En aften i nabogården

By on August 24, 2014

Når man iakttar det liv og den travelhet som nu rører seg i gatene her i Kristiania, skulle en knapt tro at det ikke er så lenge siden den tid da det ofte midt på dagen var så stille på gaten som i en kirke. Dengang – for en tredve, førti år siden[1] – så man sjelden en slik ferdsel i livligste markedstiden som den en nu til daglig kan se på torvet eller i andre av byens mest folksomme strøk.

I den gaten jeg tumlet meg som barn, grodde gresset friskt og grønt mellom stenene; hønsene brystet seg og pillet uforstyrret der ute. Klokkeren sto halve dagen og gløttet på vinduet og spurte tjenestepikene om deres herskaps befinnende, eller hørte efter hva de hadde spist til middag. Bare en sjelden gang ble sladderen og stillheten brutt av vognrammel. Endene plasket i rennestenen midt i gaten, uten å ane at det fantes vektere og rådstuarrest, og høken gjorde likeså freidig jakt på ungene deres; ja, efter et sagn som nød tiltro, gikk det så vidt at høken engang forgrep seg på den høyærverdige geistlighet og slo ned i parykken på gamle stiftsprost Lumholtz, som uten hatt og med hendene på ryggen tok sin vanlige eftermiddagstur, iført bredskjøtet, perlegrå kjole med stålknapper, sorte knebukser og sølvspente sko. “Ei, se meg til den røver!” ropte han med sin sterke, jyske røst, da han sto der ribbet, og truet med knyttneven efter fuglen, som steg til værs med sitt pudrete, vel friserte bytte, som eieren vel minst hadde drømt om skulle komme til å kle et høkerede. Ungene i gaten, som han formodentlig var et skremsel for, ventet visst at han skulle rope efter den: “Du skal wahrhaftig på tukthuset!” – et munnhell han brukte til konfirmantene og til dem han “fant trettende og i uforlikelig samliv,” når han på sine aftenvandringer iakttok godtfolk ved å kikke inn gjennom vinduene til dem. – Barna tumlet seg, skrek og holdt leven, og tok så å si gaten i enebesittelse, og det i en utstrekning som man nu selv oppe i Vollgatene og langt ute i forstadene ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Jeg og barna i nabolaget holdt mest til på engen der Børsen nu står, og på kirkegården, der slakterbodene siden er bygget. Mellom gravstenene og gravene og under de gamle kastanjetrærne, som for lengst er hugget ned, gikk leken med liv og lyst i de svale sommerkveldene, og jeg glemmer visst aldri den redselsblandede stemning som grep oss, når vi i mørkningen stirret inn gjennom gluggene i kirkeveggen på de mektige kistene i likkjelleren, til vi syntes de åpnet seg og dødningene steg ut, og vi med gru flyktet hjem – for en annen aften å våge oss på det samme. Om høsten tydde vi heller inn i gårdene, som dengang ikke på langt nær huset så mange som nu; det hørte visst til unntagelsene at det bodde flere enn en, eller i høyden et par familier i en gård.

