Gjete kongens harer

By on February 27, 2014

Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.

“Ja, det er mye til pipe det,” sa Espen Askeladd, “men for penger er den ikke til fals,” sa han; “men ser du den hvite hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?” sa han og pekte bort i skogen.

“Ja, det er min egen hest, det er Kvita det,” sa kongen; den var han god for å kjenne selv.

“Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få pipa mi.”

“Er den ikke til fals for noen annen pris?” sa kongen.

“Nei, den er ikke det,” sa Espen.

“Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt imellom?” sa kongen.

Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen vel til, og så strøk han avsted hjemover; men da han kom til kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde; og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det manglet ikke et hår.

Kongen var både hatsk og harm, for det Askeladden hadde narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning.

Espen mente det, at det hverken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt så godt han kunne.

Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han frelse livet.

Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeid det, det trodde han seg vel til, sa Espen Askeladd. Og så tok han på å fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han fortalte om kjerringa med nesen i vedkubben, og rett som det var, så sa han: “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt”; så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken, som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om prinsessen, hvordan hun kom til ham og kysset ham så vel for pipa, for det ingen så eller hørte det, borte i skogen – “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladd; så talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor flongs hun var med smellkyss – “jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladden.

“Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg,” sa kongen.

“Å inte,” sa dronningen.

Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den kvite hoppa som gikk nedi myra – og dersom han ville ha pipa, så fikk han – så fikk han -“ja, med forlov, jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt,” sa Espen Askeladd.

“Holdt, holdt, det er fullt, gutt!” skrek kongen; “ser du ikke at det flømmer over!”

Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk prinsessen og halve riket; det var ingen råd for det.

“Det var mye til pipe det!” sa Espen Askeladd.

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*