De tolv villender

By on September 7, 2014

Det var en gang en dronning som var ute og kjørte; det var om vinteren, og det hadde nettopp falt nysne. Da hun hadde kommet et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte ut av sleden. Mens hun sto oppmed gjerdet og så på det røde blodet og den hvite sneen, kom hun til å tenkte på at hun hadde tolv sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv; “Hadde jeg en datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine.” Det var nesten ikke sagt, før det kom en trollkjerring til henne. “En datter skal du få,” sa hun, “og hun skal være så hvit som sne og så rød som blod, og så skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til barnet er døpt.”

Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit som sne og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovt, og derfor kalte de henne også Snehvit og Rosenrød. Det ble stor glede i kongsgården, og dronningen var så glad at det ikke var noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, én til hver prins, og så lot hun ham enda gjøre én til, og den ga hun Snehvit og Rosenrød.

Best prinsessen var døpt, ble prinsene omskapt til tolv villender og fløy sin vei, og de så ikke mere til dem; de var borte og de ble borte. Prinsessen vokste opp, og hun ble både stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte henne.

Men så var det en kveld dronningen også var så sørgmodig for hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene sine; så sa hun til Snehvit og Rosenrød: “Hvorfor er du så sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er det noe du vil ha, skal du få det.”

“Å, jeg synes det er så ødslig,” sa Snehvit og Rosenrød; “alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det er det som jeg sørger for.”

“Du har også hatt søsken, barnet mitt,” sa dronningen; “jeg har hatt tolv sønner, som var brødrene dine, men alle dem ga jeg bort for å få deg,” og så fortalte hun hvordan alt var gått til.

Da prinsessen hørte det, hadde hun ikke ro på seg; alt det dronningen gråt og bar seg, så hjalp det ikke, hun ville avsted, og hun syntes hun var skyld i alt sammen; og til sist så gikk hun da også fra kongsgården. Hun gikk og hun gikk, så langt ut i den vide verden at du ikke skulle tro at så fin en jomfru hadde orket gå så langt.

En gang hadde hun gått i lang tid i en stor, stor skog. Så var det en dag hun var blitt trett og satte seg ned på en tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk lenger inn i skogen til en liten tømret stue, og der var brødrene hennes. Med det samme våknet hun, og rett fremfor seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og den stien gikk dypere inn i skogen. Den fulgte hun, og langt om lenge kom hun også til slikt et lite tømmerhus som hun hadde drømt om.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne; men der sto tolv senger, og tolv stoler, og tolv skjeer, og tolv ting av alt som fantes. Da hun fikk se det, ble hun så glad at hun ikke hadde vært så glad på mange år; for hun kunne straks skjønne at brødrene bodde der, og at det var dem som eide sengene og stolene og skjeene. Hun til å legge på varmen og sope og re sengene og koke mat og stelle og pynte det beste hun kunne; og da hun hadde kokt og laget til dem alle, så spiste hun selv, men skjeen sin glemte hun på bordet, og så krøp hun inn under den yngste brorens seng og la seg der.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun det suste og hvinte i luften, og så kom alle tolv villendene farende inn; men i det samme de kom over dørstokken, ble de til prinser.

“Å, så godt og varmt her er da!” sa de; “Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!” Og så tok de hver sin sølvskje og skulle til å spise.

Men da hver hadde tatt sin, ble det enda én liggende igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne skjelne den fra dem. Da så de på hverandre og undret seg: “Det er skjeen til søster vår,” sa de, “og er skjeen her, kan ikke hun være så langt unna heller.”

“Er det skjeen til vår søster, og hun finnes her, så skal hun drepes, for hun er skyld i alt det vonde vi lider,” sa den eldste av prinsene, og det lå hun under sengen og hørte på.

“Nei,” sa den yngste, “det var synd å drepe henne for det; hun kan ikke gjøre for det at vi lider vondt; skulle noen være skyld i det, måtte det være vår egen mor.”

De ga seg da til å lete etter henne både høyt og lavt, og til sist lette de under alle sengene også, og da de kom til den yngste prinsens seng, fant de henne og dro henne fram.

Den eldste prinsen ville igjen hun skulle drepes, men hun gråt og ba så vakkert for seg: “Å, kjære vene, drep meg ikke,” sa hun; “jeg har gått i mange år og lett etter dere, og dersom jeg kunne frelse dere, skulle jeg gjerne late mitt liv.”

“Ja vil du frelse oss,” sa de, “så skal du få leve; for når du ville, så kunne du nok.”

“Ja si meg bare hvordan det kan skje, så skal jeg gjøre hva det så er,” sa prinsessen.

“Du skal sanke myrdun,” sa prinsene, “og den skal du karde og spinne og veve en vev av, og når du har gjort det, så skal du klippe og sy tolv luer, tolv skjorter, og tolv kluter av den, én til hver av oss, og mens du gjør det, skal du hverken tale eller le eller gråte; kan du det, så er vi frelst.”

“Men hvor skal jeg få myrdun til så mange kluter og luer og skjorter fra?” sa Snehvit og Rosenrød.

“Det skal vi nok vise deg,” sa prinsene, og så tok de henne med seg ut på en stor, stor myr; der sto det så fullt av myrdun og vagget i vinden og glinste i solen, så det skinte som sne lang vei av den.

Aldri hadde prinsessen sett så mye myrdun før; og hun på timen til åplukke og sanke, det beste og forteste hun vant, og når hun kom hjem om kvelden, så til å karde og spinne garn av myrdunen. Slik gikk det nå både godt og lenge; hun sanket myrdun og kardet, og alt imellom stelte hun for prinsene; hun kokte og hun redde opp sengene til dem; om kvelden kom de susende og brusende hjem som villender, om natten var de prinser, men så om morgenen fløy de avsted igjen og var villender hele dagen.