Nabogården vår var en av de mest yndede leke- og samlingsplasser i hele gaten; det var en gammel rønne, med et stort gårdsrom som på alle kanter var omgitt av pakkboder, lofter og mørke, hemmelighetsfulle svalganger og skur. Over alt dette hevet seg høye, nakne murer av nabolagets bakgårder og sidebygninger, og gjorde det enda mer skummelt og forlatt i den gamle bygningen. Alle gårdens brukelige og bebodde værelser vendte ut til gaten, og det var bare gjennom et par lave kjøkkenvinduer med små, grønne blyinnfattede ruter og fra de lange svalgangene, at en kunne se det som gikk for seg i gårdsrommet. Om høsten hadde derfor barneflokken i nabolaget her en av sine frieste tumleplasser; leken og levenet der ute forstyrret sjelden noen av gårdens fåtallige beboere, og skjenn vanket det aldri, uten når eieren, en aldrende kjøpmann, skulle ut i pakkbodene sine. Alle disse rom og loft, boder og ganger var de ypperligste gjemsler en kunne ønske seg; for oss var det likeså mange fremmede steder og land, og mang en dristig ferd ble gjort der; likevel nærmet vi oss sjelden helt uten frykt høyloftet og den lange mørke gangen som førte forbi det og bort til de store overværelsene; der oppe bodde dengang en løytnant, og der var også barnekammeret og madamens sovekammer. Men det var ingenlunde av frykt for madamen eller løytnanten at vi holdt oss borte fra loftsgangen; riktignok ville ikke løytnanten vite av oss innenfor sine enemerker når han var hjemme; men han var en ganske snill mann, og hans sabler, pistoler og geværer var for flere av oss likeså tiltrekkende som hyrdestykkene og jaktscenene med allslags underlige dyr, som prydet “salen” hans, – husets praktværelse. Madamen var ung, blid og lattermild, og skjente sjelden for levenet vi holdt, uten når løytnanten hadde vært i gilde og skulle styrke seg efter nattesviren med en dyktig middagslur. Hun var dessuten meget ute i besøk og ofte på komedie i Grensehaven. – Nei, det var hverken madamen eller løytnanten som skremte oss; men når ikke solen skinte, var det svart og uhyggelig på denne gangen og på loftet ved siden av, særlig om høsten, og så visste vi at nissen holdt til der. Ola gårdsgutt hadde fortalt oss, og Kari Gusdal hadde bekreftet det, at Gudbrand gårdsgutt, som tjente i gården dengang “han bestefar” levde, hadde tatt ryggtak med nissen på høyloftet. Gudbrand var så sterk at han kunne lette en hest og bære fire tønner rug, men nissen var sterkere; det var som å bryte på en bastuvegg, sa Gudbrand, og alt det han brøt, så var han ikke god for å flytte ham av flekken. Men da nissen ble lei av det, tok han Gudbrand som en høydott og slengte ham ned i stallen gjennom den åpne lemmen, og siden den tid hadde Gudbrand ikke en helsedag mer, men var skakk og halt hele sitt liv, slik som vi alle hadde sett ham.

Om leken gikk aldri så lystig og støyende i den gamle gården når det var lyse dag, – om kvelden gjorde frykten for nissen det stilt, og jeg tror ikke det var noen av hele den støyende flokken som ville hatt mot til åsette foten sin i gården uten følge, efter at det hadde begynt å skumre. Hendte det en sjelden gang, når madamen var ute om aftenen, at vi fikk lov til å komme ovenpå og høre eventyr av barnepiken, skjedde utvandringen alltid i flokk og følge. Men kakkelovnskroken i dagligstuen var gjerne det området der vi fikk lov å samle oss, når mørket falt på, bare det ikke var for mange av oss, og husfaren var i godlaget. Ja, det var en dagligstue og en kakkelovnskrok som en nu skal ha vondt for å finne maken til. Stuen tok hele dybden og lengden av huset på ett fag nær; ved en bordvegg var det delt av en alkove og et lite såkalt kontor med et skrivebord og noen regnskapsbøker. Der inne satt husfaren om kveldene med grønn skjerm over øynene, og leste i Wolffs Journal, Riises Archiv eller Elmqvists Læsefrugter, og smattet på sin svartrøkte merskumspipe. Men bordveggen delte ikke stuen tvers over, den gikk bare to tredjedeler inn i den; der bøyde den av i rett vinkel og levnet rom til en stor rødmalt slagbenk; og like overfor den sto kakkelovnen, en tre etasjers kakkelovn med to store dører på bredsiden. I den flammet et bål som kunne forslå, og mens osteskorper og poteter ble stekt i asken og ildmørjen, lekte vi stille og snakket smått for ikke å forstyrre “far”. Imellom fikk vi gårdsgutten til åfortelle eventyr, og da var det stas; av og til kunne det hende at husfaren også slo seg til laget og fortalte historier om huldrer og nisser, og om troll med neser så lange at de rakk nedpå sâlknappen, eller så de måtte slå knute på dem; eller han fortalte om trollkjerringenes ferd så håret reiste seg på hodene våre. Men da måtte han riktig være i godlag, og det var han alltid når han hadde gjort noen reiser bort til hjørneskapet; derfra hørte vi en hemmelighetsfull klukkende lyd og klang som av glass; men hva han i grunnen foretok seg der, hadde ingen av oss vært i stand til å finne ut. Sikkert er det at han ble rødere og rødere, og blidere og blidere for hver tur, og da kunne det hende at en eller annen av oss våget seg til å nappe ham i kjoleskjørtet for å få i stand en liten jakt; han bare lo og forfulgte synderen og gjorde de utroligste trin og volter med sine blankstøvlede ben.

