom til to. Her måtte vi altså ta plass, og jeg syntes det var et herlig sete. Småguttene klatret med fare for liv og lemmer opp på levningene av den gamle skorstenen i det andre hjørnet og sto der mot den grå himmelen og trettet om de kunne se ni eller elleve kirker, til de ikke så de nærmeste trær for regn.

Man skulle vel tro at vår stilling i kroken hadde gjort oss fortrolige og meddelsomme. Men det var ikke så; jeg satt og stirret i taushet på Øyerens flate, som gjennem døråpningen viste seg mattskimtende i regnfloret; jeg så efter småguttene på skorstensruinen, og på mine egne ben. Stjal blikket seg over til min skjønne nabo, var det bare for å vende tilbake med dobbelt fart. Situasjonen var erotisk og komisk tillike; det var kjærlighet i huslærerkategorien. Vi satt der som et par høns på en pinne. Grip leiligheten! hvisket jeg til meg selv. Mens jeg gikk og vadet i myren, hadde jeg i stillhet øvd meg på den tale jeg hadde tenkt å anbringe ved ti lignende leiligheter. Hvorledes den lød, erindrer jeg ikke nu; men det vet jeg at den alltid ble sittende i halsen på meg, når den skulle brukes. Nu var det skjebnesvangre øyeblikk der igjen. Småguttene var nede av pipen og tumlet seg utenfor i blåbærlyngen. Jeg holdt det for nødvendig å begynne min erklæring med en viss kjekkhet, og jeg våget virkelig å legge armen om hennes liv; men det viste seg snart at jomfruen var meget kjekkere enn jeg. Hun sprang opp og sto truende og lattermild foran meg.

“Hva vil De meg? Min Gud! vet De hva De våger?” sa hun. “De kjenner jo min slekt! De vet vel at jeg stammer fra huldrefolk, og at det rinner trollblod i mine årer?”

“Min beste jomfru,” sa jeg stakkar, som imidlertid var kommet en smule til sans og samling igjen; “jeg skjønner Dem ikke, jeg vet ikke,” føyde jeg til for dog å si noe, “om en så fordektig herkomst.”

“Nå, det var da rart at mor, som har fortalt Dem så mange eventyr og historier, ikke har fortalt Dem det. Min oldemor eller tippoldemor var jo en virkelig hulder. Nå skal De høre; men hvis De ikke vil at jeg skal bli gjennemvåt, må De forunne meg å sitte i fred på pinnen ved Deres side. Nå da, mine tippoldeforeldre eller tipptippoldeforeldre (de vet jeg ikke riktig) lå til seters en sommer. De hadde en sønn, og han var med dem. Da det led på høstsiden og de skulle reise hjem fra setra, sa gutten, at han ville bli igjen der, for han hadde lyst til å se om det var sant hva de sa, at huldra kom dit med bølingen sin, når folket reiste hjem. Foreldrene likte ikke dette noe videre, og sa at det kunne han nok tro, det var både visst og sant, for det visste så mange å fortelle om. Sønnen ga seg ikke, han ville bli der allikevel, og til sist fikk han lov; til niste ga de ham et fat fløtegrøt, og så reiste foreldrene. Rett som han lå i sine egne tanker, begynte det å bli levende ute på setervollen. Han hørte bjellene klinge, kuene brølte og sauene brekte, og det var snakking og styr og stussing og stelling akkurat som når bølingen kommer til seters. Om litt ble det stilt, og en stund efter kom to fremmedfolk inn. Den yngste av dem var så vakker at der ikke var noen måte på. De ga seg til å rydde og stelle derinne, og begynte å koke melkegrøt. Imens lot gutten som han sov. Huldra hadde ikke lagt merke til ham i begynnelsen; men med ett begynte den yngste å gråte.

“Nå, hva feiler deg? hva gråter du for?” sa den andre.

“Å, jeg synes den gutten er så vakker jeg, mor, at jeg ikke kan være til hvis jeg ikke får ham; men det går vel ikke an,” sa den yngste.

“Hyss, hyss, vi skal snakke med ham,” sa moren og søkte å stagge henne. Så satte de seg til å spise, og nå lot gutten som om han våknet, og hilste på dem. De bød ham av maten, men han takket for seg og spurte om de ikke heller ville smake på den fløtegrøten han hadde til niste.

Jo, det ville de gjerne, for fløtegrøt skal jeg si Dem, er det beste huldra kan få. De spiste da sammen og snakket både om det ene og det andre, og hvorledes det nå var, så sa moren til ham:

“Du er så vakker gutt, og datter min synes godt om deg; liker du henne, og du vil love meg å gå til presten og få henne døpt, så kan du ta henne. Men snill må du være mot henne, så skal det ikke mangle på hjemmegifte. Dere skal få alt det dere behøver til gårdsens bruk og drift, og mere til.”

