Gjete kongens harer

By on February 27, 2014

Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene i solbakkene, ble det minst likså ille som å fange lopper med votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være mer enn leug og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn og en fugleving.

Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Askeladd; han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden skreppen på nakken og labbet nedover bakken.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som sto med nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.

“God dag, gamlemor,” sa Askeladden; “står du her og bryner nesa di, din stakkars krok du er?” sa han.

“Nå har ingen kalt meg mor på hundre år,” sa kjerringa; “men kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen i all den tiden; så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen,” sa hun.

Ja, han syntes nok hun skulle trenge til både mat og drikke da, sa Espen Askeladd.

Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk ut nesen av vedsprunga, og satte seg til å ete og delte med henne, og kjerringa hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved brorparten av nisten.

Da de var ferdige med det, ga hun Askeladden en pipe, som var slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake. “Det var mye til pipe,” tenkte Espen Askeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én gang, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle han ha, og var han kar til å gjæte kongens harer så ingen kom bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen, og det led til middag, så solen tok til å brenne og skinne, i bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle haugene.

“Eia mei da! hei, vil du gå!” skrek Espen Askeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom fram på en gammel kølabonn, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem over som en tropp soldater på en ekserserplass. “Det var mye til pipe,” tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skjente og skjøtte seg selv til kveldstid; så blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med dem som med en saueflokk.

Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom hjem med dem igjen, og kongen talte og talte dem, og pekte med fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge engang. “Det var gutt det!” sa prinsessen.

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*