Kom han sent hjem fra byen, var han ofte sur og tverr, skjente for den minste støy, og jaget oss ut på kjøkkenet. Slik hadde det nettopp gått for seg en høstaften som jeg godt husker. Men denne kvelden var ikke kjøkkenet noe slemt forvisningssted. Gamle Kari Gusdal var der og bakte lefser og flatbrød, som det var skikk den tid i de fleste hus der husbonden eller matmoren var fra bygdene. Og hun var rik på sagn og eventyr, gamle Kari, fortalte godt, var sjelden uvillig når vi ba henne, og ga gjerne en lefse attpå.

På skorstenen flammet et bål som lyste opp hele rommet, det som var så mørkt og skummelt om dagen. Pikene gikk omkring, småpratet med hverandre og stelte med sitt, og Ola gårdsgutt, som var solung likesom husbonden, satt bortved peisen med en svartrøkt snadde i ene munnviken og la av og til litt mer på bålet. Hans friske utseende og kraftige bygning dannet en påfallende motsetning til Kari Gusdals lange, alvorlige ansikt og høye, mørke, bøyde skikkelse; hun var så barnegod som noen, men nu så hun rent spøkelsesaktig ut i det røde lysskjæret fra glørne under bakstehellen. Når hun satt ved bakstefjelen og kjevlet ut emnene, svingte lefsene, bredde dem og vendte dem på takken med bakstefløyen, var hun gjerne mest opplagt og villig til åfortelle eventyr; i kveld lot hun seg heller ikke nøde; da vi ba henne om det, begynte hun å fortelle med én gang. Hun fortalte langsomt og eftertenktsomt og med urokkelig alvor, men så livaktig at vi syntes vi så for oss både troll og drager og prinser, og hele eventyrlandet; hun fengslet hele vår sjel, så vi glemte alt – uten lefsene som hun måtte stikke til oss mellom eventyrene. Jeg vil ikke prøve på å gjengi noen av disse historiene; de fleste av dem, eller lignende og tilsvarende finnes nu på prent, mange av dem har jeg glemt og aldri funnet igjen, og en av dem, Hans Kinafarer, svever i utydelige, tåkete trekk for mitt minne som et av de herligste og mest fantasirike eventyr jeg noensinne har hørt; men det er fåfengt å friste på å mane det frem i sin helhet. Kanskje har det også lånt en del av den storhet som det nu står for meg i, fra det uklare i det barnlige oppfatning.

Men hvordan det var eller ikke var, Kari fortalte eventyr efter eventyr i et par timers tid. Da hun til en avveksling tok fatt på nissehistoriene, kom “husbond” ut og spurte en av pikene efter smørbrødene sine. Nu var det solskinn og gode tider; kinnene hans skinte, han plirte blidt med de blanke øynene, og det vanket ikke skrubb, enda piken svarte at madamen måtte ha glemt å legge ut spiskammernøkkelen, før hun gikk i Grensehaven; han ba bare nokså godslig Kari Gusdal om et par lefser til aftensmat.

“Ja, det skal husbond så visst få,” svarte gamle Kari; “men skal jeg sitte her og stappe alle disse velsignede ungene både med eventyr og lefser, blir jeg ikke ferdig med baksten hverken i dag eller i morgen,” ble hun ved, og ga seg til å kjevle ut et nytt emne. “Vil ikke husbond la dem få lov til å komme inn i stua så jeg kan få hendene fri? Han Ola kan da fortelle, han og.”

“Kom Ola og hjelp meg, så vi kan få jaget inn disse lefseeterne og eventyrbimplene,” sa husbonden og begynte å jage og kyse oss, som en jager sauer eller høns. Vi var slett ikke redde lenger, for nu var det ikke et uværstegn i hans ansikt, og til en avveksling flyttet vi gjerne inn i ovnskroken i dagligstuen; under støy og latter tumlet vi inn. Da vi var kommet til ro her, begynte Ola gårdsgutt, som hadde satt seg på kanten av vedkassen, å fortelle alskens sagn og historier fra hjembygden, om elvefolket som danset om brovarmen, om Dånåsmannen og Dånåskjerringen, om gardvorden som slo huldren i hjel, om berghunden som alltid sier “vov, vov, vov!”, om hvordan Margret Elset slapp fra trollet, og mange flere. Det var lett å se at han moret seg selv og husbonden like meget som oss med disse fortellingene, som for dem begge kalte frem billeder og minner fra ungdommen. Det var mer en samtale mellom de to enn fortelling for oss; for imellom tok også husbonden ordet og rettet på det som ble fortalt, eller ga sidestykker til det. Men han glemte ikke for det å ta seg en tur rett som det var, til lefsene sine borte i hjørneskapet, og hver gang han kom tilbake igjen, smattet han, visket seg om munnen med håndbaken og plirte enda blidere med de våte øynene.