Å ja, gutten syntes nok han kunne like henne, og sånt et tilbud var ikke å vrake. Så lovte han at han skulle gå til presten og få henne døpt, og snill skulle han også være. De reiste da hjem og hun ble døpt, og de holdt bryllup og levde både godt og vel, som man sier.

En gang han hadde vært litt slem og gjort henne imot om dagen, hørte han sånn larm og styr på gården om natten. Men da han kom i svalen om morgenen, var hele gården full av alt det som kunne behøves både til gårdsdrift og husholdning. Der var både kuer og hester, og ploger og høysleder, og ringer og bøtter og alle mulige ting.

Da det led til høsten igjen og kålen ble stor, og kona skulle til åhakke og stelle til slaktingen, så hadde hun ikke noe hakkebrett og ikke heller noe hakketrau. Hun ba da mannen ta øksa og gå opp i fjellet og hugge ned den store furua som sto ved myra på seterveien; hun skulle ha den til et hakketrau.

“Jeg mener du er styren, kjerring,” sa mannen. “Skulle jeg hugge ned det beste treet i tømmerskogen til å gjøre hakketrau av? Og hvorledes skulle jeg få den hjem fra fjellet på denne tiden, den er jo så diger at ingen hest orker å dra den?”

Hun ba mannen likevel; men da han slett ikke ville gå, så tok hun øksa, gikk opp i skogen, hugde furua ned og kom hjem med den på ryggen. Da mannen så det, ble han så forskrekket, at han aldri siden torde si henne imot, eller gjøre annet enn hun ba om, og fra den tid var det aldri uenighet mellem dem. Det var historien. Hvilken sterk og slem mann min bestefar var, har De visst hørt; min far proprietæren kjenner De,” sa hun halvt truende, halvt skjemtende; “De kan altså slutte Dem til hva De kan vente, hvis De gjør meg sint for alvor.”

“Du vil nok bli her med det samme du, Marie,” sa småguttene, som aldeles blåsorte om munnen viste seg ved døren med et umåtelig knippe blåbærlyng. “Det er forbi med regnet for lenge siden,” sa de; “kom nå og la oss gå.”

Vi reise oss; det rike løvverket av moser og lav som dekket de fuktige veggstokkene, spilte i det glitrende sollyset forfrisket av regnet. Utenfor, i skogen, var det en glede over alle planter og fugler. Perleblom og linnea sendte ut strømmer av vellukt, og granen drysset sin duft over oss. Skogen var full av fuglesang og jubel; i hver topp satt det en måltrost og spottet min kjærlighet; gjerdesmutter og fuglekonger sang omkapp og frydet seg over sin lykke; bare en enslig rødkjelke klaget mellem de tetteste grener.

Mens vi vandret nedover skråningen gjennem skogen, lå Øvre-Romerike for oss i solskinnet; over de vestlige åser hang regnet ennu som et grått slør; men mot nord var det så blankt og klart; mistberget, disse egnes øyentrøst, hvelvet seg der som en blålig kuppel, og vi så bakkene og skogene og kirkene og gårdene, og småguttene kjente grant den røde stallbygningen hjemme på gården. Det gikk raskt nedover; Marie løp omkapp med småguttene; jeg slentret efter, stirret melankolsk ut i det vannløse landskapet og slokket min tørst med saftige blåbær. Vi var ikke lenge om det siste stykket; men da vi kom i hjemmehagen, stakk middagssolen så brennende hett at det ikke var til å holde ut. Marie satte seg i gresset under den gamle eken, og vi fulgte eksemplet. Da bølget plutselig en strøm av toner nedover oss. Forundret lyttet Marie og stirret opp i hvelvet av den mørke skyggerike krone, som om hun ventet å få øye på alle skogens vingete sangere. Jeg kjente tonene; det var en sjelden gjest i egnen; det var den gulbrystede sanger, som ga oss denne konserten. Den var i sitt beste lune; den skrek som falken og smånynnet som sisikken. Den ga oss lerketriller og stærsang og svalekvitter; den kjente måltrostens og alle løvsangeres toner. Det var et sant potpourri av fuglesang med jubel og smerte.

“Hører De?” ropte Marie, idet hun sprang opp og danset rundt under treet: “Når jeg hører disse tonene kjenner jeg min huldrenatur; jeg føler at jeg hører hjemme her, like så visst som De tilhører byen og bøkene og komediespillet og lirekassene!”

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply

*



You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>