Gudbrand i Lia

By on September 10, 2014

Det var en gang en mann som hette Gudbrand; han hadde en gård som lå langt borti en åsli, og derfor kalte de ham Gudbrand i Lia. Han og konen hans levde så godt sammen og var så godt forlikte, at alt mannen gjorde, syntes konen var så velgjort at det aldri kunne gjøres bedre; hvordan han så bar seg at, var hun like glad i det. De åtte jordveien sin, og hundre daler hadde de liggende på kistebunnen, og i fjøset to klavebundne kyr.

Men så sa kjerringa en dag: “Jeg synes vi skulle reise til byen med den ene kua og selge henne, jeg, så vi kunne få oss noen handskillinger. Vi er så bra folk at vi godt kan ha noen skillinger under hendene, liksom andre har. De hundre dalerne som ligger på kistebunnen, kan vi ikke ta hull på, men jeg vet ikke hva vi skal med mer enn ei ku. Og litt vinner vi ved det også, at jeg slipper med å stelle ei, istedenfor at jeg har gått og måket og vandlet til to.” Ja, det syntes Gudbrand var både vel og riktig talt; han tok kua og gikk til byen med og skulle selge den. Men da han kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku. Ja, ja, tenkte Gudbrand, så kan jeg gå hjem igjen med kua, jeg; jeg vet jeg har både bås og klave, og det er like langt att og fram, og dermed ga han seg til å rusle hjemetter igjen.

Men da han hadde kommet et stykke på veien, møtte han en som hadde en hest han skulle selge, så syntes Gudbrand det var bedre å ha hest enn ku, og så byttet han med ham. Da han hadde gått et stykke lenger, møtte han en som gikk og drev en feit gris foran seg, og så syntes han det var bedre åha feit gris enn hest, og byttet med mannen. Han gikk så et stykke til; så møtte han en mann med en geit, og så tenkte han det saktens var bedre å ha geit enn gris, og så byttet han med ham som hadde geita. Så gikk han et langt stykke, til han møtte en mann som hadde en sau; med ham byttet han, for han tenkte: Det er alltid bedre å ha sau enn geit. Da han nå hadde gått en stund igjen, møtte han en mann med en gås; så byttet han bort sauen med gåsa. Og da han hadde gått et langt stykke, møtte han en mann med en hane; med ham byttet han, for han tenkte som så: Det er alltid bedre å ha hane enn gås. Så gikk han til det led langt utpå dagen; men så tok han på å bli sulten, og så solgte han hanen for tolv skilling og kjøpte seg mat for dem. “For det er da bedre å berge liv enn ha hane,” tenkte Gudbrand i Lia.

Så gikk han videre hjemover til han kom til nærmeste grannegården; der gikk han innom.

“Hvordan har det gått deg i byen?” spurte folkene.

“Å, det har nå gått så som så,” sa Gudbrand i Lia; “ikke kan jeg rose lykka mi og ikke kan jeg laste den heller,” og dermed fortalte han det hele, hvordan det hadde gått fra først til sist.

“Ja du blir da vel mottatt når du kommer hjem til kjerringa di,” sa mannen på gården. “Hjelpe deg! ikke ville jeg være i ditt sted.”

“Jeg synes det kunne gått mye galere, jeg,” sa Gudbrand i Lia; “men enten det nå er gått ille eller vel, så har jeg så snill kjerring at hun aldri sier noe, hvordan jeg så bær meg at.”

“Ja, det vet jeg visst, men ikke for det jeg trur det,” sa grannen.

“Skal vi vedde på det?” sa Gudbrand i Lia; “jeg har hundre daler liggende hjemme på kistebunnen, tør du holde likt imot?”

Ja, de veddet, og så ble han der til om kvelden; i mørkningen ruslet de sammen bortover til gården hans Gudbrand. Der ble grannemannen stående utenfor døren og lye, mens mannen selv gikk inn til kjerringa.

“God kveld,” sa Gudbrand i Lia da han kom inn.

“God kveld,” sa konen; “å gudskjelov er du der!”

Ja, han var da det.

Så spurte konen hvordan det hadde gått ham i byen.