Han mente den var ikke videre troverdig, historien om Margret Elset som slapp ut av berget uten at trollet råkte henne med den gloende jernstangen det skjøt efter henne. “Ja, jeg har ikke vært med henne, det er greitt det,” sa gårdsgutten, “men hun har mangfoldige ganger fortalt det til mor min, og av henne har jeg hørt det. Husbond får si hva han vil om det; men Simen Skreddergutt, han var blant bergfolk, det veit jeg, for jeg har hørt det av hans eien munn. Husbond har vel ikke kjent han kanskje, for han var vel alt herinne, før gutten blei født, men denne Simen, det var søstersønnen til gamle Rasmus Skredder, som fór gard imellom og skreddra som en mester med et heilt følge.”

Ja, ham hadde han kjent.

“Nå ja, denne Rasmus og heile skredderfølget,” fortsatte gårdsgutten, “de satt på Kåten som husbond veit ligger ei halv mil nordafor Våler kjerke. De skreddra til jul, de rangla med saksene, de sang viser, de sydde så busta fauk av dem, og snakka om nål og tråd og persejern, og Rasmus undres iblant på, hvor det kunne bli av Simen, som han hadde sendt bort ei mils veg eller så etter noe skredderstell. Langt om lenge kom han, men ingenting hadde han med seg, og han var så kvit i ansiktet som en kalka vegg.

“Nå, du skal få gå igjennom både for sekk og reip!” sa Rasmus; “har du henta døpevatn og skodd alle de jordlause steiner, sia du blir borte heile dagen? Du må ha krekt som ei flue i ei mjølkekolle! Hvor har du greiene og sysakene? – Har du ikke noe, sier du? – Nå skal da” – – “Gud velsigne morbror, må inte skjenne,” sa han Simen, “for jeg har nok vært blant bergfolk.” Men Rasmus Skredder trudde ikke noe videre på slikt, og så sa han: “Nei, nå må jeg le, sa mannen, da de skrev datter hans til soldat,” og det gjorde han; han lo, så han mest blei mer krokete enn han var; men da Simen fortalte, hvorledes det var tilgått, så måtte han tru det, det var greitt det. Rett som han gikk etter kongevegen, sa han, og trudde at han var mye over halvvegs, så var det liksom allting var forgjort med ett, “og jeg syntes, at jeg sto utafor døra her i Kåten igjen,” sa han; “men hvorledes det gikk til, det kunne jeg ikke skjønne. Artig var det, og det var vel for det, jeg var fælen for å gå inn; men så hørte jeg, at det skreddra innafor og rangla med saksene og sang visene, som vi pleier synge, og så trudde jeg, at jeg var kommet på villgras, og at det var utafor Kåten jeg var igjen. Da jeg kom inn,” sa han, “såg jeg ingen handverksfolk; men Kåtenkjerringa kom imot meg med et sølvkrus og baud meg en øldrikk.” Dette syntes han var rart, det var greitt det, for han hadde så skinnbarlig hørt, at det rangla med saksene utafor; så kunne han skjønne det var galt, og så slo han ølet bak for seg og ga kjerringa kruset igjen. Straks etter gikk der en i kovedøra, så han fekk gløtte der inne; der satt det en heil hop kvinnfolk rundt om et bord, og alle hadde de lange, stygge kurumper, som sto fram under stakken på dem, og en av dem hadde en unge på armen. “Da jeg fekk se litt på dem,” sa han, “såg jeg det var henne Anne Pers-Bråten, som blei bortbytta ved mikkelsmess, og hun som før såg ut som Kåtenkjerringa, hun hadde også fått ei lang rumpe. “Nå syntes jeg det var best å gå jeg,” sa han, “og så tok jeg i døra og sa takk for meg.” “Ja, gutten min,” sa hun, som baud meg sølvkruset med øldrikken, “du skulle nok ikke kommet så lett herfra du, hadde du ikke hatt den på fingeren,” og dermed pekte hun på sølvringen, som jeg fekk etter bestemor. Det var greitt det.” –