Men så hendte det en gang hun var på myren og skulle sanke myrdun, – og tar jeg ikke i mist, så var det nok den siste gangen hun skulle dit – at den unge kongen som styrte riket, var ute på jakt, og kom ridende hen til myren og fikk se henne. Han stanset og undres på hvem den deilige jomfruen kunne være som gikk i myren og sanket myrdun, og han spurte henne om det også, og da han ikke fikk noe svar på det han spurte om, undres han enda mer, og han syntes så vel om henne at han ville ta henne med seg hjem til slottet og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle ta henne og sette henne opp på hesten hans. Snehvit og Rosenrød, hun vred sine hender og gjorde miner til dem og pekte på sekkene hun hadde alt arbeidet sitt i, og da kongen skjønte hun ville ha dem med, sa han til tjenerne at de skulle ta og lesse på sekkene også. Da de hadde gjort det, ga prinsessen seg til tåls etter hvert, for kongen var både en snill mann og en vakker mann, og han var så blid og vennlig mot henne som en lerke.

Men da de kom hjem til kongsgården, og den gamle dronningen, som var stemor hans, fikk se Snehvit og Rosenrød, ble hun så arg og avindsyk over at hun var så vakker, at hun sa til kongen: “Kan du ikke skjønne det, at denne du har tatt med deg og som du vil gifte deg med, er en heks; hun hverken taler eller ler eller gråter.”

Kongen aktet ikke hva hun sa, men holdt bryllup og giftet seg med Snehvit og Rosenrød, og de levde i stor glede og herlighet; men hun glemte ikke å sy på skjortene for det.

Innen året var omme, fikk Snehvit og Rosenrød en liten prins, og det ble den gamle dronningen enda mer arg og avindsyk for. Og da det led utpå natten, listet hun seg inn til Snehvit og Rosenrød mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården; siden skar hun dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen.

“Kom nå og se,” sa hun, “hva det er for en du har tatt til dronning; nå har hun ett opp sitt eget barn.”

Da ble kongen så ille ved at han nesten var gråteferdig, og sa: “Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun gjør det visst ikke oftere. For denne gangen vil jeg spare henne.”

Før året var omme, fikk hun en sønn igjen, og med ham gikk det akkurat liksom med den første. Stemor til kongen ble enda mer vond og avindsyk; så listet hun seg inn til dronningen om natten mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården, skar dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og så sa hun til kongen at hun hadde ett opp dette barnet og. Da ble kongen så bedrøvet at du aldri det kan tro, og så sa han: “Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun vil visst ikke gjøre det oftere, så jeg vil spare henne denne gangen også.”

Før året var omme, fødte Snehvit og Rosenrød en datter, og henne tok nå også den gamle dronningen og kastet i ormegården. Mens ungdronningen sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen og sa: “Nå kan du komme og se om det ikke er som jeg sier, at hun er en heks, for nå har hun ett opp tredje barnet sitt også.”

Da ble det slik sorg på kongen at det ikke var måte på det; for da kunne han ikke spare henne lenger, men måtte befale at hun skulle brennes levende på et bål. Da bålet sto i brann, og hun skulle settes på det, gjorde hun miner til dem, at de skulle ta tolv fjeler og legge dem rundt om bålet, og på dem la hun klutene og luene og skjortene til brødrene sine, men i skjorten til den yngste broren manglet det venstre ermet; det hadde hun ikke kunnet rekke å få ferdig. Aldri før hadde de gjort dette, så hørte de det suste og bruste i luften; og så kom det flygende tolv villender over skogen, og hver av dem tok sin kledning i nebbet og fløy avsted med.

“Ser du nå,” sa den slemme dronningen til kongen, “nå kan du riktig se at hun er en heks, skynd deg nå og brenn henne før veden brenner opp.”

“Å,” sa kongen, “ved har vi nok av, vi har skogen å ta av; jeg vil bie litt enda, for jeg har lyst til å se hva ende det blir på dette.”

I det samme kom de tolv prinsene ridende, så vakre og velvoksne som en ville se; men den yngste prinsen hadde en andeving istedenfor den venstre armen.

“Hva er på ferde?” spurte prinsene.

“Min dronning skal brennes, for det hun er en heks og har ett opp sine barn,” svarte kongen.

“Hun har ikke ett opp barna sine,” sa prinsene. “Tal nå, søster, nå har du frelst oss, frels nå deg selv!”

Så talte Snehvit og Rosenrød, og sa hvordan alt hadde gått til, at hver gang hun hadde falt i barselseng, hadde den gamle dronningen, stemor til kongen, lurt seg inn til henne om natten, tatt barnet fra henne og skåret henne i fingeren og smurt blodet om munnen på henne. Og prinsene tok kongen og førte ham bort til ormegården; der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn kunne du ikke se for dine øyne.

Dem tok kongen med seg og bar dem bort til stemor sin og spurte henne, hva straff hun syntes den burde få som kunne ha hjerte til å forråde en uskyldig dronning og tre så velsignede barn.

“Den burde spennes mellom tolv utemte hester, så de hver tok sitt stykke,” sa den gamle dronningen.

“Du har selv sagt dommen, og selv skal du få lide den med,” sa kongen, og så ble den gamle slemme dronningen spent mellom tolv utemte hester, som hver tok sitt stykke av henne. Men Snehvit og Rosenrød tok kongen og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte det som hadde hendt dem, og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for det prinsessen var frelst og hadde frelst de tolv brødrene sine også.

 

Comments

Be the first to comment.

Leave a Reply

*



You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>