“Å, så som så,” svarte Gudbrand, “det er just ikke noe å rose. Da jeg kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku, så byttet jeg bort kua mot en hest, jeg.”

“Ja, det skal du riktig ha takk for, det,” sa konen; “vi er så bra folk at vi kan kjøre til kirke, vi likeså vel som andre, og når vi har råd til åholde hest, så kan vi da vel legge oss til en. Gå ned og sett inn hesten, barn!”

“Ja,” sa Gudbrand, “jeg har nok ikke hesten, jeg; da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg den bort for en gris.”

“Nei, nei!” ropte konen, “det var da riktig som jeg sjøl skulle gjort det; det skal du jammen ha takk for! Nå kan vi få flesk i huset, og noe åby folk, når de ser innom til oss, vi og. Hva skulle vi med hesten? Så ville folk si vi var blitt så store på det at vi ikke lenger kan gå til kirke som før. Gå ned og sett inn grisen, barn!”

“Men jeg har nok ikke grisen heller,” sa Gudbrand; “da jeg kom et stykke lenger, byttet jeg den bort med ei melkegeit.”

“Å nei, å nei, så vel du gjør allting!” ropte konen. “Hva skulle jeg med grisen, når jeg riktig tenker meg om; folk hadde bare sagt: der borte eter de opp alt de har; nei nå har jeg geit, så får jeg melk og ost, og geita beholder jeg enda. Slipp inn geita, barn!”

“Nei, jeg har nok ikke geita heller, jeg,” sa Gudbrand; “da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg bort geita og fikk en dyktig sau isteden.”

“Nei!” ropte konen, “du har gjort det akkurat som jeg skulle ønske meg alt, akkurat som jeg sjøl skulle ha vært med. Hva skulle vi med geita? Jeg måtte klyve i berg og daler og få den ned igjen til kvelds. Nei, har jeg sau, kan jeg få ull og klær i huset, og mat også. Gå ned og slipp inn sauen, barn!”

“Men jeg har nok ikke sauen lenger, jeg,” sa Gudbrand, “for da jeg hadde gått en stund, byttet jeg den bort mot ei gås!”

“Takk skal du ha for det,” sa konen, “og mange takk også! Hva skulle jeg med sauen? Jeg har jo hverken rokk eller ten, og ikke bryr jeg meg om åsitte og slepe og virke klær heller; vi kan kjøpe klær nå som før. Nå får jeg gåseflesk, som jeg lenge har stundet etter, og nå kan jeg få dun til den vesle puta mi. Gå ned og slipp inn gåsa, barn!”

“Ja, jeg har nok ikke gåsa heller, jeg,” sa Gudbrand; “da jeg hadde kommet et stykke lenger på veien, byttet jeg den bort for en hane.”

“Ikke vet jeg hvordan du har funnet på det alt,” ropte konen; “det er alt sammen som jeg hadde gjort det sjøl. En hane! Det er det samme som du hadde kjøpt et åttedagsur; for hver morgen galer hanen klokka fire, så kan vi også komme på benene i rette tid. Hva skulle vi vel med gåsa? Ikke kan jeg lage til gåseflesket, og puta mi kan jeg jo fylle med storr. Gå ut og slipp inn hanen, barn!”

“Men jeg har nok ikke hanen heller, jeg,” sa Gudbrand; “da jeg hadde gått enda et stykke, ble jeg skrubbsulten, og så måtte jeg selge hanen for tolv skilling, for å berge livet.”

“Nå gudskjelov for du det gjorde!” ropte konen; “hvordan du steller deg, gjør du allting nettopp som jeg kunne ønsket det fram. Hva skulle vi også med hanen? Vi er jo våre egne herrer, vi kan ligge om morgenen så lenge vi vil. Gudskjelov – når jeg bare har fått igjen deg, som steller alt så godt, trenger jeg hverken til hane eller gås, hverken til gris eller ku.”

Så lukket Gudbrand opp døren.

“Har jeg vunnet de hundre dalerne nå?” sa han, og det måtte grannen tilstå at han hadde.

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply

*



You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>