“Jøsses ja, kunne jeg minnes rett all den fabel, jeg har hørt om byttinger og bergtatte huldrer og troll og trollkjerringer og Fanden og hans oldemor,” sa husbonden, “ble vi ikke ferdige i natt; og ville jeg fortelle det jeg ennå vet, kom alt dette småtteri til å bli så redde, at de ikke torde gå heim i kveld,” vedble han og smattet på tobakkspipen.

Men det var ingen som var redd, det erklærte vi høyt; vi torde nok høre historiene, om det så var om troll med ni hoder, for vi var mannsterke, og ilden brente så klart i ovnen at det ikke var mørkt i noen krok av stuen. Ja, når så var, så ville han fortelle. Da han hadde rømmet seg og tatt noen dype drag av tobakkspipen, begynte han i et noe famlende og usikkert foredrag, under små avbrytelser dels for å holde pipen i gang, dels for ågjøre et besøk i hjørneskapet å fortelle om de underjordiske.

“Ensteds i Solør var det, ja det var et bryllup. De spiste der og de drakk – de drikker alltid i bryllupene, – og mens de drakk og spiste, så hørte de en lyd fra en krok i stua. Naturligvis, ja, det var som en latter, en hes latter av flere mennesker – men da de ikke så noen, og den kom fra en krok, hvor de kunne se, så var meningen den, at der var kommet ubudne gjester i laget. Naturligvis var det de underjordiske, for når der i gamle dager var noe på ferde, som de ikke kunne forstå, så var det alltid de underjordiske som var ute og hadde gjort det, og det var ikke lenge mellom hver gang de så dem, hvorledes de reiste og fór omkring med neser så lange og røde, at de nådde til sâlknappen.”

Derpå drakk han et glass øl og fortsatte: “Naturligvis bekreftet det seg også nå, at det hadde vært de underjordiske, som lo så hest i kroken; for det hendte siden, at en kone, som hadde forbindelse med disse underjordiske, kom til å tale med en huldrekulle, som naturligvis bodde i en haug tett ved, og som undertiden lånte smør og melk og annet sådant og alltid betalte ordentlig igjen – når kvinnfolka slipper slarven løs, så vet vi, hvorledes det går – naturligvis, der går ikke noe korn ukaklendes igjennom hønsekråen – noksagt, de kom også på tale om bryllupet.

“Ja, det var tørr traktering der,” sa huldrekullen, “allting var så forkorsa og krikla på, at vi ikke fikk smake på noe av det, for de fattige suppedråpene, vi fanget mellom fatet og munnen, var ikke en munnsmak engang. Og vi var kommet sultne fra bryllupsgården, hadde ikke Hans Bergersen – det var kjøkemesteren – sloppet et stykke kjøtt ned på gulvet, som vi både sloss og droges om; gamlefar var så forhissig på det, og rev og slet i det, så han falt på ryggen og vendte bena i været. Det var det, som vi lo av.”

Vi tilhørerne lo også av dette og forlangte mere. Ole sa, at han hadde hørt historien og visste til og med å nevne brud, brudgom og deres slekt, og konen og flere av gjestene, men disse navnene minnes jeg ikke mere.

“Husbonden begynte igjen, og sa: “Pass nå på, for nå kommer der trollkjerringhistorier – Bu!

Det var i gamle dager naturligvis, men det var lenge etter de tider da der var bygd fjellstuer for de reisende som fór over Dovrefjell; for det var en som skulle fare over fjellet ved juletider og reise sørover i Kristiania. Der skulle han naturligvis drikke jul, og det var dumt av ham, for naturligvis drikker de både mer og bedre alle årsens tider i Trondhjem enn i Kristiania. Men hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, det var det at da han kom til en av fjellstuene – jeg tror nok det var Kongsvoll – så skulle han hvile natten over der, og det var julenatten. Han kom inn, og naturligvis det brente på varmen og var lunt og godt og varmt, slik som en reisende kan behøve det; men på en krakk foran grua satt der en stor svart katte og glodde på ham. Han hadde aldri sett en slik katte, den var så stor og svart og blankt at det skinte i den og øynene på den lyste som glør, og når han så fra den og så på den igjen, var de naturligvis så store som tinntallerkener. Men folk var der ikke hverken å se eller høre, for det var julekvelden. Ja, han satte seg ned og tenkte både mangt og meget. Men rett som han satt, kom den ene katta farende inn igjennom døra etter den andre. Dette syntes han var leit og uhyggelig, og han tok seg for å jage dem ut; men for hver katte som han jagde ut, kom det naturligvis to, tre inn igjen. Dette kunne ikke nytte til annet enn til å få stua full, og så lot han det være og satte seg ned for å vente på skyssgutten, som var gått til en annen stue for å finne folk. Ja, han hadde funnet folk, og det første han sa, da han kom inn, det var naturligvis det:

“Nå skal I høre nytt, far, i gårmorges falt prestekjerringa i Lesja på stabburstrappa og brøt av seg lårbenet, og de sa hun kunne ikke leve natta over.” – “Hva for noe?” sa den store katten som satt på peiskrakken; “er storepus død, så hører regimentet naturligvis meg til.”

Da kunne han forstå at det var trollkjerringer han var iblant, for på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg.”

Dette var en nokså uhyggelig historie, som brakte oss barn til å rykke nærmere sammen, ja flere trakk vel også bena til seg og utstøtte et uvilkårlig “Uff, jeg blir redd!” At det var brent ut i ovnen, så det bare falt et svakt rødlig skjær fra glørne ut i den store skumle stuen, ga den barnlige innbilning fritt spillerom og gjorde det enda verre; for lysglimtet fra kontordøren bredte bare en svak demring i den andre enden av værelset.

Det var ellers merkelig hvordan fortelleren kom seg under fortellingen; foredraget ble sikrere, hans ord og uttrykk mere betegnende, bare kom et og annet undertiden en smule bakvendt; men på samme tid ble hans gang og bevegelser mere og mere ustø og famlende, og mot slutningen måtte han sette seg ned. Han tok atter til orde: “Dere må ikke være redde. Hva er det for narrestreker? Der er jo ikke annet enn snakk og fabel, det vet dere vel? Nå skal dere bare høre en som er meget verre.”

Her hjalp ingen innvendinger, intet hu! eller uff! Han ga oss valget mellom ingenting å høre, eller høre de historiene han ville fortelle, og vi foretrakk å høre det frykteligste for den enda frykteligere taushet og stillhet i det uhyggelige mørke, som ruget over oss. Han begynte altså en ny historie:

“Der var en prest og en prestekone, som var kommet heropp fra Danmark, og der kom det mange fra i gamle dager. Men disse prestefolkene, som jeg snakker om, de var naturligvis så plaget med rotter at de lå på rotter og trådte på rotter og hvor de tok hen, så tok de i rotter.”

Nu syntes flere av oss at det begynte å krype og kravle rundt om; engstelige utrop og undertrykt latter avbrøt fortellingen.

“Rottene la seg oppi allting, rakket til og med bort maten og gjorde ikke annet enn ustell; men en søndags formiddag ble det verre enn noen kan tro, for de la seg naturligvis opp i gryta som sto og kokte på skorsteinen, og ville til å trekke rygehuggene ut av den. Men nå syntes kokka det ble for galt, og så tok hun naturligvis skumsleiva full av kokende fett og øste over ryggene på dem og drev til dem. Straks etter kom en av naboene og ba presten om han kunne få noe som var godt for brent, for kona hans hadde brent fordervet ryggen sin, og naturligvis det varte ikke lenge, før det kom en til som skulle ha råd for brent rygg og brente lår og brente alle steder, og slik gikk det hele ettermiddagen, den ene naboen kom etter den andre. Da kunne de skjønne det var trollkjerringer – -“

Før han ennu hadde talt ordet ut, ble det forferdelig larm ovenpå; det lød som et bord med glass, tallerkener og annet ble revet over ende på løytnantens værelse. Men nu hadde vi alle hørt at han ikke var hjemme, ja flere av oss hadde tilmed sett ham gå ut, og derfor ble det enda verre støy i dagligstuen; for oppskremte som vi var, skrek vi alle i munnen på hverandre: “Der er de, der er der!”

“Ja, de tar løytnanten og drar av med ham; la dem ta ham og ha ham!” sa husbonden og brøt ut i en klukkende latter, som ikke syntes å ville ta noen ende. Da vi barn imidlertid ikke lot oss berolige av dette, ble det tent lys, og en av pikene ble kalt inn og spurt hva det var for støy ovenpå. Hun sa at det måtte være barnepiken som hadde revet ildtøyet over ende med et vedfange, for løytnanten var gått ut.

Nu tilbød Ole seg å fortelle et lite eventyr om Bamse Brakar som tok skyss, og dette tilbudet ble mottatt med glede ovenpå all denne forskrekkelsen.

“Der var en bonde som reiste langt opp til fjells etter et lauvlass til krøttera sine om vinteren. Da han kom til lauvhesja rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og begynte å velte lauv på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da den kjente at mannen begynte å rumstere, så sprang den ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, blei den redd og satte av sted som om den hadde stjålet både bjørnen og sleden – det var greitt det -, og det gikk mange ganger fortere samme veien ned, enn den hadde kommet opp. Bamsen har ord for seg at han ikke skal være fælen; men han var ikke vel fornøyd med skyssen denne gangen, der han satt; han holdt seg fast det beste han orka, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle kunne kaste seg av; men han var nok ikke vant ved å ake, og så syntes han at der ikke var noen von.

Da han hadde akt et langt stykke, møtte han en kremmer.

“Hvor i Guds navn skal far hen i dag?” sa kremmeren; “han har visst knapp tid og lang vei, sia han aker så fort?”

“Men bjørnen svarte ikke et ord, det var greitt det, for han hadde nok med å holde seg fast. Om ei stund så møtte han ei fattigkjerring. Hun hilste og nikka med hue, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingenting, men holdt seg fast og akte utover det forteste han vann. Da han kom et stykke lengre ned, møtte han Mikkel rev. “Hei, hei, er du ute og aker?” skreik Mikkel. “Bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!” Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg fast, og akte så fort som hesten ville renne. “Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at det at om du kjører som en finnmutkar i dag, henger du i morgen med ryggen bar,” skreik reven etter ham. Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på garden, satte den inn igjennom stalldøra i fullt firsprang, så den kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørstolpen, så han låg dau på flekken.

Bonden han låg i hesja og velta og velta lauvkjerv, til han trudde han hadde lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede, det var greitt det. Så måtte han traske etter for å finne hesten sin igjen. Om ei stund møtte han kremmeren. “Har du møtt noen hest og slede?” sa han til kremmeren. “Nei,” sa kremmeren, “men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen.” Om ei stund så møtte han fattigkjerringa. “Har du møtt noen hest og slede?” sa han til fattigkjerringa. “Nei,” sa kjerringa; “men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i soknebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde han.” Ei stund etter møtte bonden reven. “Har du møtt noen hest og slede?” sa bonden. “Ja,” svarte Mikkel, “men Bamse Brakar satt på og kjørte som om han hadde stjålet både hest og slede.” – “Fanden fare i ham; han kjører vel i hjel hesten min,” sa bonden. – “Så trekk av ham pelsen og steik ham på gloa,” sa Mikkel. “Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert,” sa reven, “og jeg skulle også ha lyst til å prøve hvordan det er å ha fire bein foran meg.”

– “Hva gir du for skyssen?” sa bonden. – “Du kan få vått og tørt, hva du lyster,” sa reven; “alltid får du likså mye av meg som av Bamse Brakar, for han pleier være grov til å betale, når han tar skyss og henger seg på hesteryggen.” – “Ja, du skal få skyss over fjellet,” sa bonden, “når du vil møte meg her i morgen dette leite.” Han skjønte at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med strekene sine, – det var greitt det. Så tok han med ei ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få fri skyss, fekk han en haglladning i skrotten, og så trakk bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og reveskinn.” –

Mens det ble snakket frem og tilbake om disse to dyrefablenes helter, sa husbonden at han også skulle fortelle oss om en som var ute å kjøre på juleføre, og det var trollet med trillebroken.

“Moster min,” sa han, “var fra Stadsbygden i Trondhjem, og der var det naturligvis en annekskirke, som kalles Klosteret. I denne kirke var det en pokal, og den er der vel ennå, for hun hadde selv sett den og drukket vin av den, og den var meget tung og prektig forgylt både innvendig og utvendig; den var ofret en juledag i gamle tider, og således gikk det naturligvis til at det var en mann som skulle reise dit til ottesang om julenatten. Han fór på ski, så som alle gjør i fjellbygdene ved de tider om vinteren. Og da han rente forbi et berg, gikk det naturligvis opp en dør, og det kom ut et troll, med en nese så lang som et riveskaft og med en stor pokal i neven, og ba ham drikke av den. Han torde ikke annet enn ta imot den, men han visste at den som drakk slik trolldrikk, han var dødsens, fordi den var sterkere enn den sterkeste spiritus; men han visste råd, han slo drikken bakover seg, og da fikk han se hvor sterk den var, for en dråpe som skvatt på den ene skien, svidde naturligvis hull i den. Da han hadde gjort det, satte han avsted og rente av med pokalen.

“Ja, bi til jeg får på meg trillebroka mi, så skal jeg nok ta deg!” skrek trollet. Men mannen rene alt hva han kunne, og lovte det at kunne han frelse seg og pokalen fra trollet, skulle han ofre den på alteret om juledagen. Det gikk så fort med ham ned igjennom liene at han syntes han ikke var nær ved jorden lange stykker; men trollet det trillet etter, og det trillet så fort med broken sin at det til sist satt på ryggen av ham. Mannen ba til Gud at han måtte komme vel fram, og da han var et stykke fra kirken spratt dagen. “Nei, se den røde gullhesten på åsen!” sa mannen. Så slapp trollet, og med det samme sprakk det naturligvis. Men vær ikke sikker – for trollet går igjen. “Der er det! der er det! og der er det!” ropte han og kilte og støtte til dem av oss, han i farten fikk fatt på. Hele flokken fór opp skrikende, leende og støyende, og gjorde redelig gjengjeld ved åtrekke ham i kjoleskjøtene og henge seg i benene på ham, da han med ikke altfor sikre skritt vaklet ut på gulvet. Følgen var at han tumlet over ende midt i flokken, mens pipen fór til en kant og parykken til en annen. Fallet øket latteren og støyen, som vokste enda mere, da en av de minste av selskapet begynte å skrike, “fordi far hadde slått håret av seg”.

Den gamle begynte imidlertid å klage over at han hadde slått seg, og ba Ole om å få oss opp på barnekammeret, da det vel var for tidlig å skikke oss hjem.

“Ja, gå nå ovenpå til Anne,” sa Ole, “så skal jeg straks komme og fortelle dere om prinsessen som tjente kongen østafor sol og vestafor måne på en ekserserplass bak Babylons tårn.”

Vi la modig i vei, for vi var mange; men lys fikk vi ikke, fordi vi skulle forbi høyloftet, og da vi kom på høyloftsgangen, sviktet mannemotet. Det var en som syntes han så to gloende øyne der inne, og hele gutteflokken stimet som i ørske mot døren til løytnanten, som var nærmere enn barnekammerdøren. Den var visst ikke ordentlig låst, for den ga efter, og flere av oss tumlet inn på gulvet.

Det brente og spraket i ovnen der inne, og en lysstrime falt fra ovnshullet ut i værelset og på en underlig formummet skikkelse; den bøyde seg ned under divanbordet, for å komme frem på den andre siden og styrte seg over oss, trodde vi. Men dette var ikke det verste. Fra sofaen lød det med forferdelig røst: “Jeg skal bætter dø’ karnøfle jer!”

Det var ikke seks skritt til barnekammerdøren, men vi satte alle som én bortover høyloftsgangen, nedover trappen igjen og hørte med redsel at døren til løytnantens værelse ble slått igjen med et skrall. Ikke noe i verden kunne den kvelden få oss til å gå ovenpå igjen. Det var med nød og neppe vi torde gå hjem hver til sitt.

Da klokkeren neste eftermiddag stakk sitt røde fjes med de tre vel pudrede hårbuklene bak hvert øre, ut gjennom vindusgløtten, vinket han meg bort til seg, og da han hadde spurt meg ut og fått nøye rede på det som hadde hendt forrige kvelden, sa han:

“Si meg min sønn, la du også merke til hva det egentlig var for slags spøkelse?”

[1] Dette stykket er skrevet i 1853.

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply


You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*